Ella Hval
Ella Signe Quist Hval (født 7. januar 1904 i Kristiania, død 17. desember 1994) var skuespiller. Hun hadde en lang karriere ved Nationaltheatret, og var også instruktør og lærer ved Nationaltheatrets elevskole. I en årrekke var hun dessuten formann i Norsk Skuespillerforbund.
Familie
Ella Hval var datter av kommunearbeider Kristoffer Kristoffersen (1878-1944) og Anne Marie Quist (f. 1879). Hun ble gift i 1924 med lyrikeren Rudolf Nilsen (1901-1929), deretter, som enke, i 1932 med overlege Einar Hval (1901-1958).
Liv og virke
Ella Hval vokste opp i en arbeiderfamilie på Torshov i Kristiania. I folketellingen for 1910 er familien oppført på adressen Vogts gate 17. Etter den obligatoriske skolegangen gikk hun ett år på Kristiania kommunale middelskole. Mellom 1921 og 1923 arbeidet hun på kontoret hos advokat Ludvig Meyer. Etter det var hun medhjelper i et bokholderi fram til 1925, deretter var hun kasserer og bokholder i Korn- og Melgrossistenes landsforening 1929-1934.
Ella Hval kom tidlig med i arbeiderbevegelsens underholdningsvirksomhet, og spilte amatørteater i Arbeidersamfunnet og medvirket i Samfundsteatret. Her møtte hun sin første mann, dikteren Rudolf Nilsen. Han døde etter fem års ekteskap, og i 1932 giftet hun seg på nytt, med legen Einar Hval. Samme år debuterte hun på Chat Noir, og hun hadde hovedrollen i Hans Müllers stykke Flammen på Søilen teater. Ella Hval gikk i denne perioden i teaterlære hos Sigurd Eldegard og drev ellers med kabaretvirksomhet. 1934-1935 var hun ved Nationaltheatret, og deretter var hun ved Den Nationale Scene i Bergen fram til 1940. I Bergen fikk hun sitt gjennombrudd i rollen som Vibeke i Helge Krogs Oppbrudd. Fra 1940 til hun ble pensjonist i 1974 var Ella Hval fast tilknyttet Nationaltheatret.
Hval var også filmskuespiller. Den første filmen hun var med i var Arne Skouens Gategutter fra 1949, hvor hun spilte Karstens mor.
I tillegg til å være skuespiller fungerte Hval som instruktør og lærer ved Nationaltheatrets elevskole. Hun gjestespilte også ved en rekke teatre, og hun opptrådte også etter nådd pensjonsalder. Hun var også hyppig benyttet i Radioteatret i en årrekke. Ella Hval engasjerte seg også i organisasjonsarbeid. Hun var formann i Norsk Skuespillerforbund i to perioder, 1951-1961 og 1965-1967, hvor hun blant annet ledet gjennomføringen av en rekke vanskelige forhandlinger med teatrene.
Ella Hval ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1973, og hun var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun ble æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund i 1957 og mottok Norsk kulturråds ærespris i 1977. I 1979 utgav hun erindringsboken Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme.
Ettermæle
I et minneord i spalten "Fribillett" i Aftenposten 20. desember 1994 ga Jan E. Hansen denne omtalen av Ella Hval (utdrag):
Ella Hval tok med seg arbeiderbevegelsens mellomkrigsrøffhet inn på Nationaltheatret. Hun var et stort stykke Oslo-historie, vidtfavnende i sin sosiale forståelse for mennesker og miljøer, det kunne man se av mer enn hennes spillestil. ... Hun kunne være besk i sin sårbarhet, mange av livets sider hadde vendt seg mot henne i svart, allikevel var det ansikt til ansikt med håpet hun hadde sett og lært mest. ... For henne handlet teatret om livet. Derfor var det at hun i de barskeste skjebner alltid fant den skjøre strengen, den ene, som er ren poesi. | ||
Ella Hval er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder
- Aftenposten 20. desember 1994: minneord over Ella Hval av Jan E. Hansen i spalten "Fribillett".
- Thoralf Berg om Ella Hval i Norsk biografisk leksikon
- Kåre Fasting: Så vidunderlig det er- : Norsk skuespillerforbund gjennom 75 år. Oslo : Gyldendal, 1973
- Folketellingen for Kristiania 1910