Dovrehallen
Dovrehallen åpna 2. juledag 1900 i Storgata 22 i Kristiania. Storgata var ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet den store teatergata på Oslos østkant. Gården ble reist av Christiania Bryggeri i 1898. Byggets arkitekt var Halfdan Berle, og før Dovrehallen åpna ble det avholdt en navnekonkurranse. Salen ble utstyrt med losjer og veggdekorasjoner som passa til navnets tematikk. Fra åpninga i 1900 var teateret i drift, både som variétéscene, kabaret- og revyteater, - og ikke minst som skjenkested og restaurant, i hele 41 år. Det var dermed sammen med Centraltheatret og Chat Noir blant Oslos mest seigliva private teatre.[1] I ettertid er det særlig epoken hvor Hansy Petra drev stedet som er best huska.[2]
Publikum og stemning
Dovrehallen utmerka seg ved å kombinere bespisning, sceneunderholdning og dans, samt ved at det var et forlystelsessted som ble besøkt av folk fra flere klasselag. De private losjene tiltrakk seg sjampanjedrikkende folk fra Oslo vest[3], men teateret var også kjent for sin østkantsjargong og settes (vel og merke i likhet med mange andre teatre, blant annet Chat Noir) i forbindelse med den berømmelige «Oslotonen» (eventuelt «Kutørj-tonen» eller «Kristiania-viddet».[4]) uten at det spesifiseres grundigere hva dette viddet gikk ut på. Ifølge Lise Lyches «Norsk teaterhistorie» var det nettopp kombinasjonen av et «folkelig» og et «intellektuelt» publikum som gjorde at Dovrehallens revytradisjon hadde sitt eget særpreg.[5] I biografien om Leif Juster skrev Anne-Lise Løvlie at Dovrehallen kom til å representere Grønlands- og Vika-tradisjonene.[6]
Etter at Dovrehallen brant i 1941, endra stedet karakter. Teatervirksomheten ved Dovrehallen opphørte rundt 1950. I perioden 1952-71 tilhørte lokalene Det Norske Studentersamfund. Senere var det diskotek i lokalet.[7]
I sin bok om Kristiania fra 1924 beskrev journalisten Oscar Pedersen Dovrehallen slik:
| Der sitter arbeideren med sin kone og sin lill 6 aars pike. De spiser smørbrød og drikker øl. Lønnen, vet han, blir allikevel ikke saapas at den kan gi økonomisk uavhængighet, han har gjort sig fortrolig med at han alle dager skal bli en sliter. Derfor kan han unde sig og sine en liten avveksling i det ensformige livet en gang i mellem. Saa sitter de da her og ser paa dansen og moroen oppe paa scenen. Den lille drikker sin melk og gumler paa sit smørbrød, spør og graver. Her sitter de, «det brede lag» i alle avskygninger. De vil more sig, de er gaat ut for at more sig - og de morer sig. Her kommer den livshungrige unge mand, og den livshungrige unge pike, - begge med beskedne fordringer forsaavidt, men med eventyret dirrende i blodet. Her sitter i en loge et ekslusivt selskap, de tør ikke tilstaa bakefter at de har været i Dovrehallen, det er ikke fint nok. Men de morer sig.[8] | ||
Personer med tilknytning til Dovrehallen
- 1924-4? Hansy Petra (kunstnerisk leder)
- 1909 Rudolf Muus skrev revyspøken «Sanger til internering», som ble forbudt framført.[9]
I populærkulturen
- Sammen med Theatercafeen var Dovrehallen ett av de viktigste lokasjonene i Stein Rivertons spenningsroman Negeren med de hvite hender (1913).[10]
- Sigrid Undset - Gymnadenia (1929).[11]
- Gunnar Staalesen - Begravde hunder biter ikke (1993).[12]
Referanser
- ↑ Lise Lyche. Norges teaterhistorie Tell forl, Asker 1991. Side 156.
- ↑ "Dovrehallen" i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bd 4. Kunnskapsforlaget, Oslo 1996. Side 166.
- ↑ Berthelsen, Herman: På varieté i hovedstaden i Byminner nr.3-2010, s.22
- ↑ Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Side 419 Cappelen, Oslo 1990. Side 156.
- ↑ Lise Lyche. Norges teaterhistorie Tell forl, Asker 1991. Side 156.
- ↑ Anne-Lise Løvlie. Mot norrmalt Gyldendal, Oslo 1990. Side 48.
- ↑ "Dovrehallen" i Oslo byleksikon. Knut are tvedt (red). Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. Side 139.
- ↑ Oscar Pedersen 1924, referert i Kjeldstadli 1990. Side 419. (skaffer nøyaktigere referanse ettervhert)
- ↑ Hans P.S. Knudsen. Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere. Bladkompaniet, Oslo 1995. Side 196.
- ↑ Les her
- ↑ [Gymnadenia ; Den brennende busk Sigrid Undset utgitt av Aschehoug]
- ↑ Begraved hunder