Bernhard Herre
Bernhard Mogens Herre (født 28. november 1812 i København, død 15. juli 1849 i Nordmarka) var kopist og forfatter. Han er særlig kjent som en av de første som skrev om Nordmarka, og for sin ulykkelige kjærlighet til Camilla Collett.
Han var sønn av kjøpmann Christian Friedrich Gottlieb Herre og Maria Haagensen. Kort tid etter at Bernhard Herre ble født bosatte familien seg i Christiania, hvor han vokste opp i gode økonomiske kår. Han og broren fikk den unge studenten Johan Sebastian Welhaven som privatlærer, og det utvikla seg et nært vennskap mellom Herre og Welhaven.
Gjennom prokurator Praëm på Eidsvoll ble Bernhard Herre kjent med familien Wergeland. Camilla Wergeland bodde ved noen tilfeller i flere måneder i strekk hos familien Herre, og hennes nedtegnelser og brev forteller mye om familien og om Bernhard Herre i unge år. Hun ble kjent med Welhaven der, ettersom han var en hyppig gjest også etter at han hadde slutta som privatlærer.
Bernhard Herre var lite interessert i formelle studier, og foretrakk å ta med seg hund og gevær opp i marka i stedet. Han ble godt kjent der, spesielt i Nordmarka og på Krokskogen. I januar 1834 tok han preliminæreksamen, og ga opp videre studier. På samme tid gikk faren konkurs, og måtte begynne som bokholder og privatlærer og handelsregning. Familien hadde hatt det romslig økonomisk, men måtte nå flytte fra byen ut til Alunverket ved Grønlia. Faren kunne ikke lenger forsørge Bernhard, som dermed måtte finne en jobb. Han ble kopist hos Diskonteringskommisjonens kasserer. Kommisjonen var en enhet under Finansdepartementet. Dette var en beskjeden stilling, som Herre ble i til sin død. At han ikke kom seg videre i livet ser ut til å ha påvirka hans psyke i negativ retning, og han ble stadig mer melankolsk.
Herre var forelska i Camilla Wergeland, på en svermerisk og romantisk måte. Hun var ikke interessert, men hadde et godt øye til Welhaven. Herre satte seg fore å skape bånd mellom de to, noe han holdt på med fra 1835 til 1837. Det siste brevet fra Welhaven måtte han være uåpna tilbake. Camilla Wergeland endte i stedet med å gifte seg med Peter Jonas Collett. Disse opplevelsene skal Herre ha forsøkt å bruke som grunnlag for en novelle i 1836; en kommentar i et brev fra Emilie Diriks tyder i hvert fall på det. Johan Dahl skal ha betalt ti speciedaler som forskudd, men det ble aldri noe av denne novellen.
Den første utgivelsen til Herre kom i 1841, da han fikk trykt tre tekster som føljetonger i Den Constitutionelle. De tre tekstene - «Sæterpigen og Jægeren», «Fostertiden» og «Krogkleven» - ble publisert anonymt, og var de eneste tekster han selv fikk offentliggjort.
Utover i 1840-åra ble han venn med Peter Christian Asbjørnsen, som tilhørte kretsen som samla seg hos Camilla og Peter Jonas Collett. Da Herre var på en reise i Trøndelag for Diskonteringskommisjonen vinteren 1847/48 samla han inn eventyr og sagn for Asbjørnsen, og dette skal han også ha gjort ved andre anledninger.
I juli 1849 var Bernhard Herre på en av sine mange jaktturer i Nordmarka. Han ble funnet ved Mellomkollen, skutt med sitt eget gevær. Den offisielle forklaringen var et vådeskudd, men det har alltid vært usikkerhet omkring dette; en kan ikke utelukke selvmord.
Asbjørnsen og Welhaven sørga i desember 1849 for å få utgitt Herres En Jægers Erindringer. Inntekten gikk til hans mor. De to redigerte språket noe, for Herres skrivestil lå nærmere norsk talemål enn det som var akseptabelt. Også noen andre tekster ble utgitt, og novellen Carl ble omkomponert og forkorta av Welhaven før utgivelsen.
Bernhard Herres vei i Bydel Vestre Aker i Oslo fikk navn etter ham i 1930.
Kilder
- Amundsen, Leif: "Bernhard Herre" i Norsk biografisk leksikon. B. 6. Oslo. 1934.