Fornebu fangeleir
Fornebu fangeleir på Oksenøya i Bærum ble anlagt høsten 1941 for russiske krigsfanger og skal ha vært der fram til april 1944.
Fra 29. mai 1944 var leiren betegnet Sonderkommando 5/XII, utekommando under Grini fangeleir kalt Fornebukommandoen. Fangene var underlagt Grini, men til disposisjon for Luftwaffe som hadde det daglige ansvaret og sørget for vakthold og forpleining.
Leiren
Leirområdet var på bare rundt 40 X 70 meter og lå i den ene enden nesten helt bort til den store låvebygningen på Oksenøya bruk i sørøstlig/nordvestlig retning og langs Oksenøyveien på den ene siden og Holtekilen på den andre.
Den opprinnelige russiske krigsfangeleiren besto av 20 12-kantede telt, bygget opp av finerplater på rundt 5 m² med en ovn midt i rommet, lav inngangsdør og på veggene bortsett fra veggen med inngangsdøa hadde tre små vinduer på rundt 50 x 80 cm og med plass 15 mann i hver, i to køyesenger som tok opp omtrent halvparten av gulvplassen, med åtte plasser i den nederste og sju i den øverste. Utover våren ble den utvidet til 33 telt.
Fangene la ned mye energi på å utviklet de små teltene med praktiske innredninger som hyller og skap, vindfang og utgraving av hemmelige kjellerom. Også leirområdet ble drenert bedre og beplantet med trær og blomster som de fant i naturen rundt.
Den ene av de to portnerstuene til Oksenøya bruk lå rundt 200 meter fra leiren og ble tatt i bruk som Schreibstube (kontor), hvor nyankomne fanger fikk utlevert dt lille de fikk av personlig utstyr, som matspann, bestikk, ullteppe etc.
Vaktmannskapet
Både Wehrmachtstandarden med hensyn til forpleining, og fraværet av SS/SD-personell gjorde at forholdene here var bedre inn på Grini. Hilseplikten fra Grini ble myket opp, fangene trengte ikke å ta av seg lua for vaktpersonellet hele tiden.
Luftwaffe-personellet betraktet etter hvert fangene som arbeidspersonell og vaktmannskapet var hovedsakelig Luftwaffesoldater i 40-årene og flere var antinazister. De utsatte seg for en viss fare med å se mellom fingrene med en omfattende illegal brevskrivning og smugling av mat inn i leiren. Med diskresjon og forsiktighet var det også muligheter å ha avstandskontakt med besøkende på den andre siden av leirgjerdet.
Fangetall
De første 150 fangene ble kjørt ned til leiren sent om kvelden 29. mars, og utover i de første dagene av april økte fangetallet til rundt 400, og utover våren ble leiren utvidet til 33 telt.
Da Grinis utekommando Pendlerkommandoen 31. august dette året var ferdig med å bygge våpendeponi for Luftwaffe på Nordhaug gård, ble de 100 fangene i denne overført til Fornebukommandoen og leiren besto da på rundt 500 fanger. De hadde blitt satt til dette arbeidet i påvente av at denne leiren skulle bli utvidet.
Men 26. oktober ble 250 fanger overført til den nyopprettede underleiren Ljanskollen leir. Utover vinteren og våren 1945 ble det overført flere fanger fra hovedleiren, slik at det ved frigjøringen var rundt 450 fanger i leiren.
Arbeid
Det første arbeidet fangene gikk i gang med var å utvide leiren med de nye teltene og gjøre plass til 400 fanger. Selvom dette var et lemmesystem, manglet de verktøy, og måtte bruke steiner som hammere og glasskår som høvel for å få bort de verste flisene.
Senere arbeidet de med Fornebu flyplass, hvor de laget anslagsvis fem til seks kilometer med 20 meter brede oppstillingsplasser for fly, hvor de fjernet matjorden, enkelte stedet felte furutrær og kjørte på stein og sand. Trærne ble deretter brukt til kamuflasje av flyene. Videre grov de ut maskingeværstillinger rundt flyplassen og lagerplasser for bensin og oljefat ulike steder rundt på flyplassen.
Vinteren 1944/45 måtte fangene etter hvert snøfall tråkke rullebanen.
Frigjøringen
Ved frigjøringen viste fangene stor disiplin og holdt seg i leiren, som de hadde fått beskjed om fra den midlertidige fangeledelsen på Grini. Først 9. mai ble de fraktet tilbake til Grini for registering og løslatelse derfra.
Kilder
- Vollestad, Per: Livet på Grini, Kagge forlag 2020, Oslo, ISBN 978-82-489-2644-3, ss. 22, 210
- August Lange, Johan Schreiner (red): Griniboken, bind II, side 583, utg. Gyldendal. 1947. Digital versjon på Nettbiblioteket.