Gravminne
Et gravminne er en minnegjenstand i stein, jern eller tre som settes opp ved en grav. På den er det skrevet avdødes navn, fødsel og dødsår. I nyere tid er det vanlig å ta med full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet.
Historikk
Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner ofte som gravrøyser. I ættesamfunnet var det vanlig at ætten tok seg av sine døde og gravla dem i egen jord.
Da kristendommen kom ble det påbudt at døde skulle begraves i viet jord, dette ble et markant brudd med tidligere gravferdstradisjon. Det ble opprettet gravsted og anlagt kirkegårder rundt kirkene. Men først i middelalderen ble det vanligere med gravminner på gravene. I kristen gravferdsskikk skulle det være likhet for alle, men særlig den rike adelen fikk fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. Opp gjennom tiden har det vært slik at enkelte steder på kirkegården var bedre ansett enn andre. I middelalderen var det ansett at å bli begravet nær kirken var bra, gjerne helt opptil kirkeveggen. Dersom graven var under takdryppet fra kirken var det regnet som godt, graven ble da overrislet med regnet som først hadde vært på kirkens tak. Også hvilken side av kirken graven var på har hatt betydning. De mest ansette og bemidlede kunne kjøpe seg gravplass under kirkegulvet. Udøpte barn og de som hadde blitt henrettet ble gravlagt utenfor kirkegården siden de ikke fikk ligge i viet jord.
De tidligste gravminnene var gjerne i stein som lå nede, i gresset, på kirkegården. Men gravminnene kunne også være inne i kirken, da nedfelt i gulvet. Disse tidlige gravminnene var utformet kistelokk. Steinen hadde innrisset en inskripsjon og var gjerne hugget ut (nedsenket) med motiv. Motiv i relieff (framhevet) kom først noe senere i senmiddelalderen. Liggende gravminner var vanlig til 1700-tallet.
Utsmykningen ble etterhvert mer og mer avansert med barokke motiver. Dødningehoder, timeglass, blomsterranker, våpenmerker og annet preget motivvalgene. Kleberstein er lett å berbeide og ble brukt på kunstferdig vis i Gudbrandsdalen. Men også andre steder ble det laget fine gravminner. Tre (treskrud) og smijern var andre brukte materialer.
I 1700 årene kom inspirasjonen fra Europa. Gresk og romersk klassisisme. Gravminnene ble satt opp på høykant, søyler og obelisker ble vanligere. Motivene preges også av tidsånden, oljelamper, fakler, sommerfugler laubærkranser var ikke uvanlige.
I 1800 årene blir det vanligere med støpjern. Mange jernstøperier leverte gravminner. Noe masseproduksjon start, men endel av gravminnene var laget enkeltvis og de var svørt forseggjorte. Kors i støpejern var vanlig, men også store støpjernsplater. Disse platene hadde ofte en omfattenede inskripsjon. Etterhvert ble det vanlig å gjerde inn gravstedene med jerngitter. Først i 1900-årene ble gravminnene vanlig blant folk flest. Stein tok over og ble etter hvert dominerende som gravminne.
Noe bruk av betongmonument var det, men steinen ble mest brukt. Støpjernsgjerdet ble byttet med rammeverk i stein. Denne typen kirkegårder fantes særlig i byene og flere steder finnes de ennå. Men i 1950- 1960-årene ble det vanligere med gress mellom gravene, slike kirkegårder kalles gjerne plenkirkegårder.
Enkelte kirkegårder har en høy andel av kulturpersonligheter. Gravminnene kan være kunstnerisk utformet, ofte for å avspeile den enkeltes personlighet. Slike gravminner ligger ofte i eller nær større byer eller tettsteder. Mange slekter har et familiegravsted, av og til med en utforming som sier litt om status, rikdom og makt.
I 1970- og 1980-årene kommer det et større utvalg i steintyper. Produsentene ble mer bevisst på utformingen av gravminnene og det ble etterhvert en større variasjon på kirkegårdene. Det var vanlig å sage steinen og de fleste gravminner på markedet hadde rette kanter. Ikke bare ble det en variasjon av steintyper og utformingen av steinen, men også ornamentikken og skriftvalg ble mye mer variert. Korset som symbol på gravminnet var svært vanlig, men blir gradvis erstattet av andre symboler. Ofte var det et kors i kombinasjon med en blomsterranke, kornaks, bladranke. sommerfugler, fugler, sol, og lignende. Andre symboler som tro, håp og kjærlighet, himmelporten, skip og fyrtårn var ikke uvanlig.
I 1980 årene var kirkegårdene preget av lave, brede gravminner. Det var vanlig med et religiøst motiv på gravminnet. Ofte var det et kors, alene eller omgitt av vinranker, eikeblader eller stråler (lys). Men også gravminner uten et spesielt kristen symbol blir vanligere.
I 1990-årene blir bronseskrift og bronseornament mye vanligere å se, fastmonterte bronsefugler, lykter og vaser likeså. Bronse og stein er naturens egne materialer. Bronse på gravminner har lange tradisjoner.
Etterskrift, minneord
Gravminner har ofte et kort minneord. De vanligste brukte i Norge er Takk for alt, Minnes i kjærlighet, Hvil i fred, Høyt elsket - Sårt savnet, men det finnes mange flere.
Industriell produksjon
Masseproduksjon og industriell framstilling av gravminner hadde sin begynnelse tidlig på 1900-tallet. I 1904, På Eide på Nordmøre, begynte en steinindustri, som fikk en eventyrlig utvikling. Men gravminneproduksjonen kom først for alvor i 1918. De første industrielt framstilte gravminnene hadde ofte en enkel formgivning.
Flere steinbrudd har levert stein til produksjon av gravminner. Ved Iddefjorden ved Halden tok de ut iddefjordsgranitt. Røyken ble kjent for sin røykengranitt. Larvikitt fra Oslofeltet er en viktig eksportartikkel til gravminner og andre produkter av stein, over hele verden. Et lite utvalg av andre er Askøy med sin askøygneiss, Vistdal sin vistdalitt, Støren og Tolga en lys dioritt kalt lys granitt. Langs hele landet fantes det eller finnes det steinbrudd.
Inskripsjoner og ornamentikken ble vanligvis hugget inn med hammer og meisel. I 1950 - 1960 årene tar sandblåseren over. Navn og ornamentikk ble påtegnet og skåret ut i en gummifolie som var limt på gravminnet. Gummien beskyttet steinen under sandblåsingen. Dette var et stort framskritt. Skrifthugger håndverket med å hugge skrift på stein, med hammer og meisel, blir det færre og færre som behersker. Dataalderen gjør i 1980-årene, sitt inntog også i produksjonene av gravminner. Skrift og ornamentikk blir skrevet ut direkte på sandblåserfolie. Skrifthuggerhåndverket blir helt endret fra påtegning av skrift og ornamentikk for hånd, til redigering på data, direkte utskrift (skjæring på sandblåserfolie).
Nye maskiner gjorde det etterhvert mulig å runde hjørner eller å lage gravminner med buet kant. Grovt hugget stein i naturoverflate var heller ikke uvanlig. Det utvikles stadig nye maskiner for produksjon av gravminner. Wiresaging av steinen åpner for nye muligheter og spennende formgivning. Slike maskiner er ofte CNC-styrt og kan sage ut av steinblokken en «hvilken som helst form». I 1990-årene får formgivningen av gravminnene større og større betydning, variasjonen på markedet er stort.
Gravferdsloven
Etter andre verdenskrig kom kirkegårdsvedtektene og gravferdsloven. Gravminner skulle ha begrensede mål i høyde og bredde. Det ble vanlig at kjøperen valgte gravminner i maksimale størrelser. Ettersom det også stort sett bare ble produsert gravminner i en steintype (bergart), ofte en mørk syenitt, ble kirkegårdene svært ensformige eller monotome, med nøyaktige rekker av like store gravminner.
Galleri
Liggende gravminne av jern: eidsvollssmannen Hans Hein Nysom på Botne kirkegård.Foto: Stig Rune Pedersen
Eksempel på eldre gravminnetekst: Elisabeth Catharina Petersen (1791-1826), gift med kjøpmann Sigvardt Blumenthal Petersen, på Vår Frelsers gravlund.Foto: Stig Rune Pedersen
Arkitekt Lars Backers særegne gravminne på Vestre gravlund i Oslo har relieff av hans tre mest kjente byggverk.Foto: Stig Rune Pedersen
