Østlandsk

Østlandsk er ei gruppe dialekter som snakkes på Østlandet, det vil si fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Vestfold, Buskerud og deler av Oppland og Telemark. Det er stor spennvidde innafor dette området, og man deler gjerne inn i tre hovedgrupper: sørøstlandsk, midtøstlandsk og nordøstlandsk.

Hovedgruppene

Sørøstlandsk snakkes i området sør for Oslodistriktet, på begge sider av Oslofjorden.

Midtøstlandsk snakkes i Oslodistriktet samt på det meste av Romerike og Ringerike.

Nordøstlandsk snakkes nord for Oslodistriktet.

Det er til dels store forskjeller mellom de tre gruppene, som allikevel har så mange felles trekk av det er hensiktsmessig å omtale dem under fellesbegrepet østlandsk. Grensene mellom de tre gruppene kan være uklare. I Follo finner man for eksempel både sørøstlandsk og midtøstlandsk, og det ser til dels ut til at det er orientering mot Østfold eller Oslo som avgjør hvilken gruppe de enkelte bygdemålene havner i.

Målmerker

Verbbøyning

Nordøstlandsk har kløyvd preteritum og perfektum partisipp av a-verb, f.eks. å bake - bakar - baka - baka og å vaske - vaske(r) - vaske - vaske. I midt- og sørøstlandsk finner vi ikke denne kløyvinga.

Nordøstlandsk har også kløyvd presens, f.eks. bakar og vaske(r). Fra gammelt av var det også slik i de midtøstlandske målene, men dette har stort sett forsvunnet til fordel for -er i alle a-verb. Sørøstlandsk har ikke kløyvd presens. Den eldre endinga -ær er der i ferd med å erstattes av -er.

Østlandsk har som hovedregel kløyvd infinitiv, med unntak av noen sørlige Østfold-mål der alle infinitiver ender på -e.

Nordøstlandsk har enstava presensformer av sterke verb, f.eks. bit og grev. Midtøstlandsk og sørøstlandsk har to stavelser, biter og graver/græver.

Preteritum av sterke verb av typen bryte har i Oslodistriktet og de fleste sørøstlandske mål diftongen øy, som i brøyt og røyk.

Substantivbøyning

I bestemt form flertall av hankjønnsord finner vi følgende mønster: Nordøstlandsk har endelsen -a i alle ord, f.eks. vegga, stola, beta. I midtøstlandsk har en endelsen -ane i svake hankjønnsord som ender på -a i ubestemt form entall, f.eks. betane og stegane. Ellers har en endelsen -a; vegga og stola. Sørøstlandsk har endelsen -ane eller -æne; veggane og stolane.

I nordøstlands er preposisjonsstyrt dativ fortsatt i bruk i enkelte mål, f.eks. i båta (entall) på Mjøsen eller hoss a'Per og n'Kari. Dette målmerket er på vikende front, spesielt i byer og tettsteder, og mange som bruker det har dativen bare i enkelte ord og ikke som et gjennomført system.

Andre målmerker

Palatalisering forekommer i nordøstlandsk, som i mæinn og kæill. Midt- og sørøstlandsk har ikke palatalisering; mann og kall/kæll.

Gammelnorsk hv- har i sørøstlandsk stort sett blitt v-, men vest for Oslofjorden forekommer også gv- som i gvit og gvass Midtøstlandsk har stort sett v-. Nordøstlandsk har i hovedsak kv-, med unntak av Solør- og Kongsvinger-området som har (g)v-.

Personlig pronomen første person entall uttales i Osloområdet og i de fleste sørøstlandske mål med diftong, jæi, når ordet har trykk. I trykklett stilling blir uttalen gjerne nærmere jæ. Nordøstlandsk har ikke diftong, je.

Nektingsadverbet ikke forekommer i flere former. I nordøstlandsk heter det itte, mens det i midtøstlandsk og mange sørøstlandske mål heter ikke. En finner også formen ente i noen sørlige mål, spesielt i sørøst, og ikkje i noen mål i sørvest.

Monoftongering forekommer i et østlig belte i området, som i hovedsak dekker områdene langs svenskegrena, det vil si Østerdalen, østlige mjøsbygder norderover til Ringsaker og deler av Østfold. Solør og Odalen ligger innafor dette beltet, men har ikke monoftongering.

Kilder

• Vigeland, Bjørn: Dialekter i Norge: målmerker med språkhistoriske forklaringer. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1981.