Turisme
Turisme, det å reise for å få avkobling, fornøyelse og opplevelser, er et fenomen som på flere måter er interessant i lokalhistorisk sammenheng. For mange lokalsamfunn har turismen blitt en særdeles viktig inntektskilde, og den kan da sette sterkt preg på samfunnet, på godt og vondt. Videre er det mange turister som har valgt å skrive ned sine opplevelser, og disse er interessante kilder som kan fortelle oss hvordan et lokalsamfunn blir oppfatta utenfra.
Historie
Tanken på å reise for nytelses skyld er ikke ny, men var helt fram til moderne tid forbeholdt noen utvalgte få. Man kan riktignok allerede i middelalderen finne en del trekk som minner om turisme, idet mange pilegrimer også benyttet anledningen til å se seg omkring på sine vandringer. Allikevel var det da den religiøse opplevelsen, med tilhørende plikter, som sto i sentrum. Noe annet som kan sees som en kime til den moderne turismen er studenter som reiste utenlands for å oppsøke kjente lærere. Også her er det arbeid og plikter involvert, rene feriereiser er det ikke. På 1600-tallet begynte unge adelige som en del av sin utvikling å reise rundt i Europa. Dette ble mer utbredt i det neste århundret. Disse reisene var i større grad knyttet til det å oppleve noe. Noen egentlig turisme er man allikevel tilbakeholden med å kalle det, spesielt fordi det bare en en liten gruppe i samfunnet som kunne reise.
Da mennesker fra middelklassen også kunne begynne å reise oppsto den moderne turismen. I begynnelsen var det riktignok bare den øvre middelklasse som kunne tillate seg å reise. Det kostet mye, og man måtte gjerne være borte i flere måneder fordi reiser tok lang tid. Blant de første turistene i Norge finner vi særlige britiske adelige, prester og forskere, personer som hadde midler og mulighet til å reise bort i flere måneder. Flere av dem etterlot seg omfattende beretninger om sine reiser i Norge. De nevner der ofte ting som er forbigått i stillhet i norske kilder, idet det for dem er interessant å sammenligne ting som veikvalitet, priser og kvaliteten på overnattingssteder med det de er vant til fra hjemlandet.
På 1900-tallet ble stadig flere i stand til å reise, og etter andre verdenskrig kom turismens store gjennombrudd. Det begynte med bussturisme og et økende antall cruiseskip. Dette var billigere enn tidligere alternativer, og man kunne reise et sted uten å ta fri fra jobb i månedsvis. Det neste store spranget var charterturismen, som gjorde nordmenn i stand til å reise til utlandet. Også dette har satt sitt preg på Norge, ved at en stor del av befolkningen tar med seg inntrykk fra omverdenen tilbake.
Turismen i Norge
Turismen i Norge har vært og er preget av ønsket om å oppleve den norske naturen. Mange velger en reise langs kysten for å se fjordene på Vestlandet og andre flotte steder, mens andre velger å besøke fjellheimen for å gå turer på ski eller til fots. Dette skiller seg sterkt fra den formen for turisme man opplever mange steder ved Middelhavet, der det er avkobling på stranda som står i sentrum.
Bygde- og gårdsturisme
Bygde- og gårdsturismen legger vekt på opplevelser knytta til kulturlandskapet på landet. I 2004 ble Norsk Bygdeturisme og Gardsmat grunnlagt som en organisasjon for bedrifter og gårder som jobber innenfor dette feltet. Økoturisme, turisme som legger vekt på en bærekraftig utvikling og på naturmiljøet, er i Norge ofte organisert som en form for bygde- eller gårdsturisme.
Fot- og skiturisme
Fotturisme har lenge vært viktig i Norge. En del av de første engelske turistene på 1800-tallet valgte å gå lange fotturer. I begynnelsen så nordmenn med undring på dette. Det oppsto et ordtak: «Anten er han spikande galen, elder so er han engelskmann»[1]. William Mattieu Williams var en britisk vitenskapsmann og oppfinner, som i 1856 foretok en lang reise til fots gjennom store deler av Norge. Han ga i 1859 ut boka Through Norway with a Knapsack. Han ble dermed en av de som bidro sterkt til å fremme fotturismen i Norge. Boken er også oversatt til norsk [2].
Etterhvert så også nordmenn meningen i å vandre i fjellet selv om man ikke hadde spesielt ærend der. Allerede i 1868 ble Den Norske Turistforening (DNT) etablert. Pr. 2009 er det mer enn 215 000 medlemmer i organisasjonens 55 lokallag. Det er betegnende at det var overklassen og øvre midddelklasse som først sluttet seg til denne; andre hadde enten ikke mulighet til å reise på ferie, eller de bodde på landet og gikk så mye i naturen at det knapt ble noen ferie ut av slikt. Skiturismen var fra starten av et norsk fenomen, men etterhvert har stadig flere utenlandske besøkende valgt den formen for turisme.
Mange av fot- og skituristene velger å bruke turisthytter, som det finnes mange av i Norge. DNTs lokallag forvalter pr 2009 mer enn 450 slike hytter som kan brukes av medlemmene.
Hytteturisme
Utdypende artikkel: Hytte
Hytteturisme kan deles inn i to hovedtyper, utleiehytter og hytter med faste brukere. Turisme til utleiehytter blir i stor grad det samme som ved andre overnattingsformer, men hyttene med faste brukere gir en noe spesiell form for turisme. Svært mange nordmenn eier ei hytte, eller deler ei hytte med familie eller venner. Dersom det ikke er for stor avstand mellom hjem og hytte kan de bruke mye av sin tid der, mange bor på hytta i alle ferier og i mange av årets helger. I tillegg til at de tilbringer mye tid på stedet gir det å ha eiendom et sted en spesiell tilknytning til stedet, og man må også i større grad forholde seg til både fastboende og lokale myndigheter enn om man bare leier seg inn for noen dager. Hytteeieren kan derfor sette et sterkt preg på et lokalsamfunn. Mange steder er det også opprettet egne velforeninger for hytteområder. Disse arbeider noen steder i samforståelse med de vanlige velforeningene i området, men det er også mange eksempler på at det blir konflikt mellom fastboende og hytteiere i forhold til veier, renovasjon og andre spørsmål.
Severdigheter
Uansett hvilken form for turisme man hengir seg spiller severdigheter en rolle. For utenlandske turister er disse i stor grad knyttet til naturopplevelser, men stavkirker og museer er også viktige. For nordmenn kan severdighetene man oppsøker gjerne være av mer lokal art, selv om naturseverdighetene og de store nasjonale kulturminnene også der står høyt i kurs.
Turisme som næringsvei
De første turistene i Norge brukte stort sett de tjenester som allerede fantes. Transport fikk de med jernbane (fra midten av 1800-tallet), skyssordninger langs veien og rutebåter langs kysten. Overnatting skjedde på de få hoteller som fantes i landet, på skysstasjoner eller rett og slett hjemme hos noen på en gård.
Etterhvert som turismens omfang økte ble det aktuelt å sette igang næringsvirksomhet spesielt retta mot turistene. Hoteller og andre overnattingssteder ble åpnet også på små steder, og det ble oppretta transportruter som var aktuelle særlig for turistene. Handelsvirksomheten tilpassa seg raskt til turistene, og mange nye serveringssteder ble åpna. Etter at privatbiler ble vanlig kom det også campingplasser over det ganske land.
For mange små steder er det turismen som holder liv i det lokale næringslivet. Inntjeningen utenfor sesong kan være så dårlig at en butikk ikke bærer seg, men når innrykket av turister kommer våkner stedet til liv og handelsnæringen gjør gode penger. For mange mindre steder betyr turismen dermed at man har fått beholde butikk og serveringssteder som ellers ville blitt nedlagt til fordel for større kjøpesentra i omegnen.
Turisme finansierer kultur
En positiv side ved turismen er at den finansierer kulturvirksomhet. De fleste museer ville hatt for små ressurser til å kunne drive et skikkelig arbeid dersom det ikke kom besøkende fra andre steder, og den rike floraen av lokalmuseer i Norge er dermed helt avhengig av turisme.
Turismen bidrar også til at det blir mulig å holde festivaler og større kulturarrangementer der det er nødvendig å få inn flere betalende gjester enn de som finnes i området.
Medaljens bakside
Selv om turismen er en viktig del av næringsgrunnlaget mange steder er det også negative sider ved den. De to viktigste ankepunktene mot turisme er at den bryter ned lokalsamfunnet, og at den bidrar til økt slitasje på natur og kulturminner.
Ødeleggelsen av lokalsamfunn har mange steder i verden vært total. Små landsbyer har bokstavelig talt blitt jevnet med jorden og erstattet av hoteller og andre turistfasiliteter. Næringsgrunnlaget har også endret seg fra tradisjonelle næringer til turistorienterte næringer, slik at lokale tradisjoner har gått tapt. I Norge har denne effekten vært mindre enn i mange andre land. Dels har strenge regler for bygging spilt en rolle, men vel så viktig er det nok at turistene i Norge gjerne har oppsøkt mest mulig urørt natur, slik at det å anlegge «turistbyer» ville fungert mot sin hensikt. Det er like fullt slik at små samfunn som i sesongen får storinnrykk av turister blir svært forandret.
Slitasjen på naturen og kulturminner kan også være enorm, både ved at et stort antall føtter tramper i sårbar vegetasjon, løst fjell eller gamle bygninger, og på grunn av avfall og andre spor turistene legger igjen.