Kaistriden i Harstad 1908-1913

Kaistriden i Harstad 1908-1913 handler om en bitter og opp­rivende kamp som oppsto i forbindelse med at Harstad var blitt by i 1904 og ville ha sin egen kommunale dampskipskai. Det ble det kom­plikasjoner av, da byen allerede hadde en dypvannskai som var i familien Kaarbøs private eie. Saken verserte i flere år og det var det kommunale havnestyrets oppgave å hånd­tere saken, som skulle bli verkebyll som skapte splid først og fremst mellom byens ledende menn og Kaarbø-familien, represen­tert ved enkefru Anna Elisabeth Kaarbø. Denne striden mani­fisterer seg gjennom havnestyrets protokoller, som er hovedkilden for denne artikkelen.
Protollene til havnestyret er gjengitt mest mulig ordrett, men språket er noe modernisert mens fru Kaarbøs dag­boksitater er gjengitt i opp­rinnelig stil.
De oppgitte kroneverdier må ganges med 64,4 for å tilsvare ca. dagen verdi.

Situasjonen på det aktuelle tidspunktet i byens historie

For å forstå bakgrunnen for konflikten kan det være greit å gi en kort historikk. Før strand­stedet Harstadsjøen fikk bystatus var stedet i sterk vekst, og som på mange andre tettsteder (handelssteder) her nord, var det enkeltpersoner som hadde stor innflytelse på hele samfunnet - noen av dem ble betegnet som «nessekonger». De hadde monopol på handel, var redere, penge­utlånere, gjestgivere, grunneiere og stor­bønder. De var poståpnere og ekpeditører for rute­gående skipstrafikk m.m. - altså mektige lo­kale mata­dorer. I det tidsrommet som omhandles her, hadde det skjedd en omveltning på flere plan i samfunnet som gjorde at storhetstida for mata­dorene var på hell. Som eksempel kan nevnes utviklingen av skipsteknologi og over­gang til større båter, noe som krevde utbygging av havnemuligheter slik at båtene kunne legge til kai. I 1906 henvendte Harstad Handels­stands­forening seg til kommunen og ba om at kaispørsmålet ble tatt opp. Det førte til at det 7. juni 1906 ble dannet en kommunal kai-komité der ingeniør Simon Moe, agent Andreas Vorren og ingeniørmajor Domaas var sentrale personer. Komi­teen henvendte seg til fru Kaarbø om kjøp av hennes kai, men fikk avslag. Dermed startet det som senere har fått betegnelsen "kaistriden i Harstad".

Rikard Kaarbø

hadde oppnådd sin posisjon gjennom sin far, Wilhelm, som kom fra innlandskommunen Lesja. Det var jordbruk som først og fremst var hans interesse, og i 1841 kjøpte han gården Harstad Øvre og drev stort med oppmot 20 kyr på båsen. Da det på 1860-tallet kom et enormt innsig av storsild, utnyttet Wilhelm dette, kastet seg med på "sildeeventyret" og bygde brygge og stort naust i Harstadsjøen. Sønnen Rikard arvet gården. Han viste seg som en forretnings­bega­velse og samfunnsbygger utenom det vanlige, og benyttet talentet på flere områder. Han anla blant annet allerede i 1888 ei kai som kunne ta imot dampskipene som det nå ble flere og flere av, og som tidligere hadde måttet bli ekspedert på havna av småbåter. Kaarbø stiftet også det store A/S Haalogalands Damp­skibsselskab.
Kaia var den eneste av sitt slag nord for Trondheim, og mange skjønte nok at ei slik kai var et stort konkurransefortrinn i en utvikling av skipstrafikken som de fleste så ville komme. Tida for å ekspedere rutebåtene ute på havna var snart over. I tillegg til å være en økonomisk matador, hadde Kaarbø politisk makt gjennom sitt ordførerverv som han hadde hatt i 18 år da han døde i 1901, bare 51 år gam­mel. I Harstad Tidende hadde han og hans poli­tiske venner på høyresiden et viktig talerør for sine saker.

Hans Fredrik Giæver

Han kom fra en familie med rike tradisjoner (med bl.a. nesse­konger) og var meget godt utdannet innen landbruk. Hans eiendom omfat­tet bl.a. hele Harstadhamn - et areal som i 1904 utgjorde en tredel av hele Harstad kommune. Han hadde i likhet med Kaarbø stor innflytelse og politisk makt. Hans talerør var venstreavisen Haaloga­land, som han støttet økonomisk. Også han forsto betydningen av å ha egen dyp­vanns­kai, og i 1898 sprengte han ut store stein­meng­der øst for Hamnneset og planerte et stort område for å få plass til stedets tradisjonelle sommermarked. Harstad kommune var interes­sert i å erverve dette arealet for å bygge kom­munal kai for dampskip, og nedsatte en komité for å forhandle frem en løsning. Etter at Giæver døde i 1905 ble det videreforhandlet med dødsboet, noe som til slutt endte med at kommunen kjøpte Giæver-eiendommen, i sin helhet 27. desember 1907. Dette må ha gitt kommunen (havne­styret) stor for­handlingsmakt overfor Kaarbø-familien.
I Harstad hadde nok Kaarbø og Giæver en viss makt, men den kan ikke sammenliknes med de nevnte nessekongenes privilegier. Da de døde (Kaarbø i 1901 og Giæver i 1905) og Harstad var blitt by, ble det endringer i makt­strukturen. Fagbevegelsen vant frem og Harstad Handelsstandsforening ble stiftet sam­tidig som det ble en ny struktur i lokal­politikken. Den sterke byutviklingen med raskt økende befolk­ning og økonomisk virksomhet, gjorde at byen tiltrakk seg seg ressurspersoner som slo seg ned for kortere eller lengre tid og satte sitt preg både på handel, verkstedvirksomhet og politikk. Mye av byens virksomheter og handel var maritimt rettet, noe som gjorde det for­delaktig å ha gode kaiforhold. Spørsmålet om kjøp av hele eiendommen til Giæver ble tatt opp av formannskapet og førte til at kommunen den 27. des. 1907 kjøpte den for kr 80.500,- (tilsvarer ca. 5,2 mill i 2017-kroner).

Kongebesøk til besvær for havnestyret

For å illustrere klimaet i den langvarige kai­konflikten, kan nevnes at den nyvalgte kong Haakon hadde meldt sin ankomst til den nye byen 31. juli 1907 i forbindelse med sin første Nord-Norge-tur. Kongen var nok spent spent på hvordan han skulle bli mottatt, da særlig bladet Nordlys hadde gitt uttrykk for sin republikanske holdning. Kanskje var det denne usikkerheten som gjorde at kongen overtalte den meget populære Fridtjof Nansen til å bli med på ferden. Nå forløp kongeferden fredfullt uten demon­stra­sjoner. Arrestasjonene av anarkister i Kirke­nes hadde vist seg unødvendig da kongen kom dit.
Besøket i Harstad burde gå ekstra greit hva angikk mottakelsen av kongen, for byen hadde jo en kai som kunne ta imot dampskipet «Olav Kyrre», som var engasjert for kongeturen. Men en slik løsning passet tydeligvis ikke inn i forhandlingsstrategien til havnestyret. Bruk av kaia ville på en eller annen måte gi eieren et nytt forhandlingskort. Man aner at det lå mye pre­stisje i akkurat dette hvor kongen skulle gå i land, men det måtte tydeligvis ikke skje på Kaarbø-kaia. Resultatet var at kommunen i stedet bygde en provisorisk minibrygge på Hamnneset, dit kongefølget ble rodd i land. Selv om det var kuling og opprørt sjø, fikk man kon­gen trygt på land. Etter at kongen hadde vært i Trondenes kirke og fått sin mottakelse der og senere supé på Grand hotell, forlot kongebåten som etter at kongefølget hadde gått i land, hadde lagt til ved Kaarbøs kai. Det var tydeligvis ikke lagt like mye prestisje i avskjeden med kongen som i mottakelsen.

Enkefru Anna Elisabeth Kaarbø

ble en sentral person i prosessen frem til kommunen kunne få sin egen kai. Hun valgte å sitte i uskiftet bo etter sin mann, og var den som sto for det formelle eierskapet til byens eneste dampskipskai. I tillegg hadde hun stort gårdsbruk med mange tjenere og bestyrte kaianlegget, aksjene, og tomtesalgene. Denne virksomheten gjorde at hun var byens største skattyter. Ved mannens død var det bestemt at eldstesønnen Wilhelm skulle ta seg av dampskips­ekspedi­sjonen, mens den nest eldste, Reidar, skulle videreføre Harstad Mek. Verksted. Det hadde vært 13 barn i familien, men to døde som små.
Fire av hennes fem voksne sønner og to svigersønner var velutdannet og særdeles kom­pe­tente som rådgivere, men i dagboka si bekla­ger hun seg over at rådene sprikte, og at hun måtte ta avgjørelsene selv.

Harstad havnestyres medlemmer i perioden 1908-1913

• Andreassen, Hans L., D/S-disponent, født 1865 i Brønnøy.
• Bahr, Jørgen, tømmerformann hos HMV, født i Danmark, repr. Arbeiderpartiet i bystyret (sluttet i havnestyret i 1908).
• Bardal, Nicolai, kemner, redaktør i Harstad Tidende 1912-1919, ordfører 1919-1921.
• Bjørhovde, Johan Sivert, byggmester.
• Bottolfsen, Ole, TFDS, ekspeditør i Harstad .
• Carlsen, Anton Edvard (fra 1911), kjent smed, tidligere formann i Harstad jern- og metallarbeiderforening.
• Dahl, Carl, magistrat, havnestyrets formann etter Simon Moe.
• Domaas, varamedlem i havnestyret, major og ingeniør.
• Follestad, Daniel, magistrat (inntil 1917 en slags rådmann) 1904-1909.
• Gaarde, Bernhard, kjent malermester
• Hammer, Harald, havnefogd.
• Haukebø, Hans, bryggeformann, f. 1876 i Vefsn.
• Hoel, Elias, kjent forretningsmann.
• Holte, Anders, kjent los og disponent for Hålogalandske Dampskibsselskab.
• Kaarbø, Reidar, ingeniør og verftseier (sønn av Anna Elisabeth Kaarbø).
• Lund, Ivar, revisor bokholder og kaptein (ikke i slekt med Kristian Magnus Lund), ordfører i byen 1907-1908.
• Lund, Kristian Magnus, dampskipsekspeditør, (bror av Anna Elisabeth Kaarbø).
• Mikkelsen, Johan Konrad, agent, født i Trondenes (Bror til lensmann Michael Mikkelsen).
• Mikkelsen, Michael Andreas, lensmann i Trondenes. (Bror til agent Konrad Mikkelsen)
• Moe, Simon, formann i havnestyret, ingeniør, inspektør i Haalogalandske Dampskibsselskab, ordfører i Harstad 1910.
• Olsen Hanseth (Hanstad?), Hans, havnelos.
• Schult, Olaf, tollbetjent (tollsteds­bestyrer).
• Vogt, Valentin, havneingeniør, senere havnefogd.

Søknad fra fru Kaarbø om utvidelse av kaia ble avslått

(Referat fra møte i havnestyret 21. mai 1908) Los Anders Holte møtte ikke, tømmerformann Jørgen Bahr hadde forlatt byen. I deres sted møtte forretningsmann Elias Hoel og havnelos Hans Olsen. Behandling av fru Anna Elisabeth Kaarbøs søknad av 16. desember om tillatelse til å forsterke og utvide sin kai i henhold til ved­lagte tegninger.
Malermester Bernhard Gaarde foreslo å innvilge søknaden som gjaldt utvidelse av bredden (på begge sider), men ikke forlengelsen av kaia. Hans forslag falt med tre mot to stemmer (Gaarde og Hoels). Derimot fremsatte formannen (Simon Moe) forslag om at søk­naden ikke skulle innvilges. Hans begrunnelse var at de utvidelser som allerede tidligere var gjort av kaia, var bygd adskillig lengre enn den private eiendomsretten antakelig strekte seg. Og at en ytterligere utvidelse ville kunne kollidere med kommunens interesser med hensyn til fremtidige disposisjoner i havneområdet. Dette ble vedtatt med tre mot to stemmer. Moe, Follestad og Hans Olsen stemte for. Kristian Magnus Lund (fru Kaarbøs bror) deltok ikke i avstemningen fordi han var inhabil.

Avslag på søknad om utbedring av egen kai

(Referat fra møte i havnestyret 22. juni 1908) Til stede var Moe, Follestad, Holte, Gaarde, kaptein Lund (nyvalgt for Bahr som var reist fra byen), Hans Olsen (som vara for Kristian Magnus Lund) og lensmann Mikkelsen (som vara for Reidar Kaarbø, nyvalgt medlem fra nabokommunen Trondenes). Fru Kaarbøs søk­nad av 5. juni ble referert og det ble opplyst at saken nå ville bli «forelagt Kongen i henhold til Havnelovens § 27». [Paragrafen sier at bygging, graving, utfylling krever tillatelse av kom­mu­nen.]. Et skriv fra fru Kaarbø til havnedirektøren av 23. mai og fra Kaarbø til Kongen (re­gjeringen) samt en del tegninger og kart ble fremlagt. Etter en del debatt ble det vedtatt med fem mot to stemmer at Kaarbøs søknad av 16. mai skulle tas opp til fornyet debatt i havne­styret. Det førte til at søknaden om utvidelse av kaia ble avslått med fire mot tre stemmer. Det var Holte, Mikkelsen og Gaarde som stemte for å innvilge søknaden i sin helhet.

Kommunen ville ha hovedkai på Hamnneset

(Referat fra møte i havnestyret 30. juli 1908). Til stede var Follestad, Holte, bokholder Lund, Reidar Kaarbø, Moe, og varamedlemmene Hans Olsen og lensmann Mikkelsen. Som grunn for å avslå fru Kaarbøs søknad, hevdet flertallet at da saken sist var oppe til behandling, besto havne­styret ennå ikke av sju medlemmer. I herreds­styremøte i Trondenes et par dager i forveien ble riktig nok Reidar Kaarbø valgt som deres representant, men dette hadde den gang hverken magistraten eller havnestyrets formann fått noen offisiell melding om. Havnestyrets flertall har forstått styrets oppgave slik at det må nekte disposisjoner fra private på havneområdet selv om de i øyeblikket ikke er til skade, men at de i fremtiden vil kunne bli det. For dette mente flertallet at de hadde støtte så vel i loven som i praksis.
Når havnestyret i begrunnelsen for sin første beslutning i saken anførte at utvidelsen av kaia ville kunne kollidere med kommunens interesser, så var det med hensyn til fremtidige disposisjoner. - Videre ble det hevdet at allerede i 1906 ble det nedsatt en kommunal komite for å utrede spørsmål i forbindelse med anlegg av en kommunal kai. Det var Harstad Handelsstands Forening som gjennom en begrunnet hen­vendelse 8. mai 1906 til formannskapet ga støtet til dette.
Priser for iland- og ombordbringelse er senere bestemt i en kontrakt mellom fru Kaarbø og dampskipsselskapene som blant annet går ut på at prisene skal være de samme som i Tromsø. Men denne kontrakten utløper allerede i 1910 og man vet ikke hva en eventuell ny kontrakt vil inneholde angående satser for iland- og ombord­brin­gelse, liksom man heller ikke vet hvilket tidsrom en ny eventuell kontrakt vil gjelde for.
Bystyret stilte i 1907 midler til komi­teens rådighet for å utarbeide planer for kai to steder, hvorav den ene på Hamnneset. Komiteen henvendte seg også til fru Kaarbø om hun var villig til å selge kaia til kommunen, men det var hun ikke villig til.
Planene for de to andre stedene forelå høsten 1907. Begge var planlagt som permanent steinkai. Derfor forventes høyere anleggs­kost­nader enn kommunen da, og formodentlig en tid fremover, antas å ha råd til å utrede. Når imid­lertid spørsmålet deretter foreløpig ble henlagt i stedet for nærmere å bli behandlet i hensikt å finne billigere løsning, var grunnene to: A) Den kaigrunn som ifølge planene hadde den største utsikt for seg, tilhørte eien­dommen Harstadhamn, som kommunen den gang sto i underhandling om å kjøpe. Da prisen på Har­stad­hamn viste en tendens til stigning etter hvert som komiteens utredning skred frem, og da kjøpet truet med å strande så lenge det kunne være håp for eieren om å få en høyere pris og få overdratt til kommunen bare den parsell hvor kaianlegget var prosjektert, besluttet man kaisaken henlagt under henvisning til de høye overslagsprisene. Dette hadde også den virkning at kommunen kort etter kom i besittelse av nevnte eiendom for en rimelig pris. B) Så lenge det (høsten 1907 og frem­deles igangværende) anlegg av byens vann­verk ennå pågikk med stadig økende utgifter uten noen inntekt, var det håpløst å oppnå nødvendig bevilgning til kommunalt kaianlegg. I løpet av de nærmeste måneder vil imidlertid vannverket være ferdig og begynne å gi av­kast­ning. Der­etter vil kaisaken ikke være noen hindring for andre kommunale anlegg.
Så vel innen formannskapet som bystyret var det stemning for å ta kaisaken opp på nytt i nær fremtid. Man måtte ta hensyn til at det på Hamnneset hadde foregått kostbart arbeid i for­bindelse med utfylling langs strandlinjen i et lengre tidsrom nettopp med tanke på et kai­anlegg. Man måtte derfor begunstige et anlegg som til å begynne med ble oppført provisorisk og derfor måtte bli vesentlig billigere enn de foreliggende overslag. Man har senere kun ved opplysninger fra andre steder funnet bekreftelse på at så vil kunne skje. Da interessen for en kommunal kai er stor blant stedets innvånere, er det sannsynlig at denne sak i nær fremtid, kanskje allerede i sommer, vil komme opp på ny. Spesielt føler man seg forvisset om dette hvis det nå viser seg at byens havnestyre sitter inne med kompetanse til å nekte slike utvidelser av konkurrerende private kaier som den det her er tale om.

Privat kai ville være til skade for byen

Havnestyret unnlater ikke å henlede opp­merksomheten på at de mange fordeler som vil oppnås ved det romslige arealet på Hamnneset, om byen får sin kai der, ikke eksisterer og ikke kan opparbeides noe annet sted innen byens grenser. Spesielt er i så måte Kaarbø-kaien ikke tilfredsstillende og kan heller ikke bli det.
Da Harstad, med sin beliggenhet i sent­rum av et relativt folkerikt distrikt ved skipsleia og med lett tilgang alle sider, antas å kunne se en ikke ubetydelig utvikling i møte, anser havne­styret det for å være i høyeste grad i byens interesse at den selv blir herre over sitt havne­område og havnetrafikken. Det er derfor ikke tvil om at indirekte vil enhver for­anstalt­ning, privat eller offentlig, som for lengre tid ute­lukker anlegget for kommunal kai, være til skade for byen og dens havneforhold. Og denne indirekte virkning kan bli vesentlig mer avgjø­rende overfor byen og dens fremtid enn enkelte slike foranstaltninger som medfører direkte skade og på hvilke derfor Havnelovens § 27 utvilsomt er anvendelig.
Man har som det fremgår av oven­stående, ennå ikke noen endelig vedtatt plan for hvordan Harstad havn i fremtiden skal be­byg­ges, også derfor finner havnestyret det uforsvar­lig å la private kaieiere forta utvidelser, som kom­munen senere kunne komme til å måtte eks­propiere. Det er nemlig ikke utelukket at byen, for å oppheve det konkurranseforholdet som muli­gens senere vil inntre mellom fru Kaarbø og kommunen, når dennes kai er opp­ført, ser seg nødt til å skride til en eks­propiasjon av Kaarbø-kaien dersom det blir gitt nødvendig tillatelse til det.
De utvidelser som havnestyret tidligere har gitt sitt samtykke til, har ingen betydning hatt i så måte.
Tillates fru Kaarbøs kai utvidet til tross for havnestyrets nektelse og til tross for at en slik utvidelse som det av nedenstående vil frem­gå ikke er absolutt påkrevd, så kan hun når som helst senere også foreta utvidelser uten at havnestyret kan nekte det, og havnestyret er dermed avskåret fra å bevirke de reguleringer overfor private bebyggelser i havnen som er en uomtvistelig betingelse for at kommunalt kai­anlegg kan komme i stand og bli lønnsomt.

Fru Kaarbøs søknad blir imøtegått

Da havnedirektørens skriv til havnestyret i Har­stad av 5. juni d. å. delvis kan oppfattes som utferdiget i tillit til at de i fru Kaarbøs søknad av 23. mai anførte motiver og opp­lysninger kan tenkes å få innflytelse på sakens avgjørelse, ser havnestyret seg nødt til å beriktige det som i nevnte søknad finner feil­aktig: A) Det forholder seg ikke slik at fru Kaarbøs private grunn har vært i slektens eie i tre gene­rasjoner, den er for tiden i andre gene­rasjons eie da grunnen er innkjøpt av fru Kaarbøs svigerfar. B) Det forholder seg ikke slik at en del stein med hensikt måtte legges utenfor det gamle kaileiet for å få en sikker trasering på den underliggende steinmuren, men denne stein­muren som for det vesentligste er anbragt i de siste to á tre år uten henvendelse til havnestyret og uten styrets tillatelse, og som er blitt oppført på den måten at steinen er "rauset" - har raset ut antagelig fordi den var for dårlig bygd. Det er heller ikke utelukket at den kan rase utenfor den nye kailinjen.
Det hadde derfor vært sikrere her hvor bunnarealet på forhånd var bestemt av kai­kanten, å ordne murfoten ved dykker og be­stemme traseringen etter steinmurens fot og ikke etter dens topp.
Utvidelsen slik som den nå er foretatt, har heller ikke gjort kaien meget bedre som ekspedisjonskai enn den var før. For å oppnå dette kunne den etter havnestyrets mening heller vært utvidet på vestsiden. Det er nemlig der alle hurtigruteskipene legger til, og der er det nå delvis .for grunt ved laveste vannstand, liksom avstanden mellom kaikanten og pakkhuset på denne side er forholdsvis liten, så der under tiden er trengsel ved landgangen.

C. Med hensvn til eiendomsretten til grunnen anføres i søknaden at marbakken ligger langt utenfor det her omhandlende området, men til dette er å bemerke at det vanskelig kan påpekes noen linje som fortjener navn av marbakke utenfor den del av havneområdet hvor det her er tale om fordi bunnen er jevnt hellende.
D. Det må betegnes som en uholdbar påstand når det i fru Kaarbøs søknad anføres at planen om en kommunal kai ennå ikke er oppgitt av en fraksjon av de i nærheten av den kommunale eiendoms eiendomsbesittere. Det er tilstrekkelig i denne sammenhengen å henvise til foranstående redegjørelse.
E. Bilag B til fru Kaarbøs søknad er ganske misvisende når det skal være et uttrykk for beliggenheten av Kaarbøs kai i forhold til byen og dens kai. Med hensyn til dette henvises til kartbilag C ved fru Kaarbøs søknad og kartbilag F til nærværende skriv hvor det fremgår blant annet at byens nordvestre grense er feilaktig anbrakt på Bilag B.
F. Det kan ikke med rette sies at ut­videlsen er av noen betydelig interesse for fru Kaarbøs forretning, da det står henne fritt å forbedre, modernisere og i det hele tatt gjøre sin kai så konkurransedyktig som hun vil på det området den hadde før den omsøkte utvidelsen ble utført. Og noen nødstilstand med hensyn til kaiplass kan ennå ikke sies å ha inntrått. Oppnår fru Kaarbø å få den tillatelsen som hun nå har søkt til Kongen om, vil hun jo så meget trøsteligere om trangen til ny henvendelse måtte melde seg, uten å søke havnestyret, kunne gå i vei dermed i håp om stadfestelse av over­ordnede myndigheter.

Havnestyret påpekte ulovlig utvidelse av kaia

Sluttelig skal man ikke unnlate å bemer­ke at den ovenfor omhandlende utvidelse ble påbegynt uten å være forelagt havnestyret. Det var først etter henstilling fra havnestyrets formann at søknaden ble sendt havnestyret. Og siden påbe­gynnelsen har arbeidet hele tiden vært fortsatt uten avbrytelse også etter at havnestyret hadde nektet utvidelse og uten avventing av spørs­målets avgjørelse av Kongen.
Det har under sakens behandling i havnestyret vært nevnt som en mulig utvei at utbygget kunne utføres på betingelse av at fru Kaarbø forpliktet seg til for egen bekostning å fjerne det når som helst det av havnestyret måtte forlanges på grunn av at det på en eller annen måte kom i strid med havnevesenets interesse, men noen søknad i den retning fra fru Kaarbø er ikke mottatt.

Uttalelse fra havnestyrets mindretall

Uttalelse i anledning behandlingen av søknad fra fru Kaarbø om tillatelse til å reparere og utvide sin ekspedisjonskai:
I møte den 12. juni ble en av havnestyret den 21. mai d.å. fattet beslutning hvor fru Kaarbø ble nektet å foreta en for hennes bedrift nødvendig utvidelse av sin ekspedisjonskai med fire mot tre stemmer opprettholdt. Mindretallet, disponent Holte, malermester Gaarde og lens­mann Mikkelsen som anser den fattede beslut­ning stridende mot havnelovens § 27, og som derfor stemte for at søknaden i sin helhet skulle innvilges, skal i sakens anledning tillate seg å anføre følgende til begrunnelse for sitt stand­punkt:
Den prosjekterte utvidelsen: - At utvi­delsen allerede er foretatt, anser man uten be­tydning for spørsmålet, da det nyoppførte jo må tas bort om flertallsbeslutningen blir godkjent eller en eventuell domsavsigelse går fru Kaarbø imot - er som sagt nødvendig for hennes bedrift, en bedrift hun og hennes avdøde mann og svigerfar har drevet i omtrent et par mannsaldre og som ikke i noen som helst måte er til skade for havnen eller trafikken. Det kan derfor ikke fra denne side sett anføres noe som skulle kunne begrunne en avgjørelse som den havnestyrets flertall har truffet. Man har villet påvirke dette da flertallet selv har måttet innrømme at utvidelsen ikke kan sies å være til skade for havnen eller trafikken.

Uønsket konkurranseforhold

Som den vesentligste grunn for sin nektelse av å innvilge fru Kaarbøs søknad hva utvidelsen angår, har flertallet anført at Harstad kommune sannsynligvis vil bygge ekspedi­sjonskai på den av kommunen nylig ervervede eiendom og finner derfor at det vil være liten mening i å støtte fru Kaarbø som da ville komme i direkte konkurranseforhold til kom­munen. I lys av dette må altså flertallets stilling til saken ses.
Mindretallet mener imidlertid at de grun­nene som flertallet har bygd sin avgjørelse på, er uriktige og at således selve avgjørelsen, som liggende utenfor de grenser som er trukket opp av loven for et havnestyrets myndig­hetsom­råde, også er uriktig.
Man skal opplyse at det kommunale kai­anlegg med full rett må kunne betegnes som svevende i det blå. Der har visstnok i sin tid - for knapt et år siden - vært nedsatt en kommunal komité til utredelse av spørsmålet, men denne komiteens arbeid resulterte i at kaiprosjektet ble henlagt som for tiden ugjennomførbart, og der er senere fra kommunens side ikke foretatt noe i sakens anledning. Situasjonen er følgelig den at kommunen ingen kai har, og det vites overhodet ikke om eller i tilfelle når den vil gå i gang med kaianlegg.
Fru Kaarbø som ekspeditør for Norden­fjeldske og Bergenske selskapers skip har kontrakt med selskapene gående ut på å skaffe nødvendig kaiplass for skipene, men for at hun skal kunne oppfylle denne kontrakten, er det nødvendig at hun får foreta den utvidelsen av kaien det her er snakk om. Nektes dette, risikerer hun forsinkelse og hinder for trafikken og til betydelig ulempe for det reisende publikum som måtte ekspederes fra båt eller pram, idet dybdeforholdene inne ved kaien er slik at de største båtene ved lavvann tar bunnen.
Noen plan for den fremtidig regulering av den for en småby som Harstad forøvrig meget rommelig havn, er ikke utarbeidet og foreligger således ikke. Men selv om en slik plan forelå og selv om kommunen måtte beslutte å bygge kai, vil dette i forhold til havnens størrelse, være en ubetydelige utvidelse som verken kolliderer med en eventuell regule­ringsplan eller med et kommunalt kaianlegg på annen måte enn at kommunen vil opptre som fru Kaarbøs konkurrent til ekspedisjon av de skip som hun i en årrekke har hatt, som hun fremdeles har, og som det ikke er noen stor sannsynlighet for at hun vil miste uten at det fra havnevesenets side legges henne slike hindringer i veien at skipene ikke kan legge inn til hennes kai.
Under disse omstendigheter å ville nekte fru Kaarbø å foreta den utvidelse av hennes kai som hun har søkt om, forekommer mindretallet så urimelig at det ikke alene kan gjøre flertallet sin tilslutning, men tvert om tillater seg å henstille om at beslutningen ikke godkjennes.

Krav om rivning av utført kaiutvidelse

(Referat fra møte i havnestyret 29. januar 1909) Samtlige medlemmer var til stede unntatt malermester Gaarde som hadde meldt lovlig forfall. I hans sted møtte varamann kjøpmann Hoel.
Av sakene: Ref. skriv fra fru Kaarbø datert 11. desember 1908 med forespørsel om hvorvidt den tilbygde delen (jfr. søknad av 16. mai 1908) ønskes fjernet eller ikke.
I anledning denne sak fremsatte for­man­nen følgende forslag: Havnestyret vil etter om­stendighetene innvilge i at den tilbygde del (jfr. fru Kaarbø's søknad av 16. mai 1908) av kaien blir stående inntil videre, dog på betin­gelse av at fru Kaarbø innen 15. mars d.å. tilstiler havnestyret en skriftlig erklæring om at hun eller sønnen Wilhelm er villig til å fjerne den tilbygde del når som helst dersom havne­styret måtte forlange det. Oppfylles ikke denne betin­gelsen, blir det å gjøre henvendelse til på­tale­myn­dig­hetene om å foreta det nødvendige i saken.
Disponent Holte fremsatte dette forsla­get: Havnestyret innvilger i at det i 1908 til­bygde på fru Kaarbøs dampskipskai blir stående. Ved alternativ votering ble formannens forslag vedtatt med 4 mot 1 stemme, som ble avgitt for Holtes forslag. Ingeniør Kaarbø fratrådte ved denne votering.

Fru Kaarbø blir politianmeldt

(Referat fra møte i havnestyret 4. mai 1909) Havnestyret trådte sammen i Samlagets gård [nåværende bygning til Harstad Sparebank].Til stede var malermester Gaarde, ekspeditør Bottolfsen, Magnus Lund, konstituert magistrat O. R., sakfører Klem [begge navnene er ukjent for forf.], disponent Holte og ingeniør Kaarbø. Dessuten møtte varamennene agent Mikkelsen og lensmann Mikkelsen for å avgi stemme i sak nr. 1 i stedet for Lund og Kaarbø som var inhabile.
Av saker: Ref. fra påtegningbeskivelse fra politimesteren med forespørsel om der med til «Forføining i Havnevesenets skrivelse av 1. april» menes at fru Kaarbø foruten å forelegges en bot også skal tilpliktes å rive omhandlende tilbygg. Jfr. fru Kaarbøs søknad av 16. mai 1908.
Videre ble det referert et innlegg i saken fra advokat Hanssen [Karl A. Hanssen var svi­gersønn av fru Kaarbø] og havnevesenets inn­stilling til departementet om samme sak.
Magistraten fremsatte dette forslaget til beslutning: «Under fuld Hævden av Beret­ti­gelsen i sit tidligere Standpunkt finder Havne­styret dog under de forhaandenværende Om­stæn­digheder at kunde frafalde sit Krav om at erholde sådan Erklæring fra Fru Kaarbø som tidligere omhandlet.»
Idet havnestyret således går med på å la fru Kaarbøs kai stå i den stand den nå er, skjer det med uttrykkelig presisering av at denne innrømmelse ikke inneholder og ikke må fortolkes som noen prinsipiell forandring i havnestyrets oppfatning av forholdet, og vil ikke kunde påberopes som noen presedens for ettertiden. Havnestyrets endrede holdning skyldes kun hensigtsmessighetshensyn og hen­synet til det ikke ubetydelige økonomiske tap fru Kaarbø ville lidt ved nedrivningen.
Under disse forhold anser havnestyret det unødvendig i detalj å gjennomgå advokatens ovennevnte skriv som i vesentlige punkter fin­nes misvisende. Det må nemlig således erindres at verdiøkningen av kaien ved den utførte tilbygning er en uberettiget verdiøkning som fru Kaarbø hverken juridisk eller moralsk har krav på å se beskyttet. En nedrivning ville kunne bringe kaien tilbake til sin opprinnelige lovlige skikkelse.
Saken tilbakesendes politimesteren med anmodning om å forelegge fru Kaarbø en passende bot.
Ovenstående forslag til beslutning ble vedtatt enstemmig idet havnestyrets medlemmer lensmann Mikkelsen, disponent Holte og malermester Gaarde likevel ba tilført at de uavhengig av sin prinsipielle uenighet med magistraten i hans forståelse av Havnelovens § 27, skulle uttale at de i alt vesentlig kunde slutte seg til majoritetens beslutning.

En ny kaikomité ble nedsatt 6. aug. 1908

Så langt har vi fulgt saksgangen i havnestyret. Men saken var også innom formannskapet. Den 6. august 1908 hadde Harstad formannskap, etter forslag fra ingeniør Moe, henvendt seg til Bergenske og Nordenfjeldske damp­skips­selskaper vedrørende anlegg av kullager i til­knytning til en påtenkt kai på Hamnneset. Dette førte til at en ny kaikomité ble nedsatt med kaptein og bokholder Ivar Lund som formann, og med ingeniør Moe og byggmester Bjørhovde som medlemmer. Den 6. september I909 foreslo den for formannskapet at det skulle bygges en trekai på Hamnneset med tilstrekkelig plass for to lystskip og en lokalbåt. Med kontorbygning og vareskur anslo man at det hele ville komme på kr 61.500 [tils. 3,9 mill. dag]. Bystyret slut­tet seg umiddelbart og enstemmig til planen. Dette vedtaket forutsatte at havnevesenet skulle leie den nødvendige grunn av kommunen for et beløp som ikke skulle overstige kr 1.500 [tils. 96.600 i dag] de første ti år. Men forut­setningen hvilte på svakt grunnlag. Havne­direk­tøren anså beløpet som «absolut uantakelig for Havne­væsenet», noe som førte til at bystyret ved­tok å prøve å selge den nødvendige grunn med strandlinje for kr 10.000 [tils. 640.000 i dag].
To dager etter at havnekomiteen hadde avgitt sin innstilling til formannskapet, var det møte i havnestyret.

Strid om inhabilitet i havnestyret

(Referat fra møte havnestyret 8. september 1909) Samtlige medlemmer var tilstede. Havnefogden møtte. - Av saker:
Behandling av innstilling fra den av bystyret under 2. november f.å. nedsatte komite til utredning av spørsmålet om anlegg av dampskipskai ved Hamnneset.
På grunn av at havnestyrets medlemmer, Kaarbø og Lund den ene er sønn og den andre bror av eieren av nåværende dampskipskai, som står i et direkte konkurranseforhold til den kommunale kai, finner havnestyret etter av­stemning mellom havnestyrets øvrige med­lem­mer hvorav tre var for inhabilitet og to mot at de to nevnte medlemmer må erklæres inhabile i den foreliggende sak. (Bottolfsen, Gaarde og formannen stemte for inhabilitet, Holte og politimesteren stemte mot.) I stedet for Kaarbø og Lund møtte varamennene lensmann Mik­kelsen og Hans Olsen.
Etter en lengre debatt ble det mot én stemme (magistratens) fattet denne beslutning: Det bygges for havnekassens regning med kommunens garanti dampskipskai, kontor­bygning og vareskur etc. på Hamnneset over­ens­stemmende med den utarbeidede plan og sakens vedlagte tegninger. Kommunen aksep­terer Bergenske og Nordenfjeldske Damp­skipselskapers tilbud om en kaiavgift på kr 5,00 pr. anløp for et tidsrom av 10 år. Vesteraalens Dampskibsselskab tilbys å benytte kaien for samme avgift og på samme vilkår som de to øvrige kystselskapene. Avgiftene for Tromsø Amts Dampskibsselskab settes inntil videre til kr 1000,00 pr. år [tils. 64.400 i dag].
All kaiavgift oppkreves av havnefogden og innbetales i havnekassen. Nærmere vilkår for kaiens benyttelse fastsettes ved kontrakt mellom havnestyret og de selskapene som benytter den, og godkjennes av bystyret. Dog gjøres de for­behold at snøskuffing blir havnekassen uved­kommende likeså også anskaffelse av kon­tor­rom for bryggeformannen og at frostfritt rom i vareskuret ikke skaffes. I anledning av betin­gelsen av at det sikres Bergenske og Norden­fieldske dampskipsselskapers skip fortrinnsvis benyttelse av kaien, besluttet man at dette sikres de tre kystselskapene.
For tilfeldige anløp betales det avgift etter regulativ som likeledes blir å godkjenne av bystyret og stadfeste av Regjeringen.
Kaien og hørende bygninger blir å gjøre ferdig og tas i bruk innen 1. oktober l9l0.
Magistraten bemerket at når han ikke kunne gi foreliggende forslag sin stemme, var det fordi han mente at foretaket med en avgift på kun kr 5,00 pr. anløp ikke ville bli rentabelt med mindre man fikk søkning også av Ves­teraalske og Tromsø Amts Dampskibs­selskab. Han mente at det burde betinges kr 6,00 pr. anløp av Bergenske og Nordenfieldske inntil også de sistnevnte selskaper kom til, fra hvilket tidspunkt avgiften måtte kunne nedsettes til kr 5,00.
Lensmann Mikkelsen ba tilført at han var uenig i inhabilitetsavgjørelsen og at vara­representanten derfor uriktig har deltatt i for­handlingene. Han anså av den grunn den fattede beslutning ulovlig.

Trumfet gjennom med «list og løgn»

Kaisaken gikk etter hvert sterkt inn på fru Kaarbø og hun skrev dette i sin dagbok (ordrett gjengitt): Idag den 2l-9 [1909] har Nordfj. og Bergen d/s opsagt sin kontrakt med vaar exp kai - det lykkedes os ikke at faa oprettet en ny kontrakt som jeg sikkert havde haapet, misundelse og brødnid [å misunne en annen inntektene] er aarsagen til dette, og den nye expeditør abeider alt han kan mod os. Det har vært en uhyggelig tid med dette kaispørgs­maalet, den komunale kai er trumfet igiennem med list og løgn, havde komunen brugt klogskab og givet seg tid nogle aar, saa vilde de vel faat kjøpt vaar kai for rimeligere betingelser end det bliver med den nye, mange penger har jeg lagt ned for at holde kaien istand og nu ser det ud at blive lidet brug for den."

Fru Kaarbø var nå villig til å selge

(Referat fra møte i havnestyrets 22. november 1909) Samtlige medlemmer var til stede. Det ble ref. skriv fra fru Rikard Kaarbø datert 20. nov. d.å. der hun underretter havnestyret om at hun nå er villig til å underhandle om salg av sin damp­skipskai.
Beslutning: Formannen bemyndiges til å underhandle med fru Kaarbø om grunnareal, pris og salgsvilkår etc. for kaien og forelegge resultatet for havnestyret snarest mulig. Lens­mann Mikkelsen deltok i forhandlingene om denne sak istedenfor ingeniør Reidar Kaarbø som ansåes inhabil.
I henhold til muntlig uttalelse fra havne­direktøren til havnestyrets formann om at den vestre del av Kaarbøs kai er dårlig og bør nærmere undersøkes, besluttet man å anmode stadsingeniøren [Erland Frisvold, fru Kaarbøs svigersønn, var stadsingeniør i denne tiden] om å foreta nødvendig besiktigelse av denne del av kaien og meddele resultatet til havnestyret sna­rest mulig.

Godkjenner kjøp av Kaarbø-kaia

(Referat fra møte i havnestyret 29. november 1909). Samtlige medlemmer var til stede unntatt politi­mester Hovden [navnet Hovden er ukjent for forf. Daniel Folle­stad var politimester i denne perioden.] som hadde meldt forfall og ingeniør Kaarbø i hvis sted lens­mann Mik­kel­sen møtte.
Det forelå til behandling tilbud med pris­oppgave og nærmere betingelser fra fru Kaarbø angående hennes dampskipskai. I denne sak ble det fattet slik beslutning: Havnestyret anbefaler kjøp av fru Kaarbøs dampskipskai med tilhø­rende grunn og bygninger for kommunekassens regning, i den grad enighet og betingelser forøvrig kan opp­nåes.
Havnestyret forbeholder seg i tilfelle rett til å overta trekaien med vareskur for en så stor del av den samlende kjøpesum som man måtte kunde bli enige om. Man går ut fra at det i tilfelle ikke blir gjort innvending fra damp­skipsselskapenes side om fortsatt benyttelse av nåværende dampskipskai, når påkrevde for­bed­ringer blir foretatt.
Malermester Gaarde kunde ikke gi foranstående beslutning sin stemme, men fast­holdt havnestyrets beslutning av 8. sep­tember d.å. angående bygging av kommunal damp­skipskai på Hamnneset.

Den 2. desember 1909 mottok kommunen et tilbud fra fru Kaarbø

Hun foreslo at kommunen kunne få kjøpe hennes kai for kr 90.000 [tils. 5,8 mill i dg]. Selv om hun etter hvert reduserte sitt krav til kr 85.000 [5,5 mill], kom det i første omgang lite ut av saken, ut over det at havne­direktøren fant grunn til selv å reise til Harstad for å undersøke spørsmålet nærmere. Saken utviklet seg nå videre og fru Kaarbø reduserte sitt krav nok en gang, nå til kr 70.000 [4,5 mill], riktig nok med den klausul at kaien skulle hete Rikard Kaarbøs kai.

Havnestyret vil kjøpe tomt på Hamnneset

(Referat fra møte i havnestyre 16. desember 1909) Samtlige medlemmer var til stede, deriblant den nye politimester, magistrat og overrettssakfører Carl Dahl, som møtte for første gang:
Ref. skriv fra Tromsø Amts Damp­skibs­selskab om at selskapet er villig til å be­nytte kommunens kai fra oktober måned neste år under forutsetning av at tilfredsstillende kon­trakt kan oppnås. Beslutning: Saken utsettes inntil kaireglementet er utarbeidet, imidlertid an­modes havnefogden om å komme med forslag til sådant og forelegge det for havestyret snarest mulig.
Ref. skriv fra havnedirektøren datert 8. desember d. å. hvor han returnerer de under 18. september d.å. innsendte tegninger og plan for kommunalt kaianlegg på Hamnneset. Havne­direktøren har ikke noe vesentlig å bemerke til disse planene, men kan med enkelte mindre forandringer i detaljene approbere dem. Derimot forlanger han at Harstad havnestyre kjøper nødvendig grunn av kommunen slik at det senere ikke gis anledning for kommunen å forhøye leien etter eget "tykke" og etter hvert som anlegget viser seg lønnsomt. Dette vil nemlig være i strid med forutsetningene i Havneloven om at havnekassens inntekter kun skal kunne brukes til beste for stedets havne­vesen.
I denne sak ble det fattet denne be­slutning: Havnestyret er villig til å kjøpe av kommunen den til kai fornødne opplagsplass fornødne grunn etter følgende: Grensen mot nordvest dannes av linje Havnegaten beliggende 20 meter øst for denne inntil et punkt som ligger 30 meter nord for Magnus' gate, fra dette punkt går grensen parallelt med Magnus' gate i en avtand av 30 meter nord for denne inntil den når et punkt som ligger 60 meter øst for Havne­gaten; herfra går grenselinjen i nordøstlig retning parallelt med Havnegatens forlengelse i en lengde av 80 meter. For denne grunn er havnestyret villig å betale inntil kr l0.000 [640.000]. Dessuten gis det havnestyret på hånden et for et tidsrom av 10 år ytterligere 100 meters strandlinje i nordlig retning, l0 meter bred for en pris av inntil kr. 5.000 [322.000].

Fru Kaarbø nektes å utbedre kaia

(Referat fra møte havnestyret 9. september 1910) I stedet for A. Holte, som er fraværende, var Nicolai Bardal til stede. Lensmann Mikkelsen var varslet som vara for Trondenes [kommune]; men har meldt sykdomsforfall. Havneingeniør Vogt var til stede i møtet etter bemyndigelse av havnedirektøren i anledning forholdene ved fru Kaarbøs ekspedisjonskai, som er påklaget som usikker og risikabel m.h.t. holdbarhet. Hr inge­niør Vogt har i går og i dag undersøkt kaien.
Behandlet fru Kaarbøs søknad om re­pa­rasjon og utvidelse av hennes eks­pedi­sjons­kai.
Havnestyret fant at en utvidelse av kaien for tiden ikke burde finne sted. Havnestyrets medlemmer er enige i at en utbygging, som den omsøkte, ikke vil være til noen vesentlig hjelp for fremtiden. For at utvidelsen skulle ha noen betydning, måtte den skje ytterligere enn søknaden nevner (jfr. havnefogdens påtegning av 24. f.m.). Og en sådan nybygning finner man ikke grunn til under de foreliggende forhold å gå med på, bl.a. også fordi - som havnestyret ved tidligere anledninger har fremholdt - eiendomsforholdet der fru Kaarbø tenker å utvide, ikke er på det rene. Havnestyret pålegger fru Kaarbø straks å iverksette tilfreds­stillende reparasjon av ekspedisjonskaien, i så henseende henvises til stadsingeniørens skriv av 18. juli d.å. Derhos forbeholder Havnestyret seg under arbeidets gang gjennom stadsingeniøren å påse at reparasjonen blir tilfredsstillende. Hav­neingeniør Vogt påpeker at kaien er i en sådan tilstand at den straks må utbedres på en eller annen måte, da man ellers under de nåværende forhold kan risikere ulykke.
A. E. Carlsen stemte for innvilgelse av fru Kaarbøs søknad av 12. d.m. idet han ikke ville påta seg det mulige ansvar ved en nektelse på grunn av dybdeforholdene.

Havnestyret etterlyser svar fra fru Kaarbø

(Referat fra møte i havnestyret 17. desember 1910) Samtlige møtte. I stedet for ingeniør Kaarbø møtte lensmann Mikkelsen.
Til behandling: Arbeidsdepartementets skriv til havnestyret av l. nov. d.å. om fornyet behandling av fru Kaarbøs søknad om utvidelse av hennes ekspedisjonskai. På grunn av at det over nyttår tiltrer delvis nytt havnestyre og da det ikke foreligger for havnestyret noe endelig svar på henvendelsen til henne om varigheten av hennes salgstilbud – som forøvrig heller ikke er stilet til havnestyret, men i skriv til havne­direktøren – så fant man at den nødvendige behandling av fru Kaarbøs søknad om utvidelse av hennes ekspedisjonskai bør utstå til første halvdel av januar måned neste år. Man anmoder fru Kaarbø om snarest å besvare forespørselen om hennes salgstilbud og dets varighet. Enstem­mig.

== Fru Kaarbø måtte forplikte seg til ikke å konkurrere med kommunen =0 (Referat fra møte i havnestyret 25. februar 1911). I stedet for ingeniør Moe møtte første vara H.L. Andreassen og i stedet for Trondenes' rep­re­sentant møtte varamann lensmann Mikkelsen. I stedet for Bottolfsen, som er fraværende pga. reise, møtte H. Haukebø. Havne­fogden var til stede.
Angående anlegg av kommunal kai: Foranlediget ved havnedirektørens forestilling om at man til unngåelse av konkurranse mht. dampskipskai for kystskipene utredes burde såvel spørsmålet om bygging av kommunal kai på Hamnneset som innkjøp av Kaarbøs kai, nedsatte havnestyret 20 okt. en komité til behandling av begge disse kaiprosjektene. Re­sul­tatet av komiteens arbeid forelå 16. d.m. Samme dag besluttet imidlertid en majoritet innen formannskapet å behandle i formannskap og bystyre et fra fru Kaarbøs fullmektig ervervet salgstilbud vedrørende kaien stilet til formann­skapet datert 13. d. m. Da denne sak er be­rammet til behandling i bystyret allerede l. mars, finner havnestyret ikke grunn til i nærvæ­rende møte at gjennomgå og uttale seg om kai­planene i de utarbeidede detaljer.
Innen det kan anses å foreligge et salgstilbud som kan taes under behandling av havnestyret i forbindese med de to kaiplanene, må dette fra fru Kaarbø få tilføyelse om at hun forplikter seg og sin eiendom til ikke å konkurrere med Harstad kommune i fremtiden mht. kai for kystselskapene Vesteraalske Damp­skipsselskap og Tromsø Amts D/S på hennes gjenværende eiendom eller konkurrere med kommunen vedrørende utnyttelse av de bygninger som medfølger i salget. Det konkur­ranse­forholdet, som for havnedirektøren har stilt seg som avgjørende for at kommunen bør sikre seg Kaarbøkaien, og man må derfor i første rekke sikre seg at eventuelt kjøp av denne virkelig blir et effektivt middel til å hindre frem­tidig konkurranse.
Om ovenstående beslutning var samtlige havnestyrets medlemmer enige. – Formannen, politimester Dahl; H. Hau­ke­bø; H. L. Andreas­sen og Johan Mik­kel­sen stemte videre for følgende tilføyelse, som A. E. Carlsen, lens­mann Mikkelsen og A. Holte stem­te imot:
Likeledes finner havnestyret, å måtte henstille til formannskap og bystyre om at Kaarbøkaien, innen kjøp besluttes, bør under­søkes av sakkyndige til avgjørelse av i hvilken tilstand særlig kaiens stolper og treverk, selv­følgelig også småskipskaien, befinner seg, for å avgjøre verdien av den tilbudte kai m.v.
I den hensikt bør stadsingeniøren anmo­des om med nødvendig assistanse å foreta under­søkelse og avgi uttalelse - om mulig alle­rede kommende uke. [Det skulle vise seg at stadsingeniøren, som var fru Kaarbøs sviger­sønn, fikk assistanse av havneingeniør Vogt.]
Arbeidsdepartementet skriv til havne­styret av 2. november d.å. om fornyet be­handling av fru Kaarbøs søknad om utvidelse av hennes ekspedisjonskai, ble behandlet på nytt.
Grunnet bystyrebehandling 1. mars om kjøp av kaien bør behandlingen av nærværende sak ytterligere utgå.

Besluttet å kjøpe både tomt på Hamnneset og Kaarbøs kai

(Referat fra møte i havnestyret 29. juli 1911). I stedet for medlemmene ingeniør S. Moe som er fraflyttet stedet, og A. Holte, som er fra­værende på reise sørpå, møtte disponent H.L. Andreassen og bryggeformann Haukebø. Har­stad formannskaps valgte medlem har meldt sykdomsforfall av lengre varighet; og for Tron­denes kommunes medlem, ingeniør Kaarbø, som anses inhabil ved spørsmål ved­rørende eventuelt innkjøp av hans mors kai, var vara­mann lensmann Mikkelsen tilsagt, men møtte ikke. Havnefogden var til stede.
Behandlet skriv av 26. juni d.å. hvori begjære havnestyrets uttalelse om hvorvidt Kaarbø-kaien bør erverves av havnekassen, og i tilfelle i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår mht. pris og andre betingelser.
Beslutning (enstemmig): 24. januar god­kjente havnestyret, bystyrets beslut­ning av 22. s.m. Hvor Hamnneset m.v. overtas av Harstad havnevesen for en kjøpesum av kr l0.000 [640.000] til anlegg ga kommunal kai­etablis­sement. Som følge av dette, ytterst fordelaktige kjøp, ble det i møte samme dag i havnestyret besluttet å påbegynne sprengning, utfylling, planering m.v. på Hamnneset, og der er det hittil brukt ca. kr 3.500 [225.400] til arbeid.
Havnestyret anser absolutt Hamnneset for det sted innen byen, som er fortrinnlig skikket for kommunalt kaianlegg, både på grunn av dybdeforholdene, den nær sagt ubegrensede anledning til utvidelser og anlegg til lands og til vanns, som det fremstår, og på grunn av den fortrinnlige og rommelige adkomstvei til Hamn­neset fra alle sider. Og man er blitt enda mer overbevist om at Hamnneset er det naturlige og eneste skikkede sted for et fremtidig kaianlegg ved den utstilling som nettopp nå er avsluttet på Hamnneset, hvorunder denne havnestyrets opp­fatning fikk alminnelig tilslutning.

Kaarbøkaia ble ansett for å være uskikket

Kaarbø-kaien anser man ganske uskikket for et fremtidig kommunalt kaianlegg for Har­stad, både på grunn av de store og ufor­holdsmessige omkostninger som nød­ven­dige utvidelser vil medføre og fordi der ikke er anledning til å bygge nye varepakkbygninger på land, som det allerede nå fremsettes bestemte og nødvendige krav om. Dertil kommer at den eneste tilkjørsel - den smaleste gaten i byen [nedre del av Rikard Kaarbøs gate]. - til Kaarbø-kaien allerede nå er ganske uskikket til på en tilfredsstillende måte å oppta den store trafikk til kaien, og med fremtiden for øye vil tilstanden bli ganske umulig.
Der er ikke anledning til å utvide til­kjørselen eller skaffe ny sådan uten eks­pro­pikasjon av kostbare bygninger, hvilket det av den grunn er forbundet svære omkost­ninger, og må anse ganske ugjørlig.
Som følge av ovenstående må havne­styret i anledning forespørsel avgi den uttalelse at Harstad havnekasse ikke vil erverve Kaarbø-kaien med tilliggelser. Havnestyret fast­holder sin - mot en stemme - avgitte beslutning av 8. september 1909 om bygning av dampskipskai, kontorbygninger og vareskur etc. på Hamnneset, som er enstemmig tiltrådt av Harstad bystyre under l6. s.m.; og ber byggingen påbegynt snarest, vesentlig i overensstemmelse med den av Harstad havne- og stadsingeniør utarbeidede plan, (vedligger kaisakens dokumenter). I ovenstående var samt­lige enige.
Minoritetens to medlemmer ønsket føl­gende tilføyelse: Man ser dog ikke bort fra at det visstnok kunne være ønskelig at fru Kaarbøs kai med grunn og påstående vareskur kunde bli innkjøpt av havnevesenet til et beløp av inntil kr. 10.000,00 - ti tusen kroner - for å forebygge mulig konkurranse fra den kant.

At kaia skulle hete Rikard Kaarbøs kai, måtte kommunen svelge

Man merker seg at kommunen her prøver å sikre seg et monopol, helt i tråd med de gamle nesse­kongene. Dette er tankevekkende nettopp fordi Harstad som by profitterte på at det var frie muligheter for å etablere seg der.
Saken hadde plaget enkefru Kaarbø sterkt. Ikke minst påvirket den forholdet til hennes store barneflokk. Hun skriver i dagboka:

25. januar 1912: ... det aller verste [er] den bitterhed mellem søsken som ikke stemmer overens - de kloke gjør de dumme ting som de tror seg berettiget til og dette er aldeles ødeleggende, og alt af alle maa jeg tage til mig. Det er ingen som jeg kan tale rent ud til de forstaar mig ikke, hver av dem synes at de mener det som er ret, men skulde jeg have handd­let etter alle de variable raad som det er et av idag og et en anden dag hvorledes skulde det så have vært her og hvad var så jeg. [s.43.]
I februar: ... bliver ikke dette nu ordnet i de første dager så er jeg nød tit at tage mit titbud tilbage da alt dette kjevl gaar over alle grendser over personligheder baade for os og det hele bystyre. Hele salget ingen, gevinst tvertom men vilde jeg dog gjerne se at hovedtrafikken skulde fremdeles blive på det sted hvor det begynte og hvor min mand og hans far før ham begynte sin virksomhed under høist besværlige kaar. Også det at dette sted er det sentraligste for byen og det mindst udsatte for stormveir - der har aldrig hendt hidtil at skibe siden der kom kai ikke har kundet expedere, da her er to sider at velge i. (s.45) - - - Bliver her ikke snarlig afgjørelse paa en fredfull maade saa faar der settes stopper for salg denne gang – dog saadan at komunen kan komme tilbage om kjøb selv om vi opnaar kontrakter med selskaberne så er det det sik­reste for at bevare kaien i god stand og hel, at komunen kjøber den – men for nærværende saa gaar det ikke lengere på denne maade - vil komunen risikere at have en konkurerende kai saa faar jeg risikere at beholde den indtil videre. [ s.46] - - - Den 10. august l912 ble det endelig saadan at kaien er solgt og overdraget komunen at der ennå bliver præs og smaaligheder er jeg sikker på og maa jeg nok føle at jeg træder på fremmed grund - thi de vil vanskelig i dette se at jeg ogsaa hører til komunen uden naar jeg skal svare mine forpliktelser. Stor fortjeneste for os bliver dette salg ikke, men saa er det vel best som det er naar brødrene ikke kunde stå enig - så risikerer nu ikke stedet at splittes eller for­falde. I dokumentene heder den Rikard Kaarbøs kai. Dette får de i alfald svelge ...(s.49)

En beslutning som byen hadde glede av i mange tiår

Vi har sett at kaisaken ble behandlet grundig, men at vedtakene ofte ble fattet med knappest mulig flertall. Habilitetsspørsmålet i havnestyret ser ut til å ha blitt ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Det man foreløpig vet lite om er det spil­let som ganske sikkert har foregått i kulissene for å påvirke havnestyret. Protokollene viser at møte­referatene var velskrevne og kan stå seg mot etterpåklokskap og kritikk.
1. juli 1913 ble kaia overdratt til Harstad havnevesen som umiddelbart gikk i gang med å bygge et stort adminstrasjonsbygg for havne­vesenet. Det brant imidlertid ned etter kort tid, men ble gjen­opp­bygd i 1919. I den innkjøpte eiendommen inn­gikk også det gamle Hotel Central, et saltlager og et kullager.
Rikard Kaarbøs kai ble Harstads hoved­kai i mange tiår fremover og ble svært viktig for byens videre utvikling, akkurat som havnestyret hadde forutsett.

Kilder

• Reseach: Gunnar Reppen 2017
• Gulowsen, Jon i Årbok for Harstad 1996: «Fru Kaarbø mot Harstad havnestyre. En kongelig konflikt om ei kai.» (11 sider)
• Kaarbø, Anna Elisabeth: Dagbok samt erindringer fra 1956 - (100 sider).
• Harstad havnevesens styreprotokoller.
• Frisvold, Erland i Harstad Tidende 31. desember 1913: «Oversikt over Harstad kommunale historie 1904-1913».
• Knutsen, Nils Magne (red.): Nessekongene. Gyldendal Norsk Forlag 1988.
• Simensen, Sigurd: Harstad gjennom femti år 1903-1953