Leif Welding Olsen (1895–1940)
Leif Welding Olsen (født 15. august 1895, død 8. april 1940) var sjøoffiser, og ble under det tyske angrepet på Norge i april 1940 den første nordmann som falt da bevoktningsfartøyet «Pol III» ble beskutt.
Han var sønn av skipsfører og reder Erik Olsen og hustru Thora Andreassen, og ble født i Horten. I 1937 giftet han seg med Mary Welding, f. Julie Olea Marie Mikkelsborg (f. 1898 på Meløy). Ifølge enkelte oppslagsverk, blant annet Norsk biografisk leksikon het han opprinnelig bare Olsen, og tok først etter å ha giftet seg navnet Welding. Klokkerboka for Horten viser dog at han ved dåpen ble innført som Leif Welding[1]. Faren tilhørte nemlig slekta Welding; den siste i slekta som hadde brukt navnet Welding før han fikk det som mellomnavn var hans farfars mor.
Han vokste opp og gikk på skole i Horten, og begynte på Sjøkrigsskolen der. Den 1. oktober 1917 ble han offiser i Marinen. Han tjenestegjorde under første verdenskrig i nøytralitetsvakta, på panserskipet «Eidsvold» og torpedodivisjonsskipet «Valkyrien». Allerede i 1918 gikk han ut av aktiv tjeneste. I 1920 ble han vernepliktig premierløytnant, og i 1939 vernepliktig kaptein. Welding Olsen seilte etter endt tjeneste i marinen som styrmann i handelsflåten. Mellom seilaser var han også hjelpelærer ved sjømannsskolene i Bergen og Sandefjord.
Da andre verdenskrig brøt ut måtte Norge igjen opprette nøytralitetsvakt. Welding Olsen ble skipssjef ved Oslofjorden bevoktningsavdeling med base i Tønsberg i 1939. Han fikk kommandoen over «Pol III», som var en gammel hvalbåt, og deltok i patruljeringen av grensa for Oslo krigshavn på linja Hvaler-Torbjørnskjær-Færder-Tønsberg.
Sent på kvelden 8. april 1940 ble beredskapen i området skjerpet etter meldinger om tysk flåteaktivitet. «Pol III» fikk ansvaret for å patruljere strekningen Torbjørnskjær-Færder. Det var vanskelige forhold med dårlig sikt på grunn av svakt måneskinn og dis, og en sørvestlig bris som ga noe urolig sjø. Rundt kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på kryssende kurs, og Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd med skipets kanon. Den tyske jageren «Albatros» ble sendt for å ta seg av «Pol III», og støtte etter kort tid inn i båten. «Pol III» sendte kl. 2310 opp varselraketter, og mannskapet på «Albatros» åpnet ild med mitraljøser. Welding Olsen ble truffet i benet. «Pol III» var i brann, og under evakueringen inntraff flere uhell. Welding Olsen var alvorlig skadet, og druknet ettersom han ikke klarte komme seg ombord i livbåten.
Han ble posthumt tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Den 8. mai 1950 ble en statue av ham avduket i Horten. Sjøheimevernet oppkalte fartøyet SHV-205 «Welding» etter ham. Tre gater er oppkalt etter Welding Olsen: Welding Olsens vei i Oslo, Leif Weldings gate i Horten og Leif Weldings vei i Sandefjord.
Galleri
Statuen av Leif Welding Olsen i Horten.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1950–1952).
Referanser
Litteratur
- Bratli, Kjell Arne: Sjøoffiser og samfunnsbygger : Vernepliktige sjøoffiserers forening : 100-års jubileumsbok : 1895-1995, bl.a. s. 105-107, Hundvåg : Foreningen, 1995. ISBN 8291008094. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kristiansen, Tom: «Leif Welding Olsen» i Norsk biografisk leksikon
- «Leif Welding-Olsen» på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Leif Welding Olsen i Historisk befolkningsregister