| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebit{{{Flertall(er/ar)}}} fra artikl{{{Flertall(er/ar)}}}
|
Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene.
Lokalhistoriske årbøker. Denne sjangeren inkluderer både dei eigentlege årbøkene og andre lokalhistoriske publikasjonar som kjem ut med jamne mellomrom. Dei fleste blir utgjevne av lokale eller regionale historielag, somme av bygde- og regionsmuseum osv.
Talet på slike skrifter har auka kraftig i den seinare tid, og i dag kjem det årleg ut om lag 300 årbøker og andre lokalhistoriske periodika. Mykje av bakgrunnen for det er nok at det har vorte lettare og billegare å produsere og gje ut slike skrifter. Årbøker er veleigna for samarbeid i historielag og gjev synlege og publikumsretta resultat av aktiviteten der. Dei gjer det også mogleg å publisere verdifullt stoff, gjerne frå amatørhand, som elles ikkje ville ha funne rom i bygdebøker eller gjennom andre. Les mer …
 Fotoalbum fra Møre og Romsdal. Foto: Halvar Hatlen (2009) er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden. Les mer …
Forprosjekter blir i dag stadig vanligere å lage før man setter i gang med større lokalhistoriske prosjekter. Både oppdragsgiver og forfatter kan ha nytte av et forprosjekt. Gjennom forprosjektet kan man få en primær oversikt over de økonomiske utgiftene og de administrative omkostningene knyttet til prosjektet, noe som vil være av vital betydning for oppdragsgivere, enten det er kommuner eller andre instanser som står bak. Dessuten er det både ønskelig og mulig å bruke forprosjektet til å formulere faglige målsetninger eller standarder for by- eller bygdeboka som forfatteren kan ha som rettesnor for arbeidet. Forprosjektet bør videre ta sikte på å finne fram til allerede foreliggende litteratur om et lokalsamfunn. Hvis mulig bør man også ta sikte på å drøfte kort hvordan den allerede foreliggende litteraturen kan utnyttes. Endelig bør man gjennom forprosjektet få en primær oversikt over kildematerialet og hvor det befinner seg. Les mer …
 Kristen O. Dagsgard, fødd i Skjåk 1864. Han utvandra til USA i 1884 og arbeidde som kokk der. Hans biografi – som ikkje er skriven - kunne gjere sitt til å kaste lys over mange og vidsveimde historiske fenomen og prosessar. Det er verdshistoriske, lokalhistoriske, psykohistoriske, kjønnshistoriske og mange andre historiske forklaringar på at Kristen kunne la seg avbilde i dette yrket på det tidspunktet på den staden. Biografi kjem av gresk bios = liv og graphikos = skriving, teikning, og tyder altså heilt bokstaveleg «livsskildring», framstilling av ei livshistorie. Biografi er både ein litterær sjanger (med talrike undersjangrar) og ein fagdisiplin eller metode innan fleire vitskapsfelt som historie, kunst- og litteraturhistorie, og livsløpsgjennomgang er viktig også innan fag som psykologi og medisin. Ein viktig variant er sjølvbiografien, der biografen sjølv både er emne for og hovudkjelde til framstillinga. To eller fleire (ofte mange) personar kan få sine liv framstilte i ymse former for kollektive biografiar (gruppebiografiar, samlebiografiar m.m.). Utanom det dokumentariske og vitskaplege har biografien hatt ulike føremål og funksjonar gjennom tidene: religiøse, moralske, oppsedande, nasjonsbyggande, politiske, underhaldningsmessige osv.Mange kjende historiske personars livsløp, verk og personlegdom er forsøkt framstilt i skjønnlitterære former, som romanar, forteljingar for born osv., gjerne med eit underliggjande oppdragande føremål. Klassiske heltesoger og helgenforteljingar er skjønnlitterære verk.
Tradisjonelt er det vidkjende personar som helst blir gjorde til gjenstand for biografiar i bokform, oppslag i leksika, spelefilmar («biopics»), «dokudrama» på fjernsyn osv. Men innan sosialhistorie, kulturhistorie og andre fagdisiplinar, og ikkje minst i lokalhistorisk samanheng, vil også mindre kjende og «ubetydelege» personars livsløp og livsgjerning ha interesse.
Innan lokalhistoria finn vi biografiar mest i det mindre formatet, formidla som artiklar i årbøker og på Internett, og som massebiografiar i sjangeren gards- og slektshistorie. Les mer …
 Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk. Foto: Georges Seurat. La Parade (1889) betyr sammenstilling ( gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt. Les mer …
|
|
|
|
