Det norske forbundet av 1948
Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) var en landsomfattende organisasjon som kjempa for homofiles rettigheter. Den ble grunnlagt i 1953, og var aktiv fram til den i 1992 gikk sammen med flere andre organisasjoner i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).
Bakgrunnen for navnet er at det i 1948 ble stifta en organisasjon for homofiles rettigheter i Danmark, og denne fikk navnet Forbundet af 1948. I 1949 oppretta han kontakt med to nordmenn, og i 1950 ble det holdt et konstituerende møte for en norsk forening. Samme år ble RFSL oppretta i Sverige som underavdeling av danske DNF-48. Den første foreninga fikk navnet Forbundet av 1948 - Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble første leder. Årsaken til at man setter 1953 som grunnleggelsesår for DNF-48 er at det var da man gjorde foreninga til en selvstendig organisasjon, med egne vedtekter.
Situasjonen var vanskelig for norske homofile i 1950-åra. Straffeloven av 1902 hadde i §213 et forbud mot mannlige homofile handlinger, med strafferamme på ett års fengsel dersom allmenne hensyn tilsa det. I praksis var dette en sovende paragraf; det var svært få saker som ble ført for retten. Et større problem var det at på grunn av denne bestemmelsen kunne man fritt diskriminere homofile blant annet på bolig- og arbeidsmarkedet. Loven omfatta ikke kvinner, men også de var utsatt for omfattende diskriminering.
En av de første utadretta aktiviteter var trykkinga av brosjyra Hva vi vil i 1951. Her ble det argumentert mot lovforbundet og mot at homofili ble sett på som en sykdom. Begrepet 'homofili' ble introdusert på norsk, noe som var viktig for å kunne omdefinere emnet. Begrepet 'homoseksualitet' fokuserer sterkt på den seksuelle siden, mens 'homofili' favner kjærlighet i et større perspektiv.
Gjennom 1950-åra arbeida DNF-48 for å få fjerna §213 i straffeloven, og de fikk høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort til å fremme en sak for Stortinget. Hjort hadde, til tross for en fortid på ytterste høyre fløy, markert som seg som anti-fascist og forkjemper for kunstneres uttrykksfrihet, og han ble også en viktig forkjemper for homofiles rettigheter.
I 1957 ga Øystein Eckhoff ut boka Vi som føler annerledes: homoseksualiteten og samfunnet. Typisk for denne tida er at den ble utgitt under pseudonym - trusselen om straff og stigmatisering gjorde dette nødvendig. Eckhoffs samboer fra 1949 til 1966, Arne Heli, var også aktiv i DNF-48 fra starten.
Rundt midten av 1960-åra ble det lettere å arbeide for homofiles rettigheter. Forbundet var i 1965 representert i et radioprogram på NRK, og samme år holdt Det Norske Studentersamfund i Oslo en debatt der en Ivar Selholm deltok. Arne Heli fra DNF-48 bekrefta senere at det var han som opptrådte under pseudonymet Selholm. I 1966 ble Kim Friele leder for DNF-48. Hun ble den første som deltok i debatten under eget navn, og dette markerte at DNF-48 gikk fra å være et lukka forbund til å bli langt mer utadretta og offensivt. Friele var leder til 1971, og deretter generalsekretær til 1989.
Kampen mot straffelovens forbud mot mannlig homofili fikk i begynnelsen av 1970-åra vind i seilene. Det ble starta en lobbykampanke mot stortingsrepresentanter, og i 1972 førte dette til at paragrafen ble oppheva. Den neste store kampen som endte i seier var at Norsk Psykiatisk Forening i 1977 fjerne homofil som sykdomsdiagnose. I 1982 fulgte Sosialdepartementet opp og gjorde det samme.
Som i mange andre aktivistorganisasjoner ble et i 1970-åra indre strid i DNF-48. En ny generasjon kom inn, og mange av de yngre medlemmene hadde tilknytning til AKP (m-l). Et forsøk på å trekke DNF-48 inn i ml-rørsla førte til at flere ml-ere ble ekskludert, og i 1976 ble Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO) grunnlagt. For flertallet i DNF-48 var det viktig at homosaken ikke ble gjort til en partipolitisk og ideologisk sak, men at alle kunne ha et forbund som kunne tale deres sak.
I organisasjonens siste år satt Kjell Erik Øie som leder. I 1980-åra var HIV og AIDS en viktig sak; stigmatiseringa sykdommen førte til for homofile trua med å sette arbeidet mange år tilbake i tid. DNF-48 jobba både for å forhindre spredning av viruset og for å informere om realitetene. Det ble også jobba aktivt for å få innført registrert partnerskap i Norge, noe som skjedde i 1993.
I 1992 ble Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring oppretta, og DNF-48 ble da forent med Fellesrådet for homofile organisasjoner.