Storfjord under andre verdenskrig
Krigen i Storfjord startet den 9. April 1940 når Norge blir invadert av Tyskland. I Juni 1940 kapitulerer Norge og blir lagt under tysk okkupasjon. Storfjord er liten kommune i Nord-Norge som byr på mye rik historie fra andre verdenskrig.
Begynnelsen av Invasjonen
Flyktninger
I løpet av de fem årene tyskerne var i Storfjord, var det mange som flyktet over til Sverige. Det var mange grunner til at folk flyktet. Mange dro fordi de hadde blitt skrevet opp til arbeid for tyskerne, noe dro for å komme seg unna Gestapo, andre dro fordi de var redd for represalier etter det var vært noe sabotasje, og noen dro fordi de måtte bli evakuert over grensa. Det var mange i Storfjord som kjente områdene rundt fjellene godt. I starten var det mange som tok seg over til Sverige alene da det ikke var så mange tyskere som enda hadde kommet til Storfjord. Etter hvert strammet tyskerne opp på vaktstyrker som passet på med grense områdene. Det var mange folk som kjente dalen godt som sto klare til å hjelpe andre over til Sverige.[1]
Lyngenlinja
Lyngenlinja var et stort tysk forsvarsverk som ble bygd i Troms mot slutten av 1944 samtidig som utføringen av Operasjon Nordlicht, som var Tysklands tilbaketrekk fra Finland og Finnmark. Meningen med Lyngenlinja var forhindre at den sovjetiske armeen skulle klare å komme seg til Narvik etter at de hadde drevet ut de tyske styrkene fra Finnmark. Ordren om å bygge Lyngenlina kom direkte fra Adolf Hitler som gav den til den tyske øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge Nikolaus von Falkenhorst med klare instrukser. Lyngenlinja gikk gjennom Otertinden, Signaldalen og videre utover Storfjorden, den gikk altså fra grensen til Finland i øst helt til slutten av Lyngenfjorden i vest. Lyngenlinja ble bemannet vinteren 1944-45. Lyngenlinja ble blant annet bygd av sovjetiske krigsfanger. Vi vet aldri hvor effektiv Lyngenlinja var fordi den ble aldri satt på prøve da de sovjetiske styrkene stoppet sin offensiv med Tanaelva i Finnmark. Etter at andre verdenskrig var over og det norske forsvar fikk ansvar for Lyngenlinja så var tanken det samme, å forhindre en sovjetisk framrykking under den kalde krigen.
Mallnitz Leir
Etter et stort tilbaketrekk fra Murmanskfronten, trakk den 20. tyske arme seg fra Murmansk gjennom Finland og Finnmark til Lyngenområdet. Her fikk de ordre om å forskanse seg.[2] Etter tyskerne hadde trukket seg tilbake hadde de et stort antall sovjetiske krigsfanger, så for å ha et sted hvor de kunne være bygde de dødsleiren dypt inne i Kitdalen i Norddalen. Leiren ble opprettet i slutten av 1944 omtrent rundt november eller desember. Cirka 272 krigsfanger ble sendt til Mallnitz. Cirka 67 av fangene overlevde leiren men 25 av de døde etterpå på en annen leir. Disse tallene forteller oss hvor brutal levekondisjonene var på Mallnitz Dødsleir. Alle fangene som ble sendt til Mallnitz var svake og syke. Det var derfor Mallnitz fikk navnet "Dødsleiren". Ifølge vitner fra leiren så var Mallnitz bygd dårlig med vilje.[3]
Kannibalisme
Ut i fra de forskjellige avhørene som kom etter at krigen var over kom det fram to forskjellige tilfeller av kannibalisme på Mallnitz leir. Det første tilfellet skjedde i slutten av april hvor en fange ble ført ut til en grav og skutt i hodet, en av fangene som hjalp til med begravelsen tok hjernebiter fra den døde krigsfangen og stekte og spiste den. Dette ble ikke oppdaget av tyskerne og fangen som spiste hjernen overlevde leiren. Det andre tilfellet skjedde i mai når en av de sovjetiske sanitetssoldatene døde. Fangene tok å skar av kjøtt av den døde fangen. De tyske soldatene oppdaget dette og jaget fangene tilbake inn i fangehusene. Tyskerne satt opp vakter rundt liket og begynte å ransake brakkene etter kjøttbiter, som ble funnet hos tre andre fanger som ble da tatt ut og henrettet.