Kjeldearkiv:Julie Sandbakkens minner
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Julie Sandbakken (1863-?) var fra Totenvika, Østre Toten kommune. I 1955, da hun var 92 år, skreiv lærer Helge Skeie ned minnene hennes fra barndom og voksent liv i husmanns- og småbrukermiljøet i Totenvika. I 1960 sendte Skeie nedtegnelsene til konservator Ingrid Semmingsen ved Norsk Folkemuseum, og Sandbakkens fortelling ble innlemma i prosjektet Husmannsminner. Manuskriptet har seinere blitt publisert i årboka Totn (1983) og på Arkivnett Opplands nettsider.
Julie Sandbakken
Han far, Ole Davidsen, var fra Byvegen i Skreien. Mor, Kari Steffensdatter, var fra Oppegård i Totenvika. Til å begynne med bodde de ei tid i Byvegen. Men da far var glad i det sterke (brennevin), fikk mor det til slik at de flyttet til Johnsrud ute i Skreiberga. Der var det ikke så lett å få tak på sterke saker. Senere flyttet de til Nordre Fjellhaug i Totenvika, og der ble jeg og min tvillingsøster, Marthe, født 20/12-1863. Far og mor hadde i alt sju barn, hvorav tre døde som små (difteri). Bror min, Steffen, var eldst, og deretter kom ei jente som hette Dorthe.
I 1864 flyttet vi til Årsbybakken, hvor mor og far ble husmannsfolk under garden Årsby. Her levde mor, far og vi fire barna til 1880. Plassen, Årsbybakken, var om lag på åtte mål, og av dette brøt far opp nokså mye. Jeg husker han tok ei stor veit tvers gjennom eiendommen. Vi dyrket bygg, litt havre, poteter og høy. Litt skrapslått fikk far hos gardbrukeren, så vi fødde to kuer og en to-tre sauer. Havnerett hadde vi i heimskogen om våren, og om sommeren hadde vi havnerett (sammen med gardens kuer) på Oppegårdssetra. Ved fikk vi ta i skogen, og det var helst tørrgran og kvist.
Ved husene stod tre apaler og noen ripskjerr. Husene på plassen hørte garden (Årsby) til. Brukere på Årsby var den tid Anners og Nikoline. Gardbrukeren skulle holde husene i stand, men far, som også var tømmermann, måtte nok for det meste holde husene i stand sjøl. På bruket var det en stuebygning med kjøkken og to andre rom (stugu og kammers). Så var det låve med fjøs. I største rommet, stugua, var det to senger, et stort roskåp, et skatoll, et bord, noen stoler og en liten kokeovn. I kjøkkenet var det peis, og der kokte vi for det meste maten vår i gryter som vi hengte i en skjerding. Der var det også et bord, noen stoler og noen hyller. I kammerset var det en liten ovn og en slagbenk (dragbenk) og et par stoler. Det lå oftest to i hver seng om natta. Noen få blomster stod i vinduene (glasa), og på veggen hang noen bilder.
Når vi åt, brukte vi treskjeer, trefat og leirfat, og til sild brukte vi oftest tretallerkener. Men vi hadde nok også kopper og tallerkener av steintøy. Kostholdet var nå ikke så svært, men jeg kan ikke si at vi lei nød. Vi hadde nok omtrent samme slags maten på plassen som på garden. Men der hadde de nok mer suvl (smør, flesk, kjøtt). Om morgenen var det gjerne kaffe eller mjølk, lumpe, vafler, litt smør og kanskje ost. Til dugurd (9-10), mjølkvelling, myssmørvelling, flatbrød, litt smør og pultost (særlig om sommeren). Til middags (ved 2-3-tida) poteter og flesk eller kjøtt eller vassgraut og mjølk. Til kvelds gjerne det samme som om morgenen. Det ble nok somme tider for lite mjøl og somme tider mjølk også på bruket, men det fikk vi for det meste kjøpt på garden og betalt med penger. Prisen var omkring 1 for skummet og 2 skilling for nysilt mjølk pr. liter.
Med klær var det nok ikke så rart i min oppvekst. Mor vov gjerne en ven for året til underklær og laken. Til overklær kjøpte vi for det meste, og det var mest bomullstøy. Klærne var mest de samme helg som søkn med litt nytt en sjelden gang. Til sko brukte vi alminnelige lærsko, som far stelte på når de ble for dårlige. Men vi hadde bra hosor (strømper) og side stakker. Underbukser hadde vi ikke og yttertøy var det lite av. Karene kunne ha ulltrøye eller frakk (jakke). De vaksne hadde nok bedre klær, som de brukte borte (kirke og lignende). Da brukte kvinnfolka sjal. Det var svært sjelden vi kunne få et klesplagg av andre (utenfor heimen). Avgiften for plassen ble betalt med arbeid. Far skulle arbeide på garden i våronn, slåttonn, skurd – og potetonn. Men far, som også var tømmermann, arbeidet på garden bare i vår- og slåttonn. Resten (i skurd- og potetonna) måtte mor og vi barna være der. Jeg husker at vi én høst skar ti mål på Årsby. Far kunne da drive med tømmermannsarbeid for andre og tjene noen penger. Han hadde da 1 mark dagen og kosten. Uten om pliktarbeidet på garden var mor der på flatbrødbaking og slakting og fikk gjerne litt mjøl og kjøtt for arbeidet. Hun var også borte hos andre på baking og hadde da omkring 12 skilling dagen. Far skulle ha hester og redskaper på garden til det nødvendige arbeid på plassen. Om vinteren hugg han tømmer i Årsbyskogen og hadde da om lag 8 skilling dagen.