Storfjord under andre verdenskrig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigen i Storfjord startet etter den 9. April 1940 når Norge blir invadert av Tyskland. I Juni 1940 kapitulerer Norge og blir lagt under tysk okkupasjon. Storfjord en liten kommune i Nord-Norge som grenser til Sverige og Finland. Flere områder i kommunen skulle vise seg å ha en strategisk viktig lokasjon i tyskernes fremtidige forsvar mot en mulig sovjetisk offensiv. Kommunen skulle også bli et knutepunkt for transport av de alliertes spioner og de som ville flykte krigen, grunnet kommunens nærhet til grensen til Sverige og Finland, ved for eksempel Treriksrøysa.

Vanntårnet på Brenna i Storfjord som ble bygd av tyskerne under krigen er en av få byggverk som er igjen fra krigens dager som fortsatt står.

Begynnelsen av Invasjonen

I starten da invasjonen først skjedde var det mange som bodde i Storfjord som fikk innkallelse til militæret. De fikk beskjed om at de skulle møte opp med Setermoen. Der ble de utrustet etter hvilken avdeling de var i. Etter at de hadde kommet til Setermoen og blitt utrustet til krig, bodde de på noen bondegårder noen kilometer nord for Setermoen. I tiden etter skulle de i kamp, mens de ventet på Setermoen fikk de etter hvert beskjeden at de skulle bli sendt til fronten med Lapphaugen. Sammenlignet med den tyske hæren var den norske hæren svært underlegen når det kom til våpen, kjøretøy og fly.[1] Storfjordingene som reiste ut til kamp måtte ha hester til å trekke og bære ammunisjon og provianter. Ifølge vitner fra Storfjord som tjenestegjorde i det norske forsvar fløy tyskerne med fly og bombet for å forhindre at de fikk søvn før de kom til fronten. Det var mange storfjordinger som var med eller i nærheten av kampene i Narvik. Mange storfjordinger som var vitner til kampene om Narvik fortalte at de var håpefulle til å klare å drive tyskerne ut av Norge, men at etter at de allierte trakk seg ut av Norge i Juni og Norge kapitulerte rett etter.[2]

Flyktninger

I løpet av de fem årene tyskerne var i Storfjord, var det mange som flyktet over til Sverige. Det var mange grunner til at folk flyktet. Mange dro fordi de hadde blitt skrevet opp til arbeid for tyskerne, noe dro for å komme seg unna Gestapo, andre dro fordi de var redd for represalier etter det var vært noe sabotasje, og noen dro fordi de måtte bli evakuert over grensa. Det var mange i Storfjord som kjente områdene rundt fjellene godt. I starten var det mange som tok seg over til Sverige alene da det ikke var så mange tyskere som enda hadde kommet til Storfjord. Etter hvert strammet tyskerne opp på vaktstyrker som passet på med grense områdene. Det var mange folk som kjente dalen godt som sto klare til å hjelpe andre over til Sverige. De hjalp for eksempel agenter som måtte komme seg til Sverige eller jøder som prøvde å unnslippe nazistenes vrede[3] En av de som ofte dro over grensa var Karl Fosshaug. Karl Fosshaug var godt kjent i områdene og var derfor en dyktig grenselos, og på grunn av det hjalp han mange folk med å flykte over grensa til Sverige. Karl begynte allerede med engang Norge kapitulerte i 1940 med å hjelpe flyktninger over til Sverige[4]. I en av historiene til Karl hjalp han en jøde med navnet Smith, som eide en forretning i Tromsø og siden han var jøde var tyskerne på jakt etter han. Smith kom med sin frue og to barn og søkte hjelp hos Karl. Ifølge historien til Karl så gikk han over fjellet med dem og bragte dem til en sameleir hvor han fant en båt hvor han måtte bruke teltet sitt som seil og seilte nedover elva. Etter Karl hadde fått de til trygghet gikk han tilbake hjem til Norge[5].

Under andre verdenskrig var det mange som gikk denne ruta når de gikk over til Sverige.
Bilde av Karl Fosshaug

Tysk Oppholdssteder i Storfjord

Når tyskerne kom til Storfjord tok de over mange plasser i kommunen, i tillegg til stedene de tok over, bygde de også nye plasser i Storfjord, som vanntårn og brakke på Brenna og Mallnitz Leir i Kitdalen[6]. Ifølge øyevitner var det mange tyskere i Kitdalen, og det var både hirdpoliti og tyskere i Signaldalen. Tyskerne bosatte seg også med internatet med Elvevoll. Lyngenfjord hotell med Kvesmenes ble gjort om til et hovedkvarter for den tyske 6. Gebirgsdivisjon[7].

Bilde av Lyngenfjord Hotell på Kvesmens som ble brukt som hovedkvarter av tyskerne.


Lyngenlinja

Lyngenlinja var et stort tysk forsvarsverk som ble bygd i Troms mot slutten av 1944 samtidig som utføringen av Operasjon Nordlicht, som var Tysklands tilbaketrekk fra Finland og Finnmark. Meningen med Lyngenlinja var forhindre at den sovjetiske armeen skulle klare å komme seg til Narvik etter at de hadde drevet ut de tyske styrkene fra Finnmark. Ordren om å bygge Lyngenlina kom direkte fra Adolf Hitler som gav den til den tyske øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge Nikolaus von Falkenhorst med klare instrukser.[8] Lyngenlinja gikk gjennom Otertinden, Signaldalen og videre utover Storfjorden, den gikk altså fra grensen til Finland i øst helt til slutten av Lyngenfjorden i vest. Lyngenlinja ble bemannet vinteren 1944-45. Lyngenlinja ble blant annet bygd av sovjetiske krigsfanger. Vi vet aldri hvor effektiv Lyngenlinja var fordi den ble aldri satt på prøve da de sovjetiske styrkene stoppet sin offensiv med Tanaelva i Finnmark. Etter at andre verdenskrig var over og det norske forsvar fikk ansvar for Lyngenlinja så var tanken det samme, å forhindre en sovjetisk framrykking under den kalde krigen. [9]

Mallnitz Leir

Etter et stort tilbaketrekk fra Murmanskfronten, trakk den 20. tyske arme seg fra Murmansk gjennom Finland og Finnmark til Lyngenområdet. Her fikk de ordre om å forskanse seg.[10] Etter tyskerne hadde trukket seg tilbake hadde de et stort antall sovjetiske krigsfanger, så for å ha et sted hvor de kunne være bygde de dødsleiren dypt inne i Kitdalen i Norddalen. Leiren ble opprettet i slutten av 1944 omtrent rundt november eller desember. Cirka 272 krigsfanger ble sendt til Mallnitz. Cirka 67 av fangene overlevde leiren men 25 av de døde etterpå på en annen leir. Disse tallene forteller oss hvor brutal levekondisjonene var på Mallnitz Dødsleir. Alle fangene som ble sendt til Mallnitz var svake og syke. Det var derfor Mallnitz fikk navnet "Dødsleiren". Ifølge vitner fra leiren så var Mallnitz bygd dårlig med vilje.[11]

Kannibalisme

Ut i fra de forskjellige avhørene som kom etter at krigen var over kom det fram to forskjellige tilfeller av kannibalisme på Mallnitz leir. Det første tilfellet skjedde i slutten av april hvor en fange ble ført ut til en grav og skutt i hodet, en av fangene som hjalp til med begravelsen tok hjernebiter fra den døde krigsfangen og stekte og spiste den. Dette ble ikke oppdaget av tyskerne og fangen som spiste hjernen overlevde leiren. Det andre tilfellet skjedde i mai når en av de sovjetiske sanitetssoldatene døde. Fangene tok å skar av kjøtt av den døde fangen. De tyske soldatene oppdaget dette og jaget fangene tilbake inn i fangehusene. Tyskerne satt opp vakter rundt liket og begynte å ransake brakkene etter kjøttbiter, som ble funnet hos tre andre fanger som ble da tatt ut og henrettet.[12]

Bilde av Mallnitz Leiren. Bildet viser blant annet de forferdelige levekondisjonene fangene måtte leve under. Legg merke til utseende på "brakkene" fangene levde i. Foto: Bjørn Winsnes/Narviksenteret, våren 1945.


Krigsforbrytelser

I løpet av de fem årene tyskerne var i Storfjord gjorde de mange store krigsforbrytelser. Da den tyske overkommandoen forventet et sovjetisk framrykking fra Finland tok de å evakuere brukbare krigsfanger sørover, de brukte dem til arbeid til veier, bunkere, taubaner og geværstillinger, samtidig ville de ikke at fangene skulle bli frigjort under den forventende framrykningen til den sovjetiske hæren, så for å hindre tok de oftest og drepe fangene. De drepte dem blant annet med å la fangene sulte, bli syk eller bli henrettet. Fangene ble begravd i umerkede graver. Da Tyskland kapitulerte ble mange tyskere fanget sammen sovjetiske vitner i leirene deres. Hadde det ikke vært for de sovjetiske vitnene hadde ikke massegravene blitt funnet.[13] Brutaliteten krigsfangene opplevde varierte fra brekking av armer og bein, tær og fingrer, klubbing osv. De fleste av de som tyskerne utførte sine krigsforbrytelser mot var sovjetere som de betegnet som "Untermenschen", altså underlegen i forhold til den tyske rase.[14]

Galleri



Litteratur og Kilder

  1. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser. Skrevet av Tore Figenschau.
  1. https://snl.no/Lyngenlinjen


Referanse

  1. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 9-10.
  2. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 9.
  3. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 12.
  4. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 14
  5. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 14/15
  6. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 20
  7. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 35
  8. https://snl.no/Lyngenlinjen
  9. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 70-71
  10. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 70.
  11. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 71.
  12. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 76.
  13. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 146.
  14. Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, side 147.