Skeiv historie

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Homofili»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Regnbueflagg av ballonger under Oslo Pride 2015. Skeiv historie er en fortelling om den lange veien fra et liv i skam til åpenhet og solidaritet.
Foto: Commonsbruker GGAADD (2015).

.

Skeiv historie har blitt et vanlig navn for historia om lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre grupper (LHBT+). Det er en historie som lenge har handla først og fremst om undertrykkelse, stigmatisering og utstøting av en seksuell minoritet – både gjennom enkeltpersoners fordommer og institusjonell og juridisk diskriminering. Men det er også historien om en kamp for aksept og like rettigheter – en kamp som til tross for store endringer i holdninger i de senere år fortsatt pågår på flere arenaer.

Et historisk overblikk

Første gang homofili nevnes i Norge er helt tilbake i førkristen tid. På runepinner finner vi omtaler av menn som feminine og som tisper, noe som var grovt ærekrenkende. Det første vi hører om homofili i Norge er altså at det er noe svært negativt. I de sporene vi har av førkristen lovgivning virker det ikke som om det er noen direkte undertrykkende lover, men samfunnet var helt klart negativt innstilt, og vi kan ikke regne med at det var noe slags vern av homofile.

Første lovforbud

Med kristendommen kom det et lovforbud mot homofil seksualitet. I Gulatingslagen slik den ble skrevet ned omkring 1170 heter det at «Um to karmenn blandar seg med kvarandre og vert samskyldige i det, då er dei begge ubotamenn». Med ubotamål menes en forbrytelse som var så alvorlig at den ikke kunne sones med bøter, og gjerningsmannen ble da fredløs. Dette er inspirert av bibelsk lovgivning.

Tidlig nytid: Baal og Brand

Den bibelske tilknytninga kom enda tydeligere fram i Christian Vs norske lov fra 1687. Der heter det i 6. bok, 15. kapittel at «Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand». Denne «naturstridige omgang» omtales også som sodomi, og omfatter både analsex og sex med dyr. Det kunne altså ende med brenning på bål. Det ble – heldigvis – ikke så mange som ble utsatt for slik straff for homofile forhold. Årsaken til det var at man helst ikke ville snakke om det. Det ble oppfatta som at det var en smittefare dersom det ble for mye oppmerksomhet rundt det; unge menn kunne få idéer. Derfor valgte man en diskresjonslinje – ikke ulikt det man så i det amerikanske forsvaret i senere tid med «Don't ask, don't tell»-politikken.

Jens Andersen og Anne Kristine Mortensdatter gifta seg i Strømsø kirke. Presten noterte senere at det viste seg av begge var kvinner. Utsnitt av ministerialbok I 9 fra Strømsø prestegjeld.

I 1781 får vi Norges første samkjønna ekteskap. Dette vil vel overraske de fleste. Det hører med til historien at det ikke var et ekteskap som var forhåndssanksjonert av myndighetene. Den 3. november 1781 ble Anne Kristine Mortensdatter og Jens Andersen gift med hverandre i Strømsø kirke. Etter at de hadde gifta seg, ble det klart at alt ikke var som det så ut til, og presten skrev inn et notat i kirkeboka: «NB: Dette Parr Jens Andersen og Anne Mortensdatter blev befunden at være begge af Quinde-Kiønnet». Jens Andersen var nemlig døpt Marie Andersdatter, men hadde levd som mann siden han kom til Strømsø. Her har vi altså noe som enten kan defineres som et likekjønna ekteskap, eller som et ekteskap mellom ei kvinne og en transperson. I den samtidige debatten ble det omtalt som et «naturens afskyeligt fenomen». Jens Andersen ble spurt om han var mann eller kvinne, og svarte at han mente «at kunde henhøre til begge Deele». Det han ikke kunne vite var at dette er praktisk talt det som blir sagt i debatten om kjønnsforståelse i 2010-åra.

1800-tallet: Diskresjonens tid

Professor Ebbe Hertzberg måtte i 1886 si fra seg sitt embete på grunn av sin legning. Han nådde ikke gjennom med sine argumenter i diskusjonen som fulgte, men bidro med et nytt begrepsapparaet omkring «kontrærseksualitet». Bildet er tatt noen år tidligere, i 1880.
Foto: Claus Peter Knudsen.


På 1800-tallet er det dokumentert flere dialektuttrykk for homofili. Ordet tvitoling eller tvetulle ('tve' og 'tol', «to redskaper») har lange blitt brukt om tvekjønna dyr, og det ble også brukt om mennesker som ble oppfatta som kjønnsoverskridende. En brukte også ordet båing (av 'både' eller 'begge') om homofile og lesbiske. Som oftest må bruken av slike ord oppfattes som negativ, men samtidig er det et hint om at man begynner å snakke mer åpent om fenomenet. Selv om det på ingen måte er bra at folk får slengt skjellsord etter seg, fungerte diskresjonspolitikken slik at man ikke engang kunne snakke om da – og da får man heller ikke noen framskritt.

I 1814, året da vi fikk en av de mest progressive grunnlover i verden, var det en skandale ved Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Den første formannen i Det norske Studentersamfund, Peder Munch Wang, hadde gjort tilnærmelser til en romkamerat. Dette ble omtalt som et forsøk på «den greske pederasti i kjødelig betydning». Man var altså godt kjent med grekernes svært åpne holdning til seksualitet, men delte den på ingen måte. Det ble ikke oppretta straffesak, men Wang måtte forlate byen og avbryte studiene.

Med kriminalloven av 1842 ble Christian Vs norske lov endelig avløst. Nå hadde man ikke brent folk på lang tid, men i teorien var det altså fram til 1842 dødsstraff for homofili. Noen legalisering var det ikke snakk om, men brenning på bål ble erstatta av straffarbeid. Man brukte fortsatt formuleringa «omgjengelse mot naturen». Den negative sida ved lovendringa var at når straffen ikke lenger var så brutal, var det lettere å ta i bruk paragrafene. Dermed fulgte en periode med mer aktiv straffeforfølgelse av homofile. Det er verdt å merke seg at lovgivninga var retta mot menn. Det ble i 1846 ført straffesak mot Simonette Vold, Olava Nielsdatter og Birgitte Marie Burin for «omgjengelse mot naturen» ved Helgeland sorenskriverembete. Førstnevnte fikk en dom på halvannet års tukthusarbeid, mens de to andre ble ilagt fengsel på vann og brød i femten dager. I 1847 kom ankesaken opp for Trondheim stiftsoverrett, og der ble alle de tre frifunnet. Høyesterett behandla saken i 1854, og endte på samme straff som sorenskriveren, men de ble da dømt for forargerlig oppførsel, ikke spesifikt for omgjengelse mot naturen.

I 1886 ble det tydelig for allmennheten at det samme ikke var tilfelle når saken gjaldt sex mellom menn. Det ble da stor oppmerksomhet omkring saken mot professor Ebbe Hertzberg, som måtte forlate sitt embete ved Det kgl. Frederiks Universitet da det ble kjent at han hadde seksuelle forhold til menn. Han brakte i den forbindelse inn et nytt begrep i debatten, nemlig «kontrærseksualitet». Dette kjente han fra nyere psykiatrisk forskning. Selv om han ikke kom noen vei med argumentasjonen, var dette starten på bruk av «født sånn-argumentet» og på en økt oppmerksomhet om og gradvis større forståelse for kontrær- eller homoseksualitet i Norge. Omtrent på samme tid begynte psykiatrien i Norge å operere med «seksuelle perversjoner», og begreper som homoseksualitet, sadisme, masochisme og fetisjisme. En del hadde en oppfatning av at homofili kunne være medfødt, men generelt mente man at disse «perversjonene» kunne utvikle seg som resultat av onani, sinnssykdom eller negative ytre impulser – her kan vi kjenne igjen smittefaren man hadde frykta i århundrer.

1900-tallet fram til 1972: Diskresjonen brytes

Straffeloven av 1902 videreførte forbudet mot homoseksualitet. I § 213 lå et forbud mot «utugtig omgjængelse» mellom menn. Det står også at påtale kun skal finne sted «naar det paakræves af almene Hensyn». Det er altså presisert at dette ikke skal brukes aggressivt av påtalemyndigheten. Signalet til homofile er tydelig: Vær diskret! Dette er ikke et tegn på at man syntes det var greit så lenge det skjedde i skjul, men mer et uttrykk for den gamle diskresjonspolitikken. Hvis man ikke absolutt måtte, fordi saken allerede var kjent i allmenheten, så skulle man heller ikke trekke fram dette smittefarlige fenomenet. Paragrafen ble av denne grunn lite brukt. Men den fikk en veldig sterk indirekte virkning. Fordi homofile forhold var forbudt, var det fullt lovlig å diskriminere mot homofile for eksempel på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. En som levde som homofil var jo definert som en lovbryter, og slike trenger man ikke å ansette eller leie ut bolig til – og har de kommet seg innafor er det greit å kaste dem ut.

Bolette Berg (t.h.) og hennes kollega og livsledsager Marie Høeg. Paret var mindre diskrete enn de fleste, og utfordra i en del av sine bilder kjønnsrollene.
Foto: Berg & Høeg (omkr. 1895–1903).

Kvinner hadde det som nevnt lettere enn menn juridisk sett, men aksept fra allmenheten var det dårlig med. Det vi ser utover på 1900-tallet er at flere kvinner levde sammen med hverandre i det som ofte ble kalt «romantiske vennskap». Utad kunne dette oppfattes som platonisk kjærlighet, og mange definerte seg nok heller ikke som lesbiske. Blant kjente personer som levde i denne typen forhold finner vi professor Agnes Mathilde Wergeland og meieristen Synnøve Finden. Begge var rimelig diskrete omkring sine forhold; et par som ikke var fullt så diskrete var fotografene Bolette Berg og Marie Høeg, som blant annet to bilder av hverandre i mannsklær og stadig sendte ut hint om at de var noe mer enn romkamerater. Forskeren Tone Hellesund tok i sin doktoravhandling og i andre tekster for seg det hun kaller peppermøsamfunnet eller peppermøkulturen. Ei peppermø er ei ugift kvinne på over 30 år, og innen peppermøsamfunnet finner man alle slags legninger - og mange som nok ville ha definert seg som aseksuelle med en moderne ordbruk. Men uansett legning ble denne peppermøkulturen et brudd med heteronormen, som tilsa at alle kvinner skulle gifte seg så raskt de kunne.

I 1924 ga Alf Martin Jæger ut romanen Odd Lyng, der ordet homoseksuell for første gang ble brukt i norsk skjønnlitteratur. Tidligere hadde det vært et begrep forbeholdt psykiatere og rettsvesenet. Boka handler om en ung manns kamp mot samfunnets fordømmelse, og kan oppfattes som det første norske homopolitiske stridsskriftet. Noen år senere, i 1932, kom det også støtte fra medisinerne. Legene Karl Evang og Torgeir Kasa skrev i en artikkel i Populært tidsskrift for seksuell opplysning at homoseksualitet i de fleste tilfeller er medfødt, og at samfunnet måtte respektere homofiles menneskerettigheter. Dette var et radikalt utsagn, som fikk stor betydning for den videre debatten. I 1937 kom også den første norske romanen som beskrev lesbisk identitet, nemlig Følelsers forvirring av Borghild Krane. Her ble det lagt fram et krav om å kunne inngå ekteskap og å få sosial beskyttelse.

Da andre verdenskrig kom lå det an til en innskjerping av forbudet mot homoseksualitet. I Tyskland sendte nazistene homofile i konsentrasjonsleir. Fangene i disse leirene ble utstyrt med symboler i forskjellig form og farge som viste hvilken kategori de tilhørte – de gule davidsstjerna jødene måtte bære er den mest kjente varianten – og for homofile var symbolet en rosa trekant. Dette ble senere et viktig symbol på homofil kamp og en synliggjøring av homofile som en undertrykt minoritet. Nasjonal Samling ville innskjerpe forbudet i straffelovens § 213, men kom aldri i mål med det. Farligst var det for de som hadde et homofilt forhold til tyskere; der kunne den tyske paragrafen brukes.

I 1949 fikk vi den første norske homoorganisasjonen. Da ble det i Trondheim oppretta en lokal avdeling av den danske organisasjonen Forbundet av 1948. Laget holdt ut bare et halvt års tid før de la ned. Her var straffeloven til hinder for aktivitet, for dersom man sto fram som forkjemper for homofiles rettigheter kunne det utløse en straffesak. Den 20. mai 1950 ble Det Norske Forbundet av 1948 (DNT-48) oppretta, med Rolf Løvaas som første leder. Den var de første årene en underavdeling av det danske forbundet, men i 1963 ble den en selvstendig, norsk organisasjon. Kampen mot straffelovens forbud mot homofili var helt sentral, men forbundet drev også annet opplysningsarbeid og ikke minst solidaritetsarbeid blant homofile. Fokuset var klart på homofile menns rettigheter, ettersom det var disse som var begrensa gjennom straffeloven.

I 1961 begynte et nytt kapittel i LHBT-historia i Norge. Det året fikk Eddie Espelid som første nordmann kjønnsbekreftende hormonbehandling. I 1962 ble den første kvinne-til-mann-operasjonen i Norge utført på Aker sykehus, og i 1963 ble den første mann-til-kvinne-operasjonen utført på Rikshospitalet.

Hele femten år etter at DNF-48 ble oppretta, i 1965, kom den første radioprogrammet om homofile på NRK. Samme år diskuterte man i Det norske Studentersamfund homofiles situasjon – 151 år etter at Studentersamfundets første leder måtte rømme byen. Dette hintet om en ny åpenhet var svært viktig for et forbund der mange var slitne etter å ha kjempa i årevis uten å nå fram til det store publikum. I medlemsbladet til DNT-48 sto det: «Det er som om vi, som så lenge har levet i mørket, nå kan skimte en aldri så liten lysstrime i det fjerne». Året etter ble den skandinaviske organisasjonen Full Personality Expression Northern Europe stifta. Med dette hadde også transpersoner fått en interesseorganisasjon. Den norske avdelinga ble selvstendig først i 2000, og har siden 2014 hett Foreningen for transpersoner i Norge (FTPN).

Fra 1972: Gjennombruddet

I 1972 kom et enormt gjennombrudd. Med Kim Friele i spissen fra 1966 førte DNT-48 en offensiv kamp mot § 213, og i 1972 ble den avskaffa. Det skjedde altså drøyt 900 år etter at forbudet i Gulatingslagen ble skrevet ned. Som nevnt var det ikke ofte det ble ført straffesaker etter denne paragrafen, men opphevinga av den fikk flere viktige konsekvenser. For det første var det nå en åpning for å få et forbud mot diskriminering av LHBT-personer - de var ikke lenger definert som kriminelle. For det andre kunne man stå fram offentlig uten frykt for straffeforfølgelse; lett var det allikevel ikke, for fordommene ble ikke borte med paragrafen. Og for det tredje var det et signal om at det faktisk fungerte å kjempe, det var mulig å endre samfunnets holdninger til homofile skritt for skritt.

I 1975 ble Lesbisk bevegelse grunnlagt. Som nevnt hadde DNT-48 et sterkt fokus på homofile menn, og man ønska også å ha en lesbisk, feministisk organisasjon. Året etter, den 10. februar 1976, ble Åpen kirkegruppe grunnlagt for å kjempe for homofiles rettigheter innafor Den norske kirke. Den første gudstjenesten i gruppas regi ble holdt 10. oktober 1966. Ti år senere, i 1976, kom Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF).

Det kom i 1977 et nytt stort framskritt, da homoseksualitet ble strøket fra lista over mentale forstyrrelser av Norsk Psykiatrisk Forening. Dermed var homofile ikke lenger verken kriminelle eller gale i kraft av sin legning. Det tok tid før staten fulgte etter, men i 1982 strøk også Sosialdepartementet homofili som en sykdomsdiagnose.

Som vi har sett ble det stadig flere organisasjoner. Det var også stridigheter internt i flere av dem, og spesielt i DNT-48 var det i 1970-åra konflikter og eksklusjoner. Dermed ble det enda flere lokale organisasjoner danna av utbrytere. For å kunne samle disse til felles kamp ble Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge (FHO) oppretta i 1979.

Det neste store framskrittet kom i 1981, da det i straffelovens §§ 135a og 349a ble innført straffevern for homofile. Disse paragrafene er mest kjent som rasismeparagrafene, men de verner også mot diskriminering på grunnlag av blant annet seksuell legning. I 1984 kom den første saken for Høyesterett, da predikanten Hans Bratterud ble dømt for nedsettende uttalelser i det som ble kjent som Bratterud-saken. Selv om disse paragrafene gjorde det klart at man ikke lenger kunne diskriminere for eksempel ved ansettelser og boligutleie, ble vernet senere styrka ved at liknende bestemmelser ble tatt inn også i andre loven. For eksempel kom det inn i arbeidsmiljøloven i 1998 og 2005.

I 1983 ble Helseutvalget for homofile grunnlagt. Bakgrunnen var HIV-epidemien, som særlig ramma homofile menn. Fra flere hold kom det utsagn om at denne var Guds straffedom, men det egentlig handler om at gruppa var mer utsatt for smitte enn andre på grunn av måten viruset spres på. Sykdommen førte til ny stigmatisering av homofile. I 1987 kom også Landsforeningen mot AIDS (LMA), der også andre organisasjoner tilslutta seg. Dette var viktig for å få fram at HIV/AIDS ikke bare var et problem for homofile, men noe hele samfunnet måtte ta tak i. Kirkens Bymisjon åpna samme år Aksept, det første senteret for HIV-positive og AIDS-syke. I 1988 kom en viktig diskrimineringssak opp for Høyesterett. Det ble da slått fast at AIDS eller status som HIV-positiv ikke er gyldig oppsigelsesgrunn. Henki Hauge Karlsen, som hadde blitt oppsagt fordi han var HIV-positiv, døde dessverre av lungekomplikasjoner som følge av AIDS den 28. desember 1988. Samme år ble Pluss stifta som forening for HIV-positive. De ble i 1999 sammenlått med LMA til Pluss LMA, senere HivNorge.

Den 29. november 1992 ble Landsforeningen for lesbiske og homofile danna ved at DNF-48 og Fellesrådet for homofile organisasjoner ble slått sammen. Den skifta senere navn til LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og har siden 2016 hett Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Stortinget vedtok i 1993 partnerskapsloven. Dermed hadde lesbiske og homofile par i stor grad de samme rettigheter som heterofile gjennom ekteskap. To ting som ble utelatt var adopsjon av barn og muligheten til å inngå ekteskap i kirka. Den norske kirke var på det tidspunkt statskirke, men hensynet til religionsfriheten førte til at man ikke instruerte kirka om å endre praksis på dette området. I 2008 kom en ny ekteskapslov, som førte til at homofile og lesbiske par kunne inngå ekteskap – man hadde ikke lenger et skille mellom ekteskap og parnerskap. Med denne lovendringa fikk parene også rett til adopsjonsprøving, og lesbiske par fikk rett til assistert befruktning.

2000-tallet: Marsjen mot de siste skansene

Fra undertrykking og forfølgelse til solidaritet og deltakelse. Etter over 900 år med forbud mot homofili kan norske politifolk nå gå med regnbueflagget. Fra Oslo Pride 2016.
Foto: Tore Sætre.

Den første ungdomsorganisasjonen for LHBT-personer, Skeiv ungdom, ble grunnlagt på Utøya sommeren 2004. I dette mylderet av organisasjoner må vi jo også trekke fram en som kanskje er spesielt interessant for kulturverninteresserte lesere: Skeivsnuen Danselag ble etablert i Oslo i 2006, og driver med folkedans som Rørospols, reinlender og Finnskogpols. Den var en fortsettelse av mannsgruppa Drengeleik – der halvparten av danserne hadde en klesklype på jakkeslaget så man kunne se hvem som fylte dansens tradisjonelle manns- og kvinneroller. I Skeivsnuen Danselag er det deltakere av minst to kjønn. Oslo fagottkor – for de som ikke er inne i ordbruken, er navnet et ordspill på instrumentet fagott og den engelske slangordet «faggot», 'homse' – ble grunnlagt i 2004, og har hatt stor suksess. Blant annet ble de verdensmestere i kategorien homokor under World Outgames i København i 2009, og de har holdt konserter så lang unna som Sydney Opera House, rett og slett på den andre sida av kloden.

I 2008 kom regjeringa med en handlingsplan med tittelen Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. En konsekvens var opprettelsen av LHBT-senteret i 2011. Dette er et nasjonalt kunnskapssenter for seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Vi har vært inne på at homoseksualitet ble strøket som diagnose av psykiaterne i 1977 og av Sosialdepartementet i 1982. I 2010 gikk det samme veien med de andre såkalte «perversjonene», da transvestitt, fetisjist og sadomasochist ble strøket fra den norske versjonen av diagnoseregisteret ICD-10.

Høyesterett kom i 2012 med en avgjørelse som fikk betydning for homofile asylsøkere. I mange land er homofili fortsatt kriminalisert, og det kan i verste fall medføre både dødsstraff og utenomrettslige henrettelser. Saken gjaldt en iraner, som risikerte dødsstraff dersom han ble sendt tilbake. Utlendingsmyndighetene hadde fram til dette praktisert den gamle diskresjonspolitikken – man kunne sende homofile tilbake, og så fikk de være diskrete om sin legning. Høyesterettsdommerne mente at man ikke kunne sende tilbake noen til et land der de ble tvunget til å skjule sin identitet, og klargjorde overfor lagmannsretten at de måtte endre sin tolkning av loven på dette punktet.

En egen lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kom i 2013. Her fantes det en unntaksbestemmelse for forskjellsbehandling med saklig formål. Dette var en bestemmelse som kunne slå begge veier; man kunne bruke den til å prioritere personer med alternative kjønnsuttrykk ved ansettelser, men først og fremst var det en bestemmelse som sikra trossamfunns rettigheter med tanke på religionsfriheten. Her ble altså to grunnleggende menneskerettigheter stående mot hverandre. Den 1. januar 2018 ble denne loven oppheva, og erstatta av likestillings- og diskrimineringsloven, som også dekker andre former for diskriminering. En ny lov om endring av juridisk kjønn kom i juni 2016. Personer som ønska å endre kjønnet de er registrert med i Folkeregisteret kunne med dette kreve endring uten å ha en bestemt diagnose eller medisinsk behandling. Loven baserer seg på et tokjønnssystem, og det pågår derfor et arbeid om å få plass til alternative kjønnsuttrykk for de som ikke passer inn i et binært kjønnssyn.

15. april 2015 blei Skeivt arkiv åpna. Skeivt arkiv er en bevarings-, dokumentasjons- og formidlingsinstitusjon som arbeider med skeiv historie, det vil si historia til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT+). Arkivet er en del av avdeling for spesialsamlinger ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

2022 er Skeivt kulturår 2022 og markerer at det er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Gjennom en rekke arrangementer, utstillinger og nye blikk på samlingene er hele kultur-Norge være med på å feire, formidle og diskutere skeiv historie og kultur.

Et lovforslag om forbud mot å utføre og markedsføre konverteringsterapi ble sendt på høring 23. juni 2022, med frist 10. oktober 2022. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) opplyste dette på en pressekonferanse rett før den store Pride-helgen. [1]

Natt til 24. juni 2022, da årets Pride-parade skulle gå av stabelen i Oslo, ble det løsnet mange skudd utenfor London Pub og Per på Hjørnet, rett ved Oslo tinghus. Jon Erik Isachsen (54) og Kåre Arvid Hesvik (60) ble drept. [2] Flere personer ble skadet, ti personer alvorlig og elleve kun lettere skadet, men ingen livstruende. Trusselnivået ble etter hendelsen hevet fra nivå 3 til nivå 5, som er det høyeste nivået. Gjerningsmannen, den 43-årige norsk-iraneren Zaniar Matapour ble siktet for drap og terror. [3] Politiet vurderte hatkriminalitetssporet som sterkt og Pride som et mål i seg selv. Oslo Pride avlyste derfor etter råd fra politiet både paraden, Pride park og andre arrangementer i forbindelse med Oslo Pride.

Mandag 27. juni 2022 er det minnemarkering ved på Rådhusplassen ved Oslo rådhus. De skeive organisasjonene inviterer til en felles solidaritetsmarkering fordi den skeive bevegelsen har et behov for å samles og for å vise at de står sammen etter de tragiske hendelsene natt til lørdag 24. juni. Arrangementet skjer på dagen for markeringen av Stonewall-opprøret, som regnes som starten på Pride-bevegelsen. [4]

Referanser

  1. Regjeringen. Forbud mot konverteringsterapi på høring. Pressemelding, 23.06.2022.
  2. Røsvik, Eirik (m.fl.): Jon (54) og Kåre (60) ble drept i masseskytingen i Oslo. vg.no, 27.06.2022. Besøkt samme dag.
  3. Holm-Nilsen, Sverre: Zaniar Matapour (42) er siktet for drap og terror. nrk.no, 25.06.20.22. Besøkt 27.06.2022.
  4. https://www.foreningenfri.no/

Litteratur og kilder

Eksterne ressurser