Alfred Næss
Alfred Næss (født 30. november 1927 i Vardø, død 30. november 1997) var revyforfatter, i en årrekke tilknyttet hovedstadens revyscener, kanskje mest kjent for sitt langvarige samarbeid med Einar Schanke.
Familie
Alfred Næss var sønn av distriktslege Aage Næss (1897-1962) og Elna Elisabeth Eide (født 1902). Han ble først gift i 1953 med Anne Marie Dahl (født 1930), ekteskapet oppløst 1955, deretter i 1960 med Marie Elisabeth (Lisbeth) Grønn-Nielsen (1932-1978). Som enkemann giftet han seg i 1995 med Eivor Hilde Midthus (1956- ).
Liv og virke
Næss vokste opp i Vardø. Etter evakueringen av Finnmark kom han til Oslo, hvor han tok examen artium ved Oslo katedralskole i 1947. Han studerte jus 1947–1953, men tok ikke avsluttende eksamen.
Fra slutten av 1950-årene var Alfred Næss en sentral forfatter i norsk revy, medansvarlig for stoff ved flere Oslo-scener, som Chat Noir og ABC-Teatret. Han ble tilknyttet Chat Noir i 1959, under Egil Monn-Iversens sjefstid, men hadde en ordinær jobb ved siden av helt fram til 1966. Han var redaktør ved Norges Industriforbund og tidsskriftet Norges Industri fra 1953 til 1965, og var tilknyttet Universitetsforlagets pressetjeneste 1965-66.
Blant hans viktigste samarbeidspartnere var revyteatersjef Einar Schanke (1927-92), som han fulgte fra Chat Noir til ABC-Teatret. Den første Chat Noir-revyen de samarbeidet om var Ferske fjes i 1957.
Etter oppløsningen av gruppen The Monn Keys, som han skrev for, ble Næss hovedforfatteren bak revyene til Dizzie Tunes, fra 1972 i samarbeid med Yngvar Numme. Han skrev også tekster for revyene til Øivind Blunck og Hege Schøyen i 1990-årene, samt for blant andre Øystein Sunde og Vazelina Bilopphøggers. Næss hadde dessuten hyppige oppdrag for radio og fjernsyn.
Til VM på ski i Oslo i 1966 skrev Næss teksten til Vinter og sne (musikk Sigurd Jansen), fremført av Wenche Myhre. Han skrev også teksten til den stillferdige protestvisen På Enerhaugen, fremført av Arvid Nilssen på Chat Noir i 1960.
Ettermæle
I et intervju med Alfred Næss i forbindelse med hans 70-årsdag, trykket i Aftenposten 26. november 1997, få dager før han døde, uttalte han blant annet:
| - I den grad jeg har påvirket den norske humor er det ved å tilpasse den vår egen samtid. Som revyforfatter har jeg ajourført humoren, funnet trekk og trender i tiden som folk kunne kjenne seg igjen i. Vi er blitt kresnere på det meste – også humor. Folk var nok lettere å more før. De kunne kose seg med en vise med tolv vers med samme refreng hver gang. – Prøv det i dag, a! Det er blitt kamp om folks oppmerksomhet. Strømmen av inntrykk krever konsise, korte tekster med et godt poeng. | ||
I sin artikkel om Næss i Norsk biografisk leksikon, skriver Svend Erik Løken Larsen blant annet:
| Alfred Næss behersket alle revyens hovedformer – viser, monologer og sketsjer – og hadde dessuten en helt egen spesialitet: parodiske sang- og talekor i høystemte kantater. Han var solid verdikonservativ, men også en skarp kritiker av norsk selvgodhet generelt og rasisme spesielt. | ||
Alfred Næss mottok i 1981 norsk revys høyeste utmerkelse, Leonard-statuetten. I 1997 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull.
Alfred Næss er gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo.
Kilder og referanser
- Aftenposten 26. november 1997.
- Aftenposten 1. desember 1997.
- Svend Erik Løken Larsen om Alfred Næss i Norsk biografisk leksikon