Jørgen Thormøhlen

Jørgen Thormøhlen, også kjent som Jørgen Thor Møhlen (f. omkr. 1640, død 25. desember 1708 i København) var en av de rikeste forretningsmennene i Norge på slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. Hans formue ble bygd opp på skipsfart, og hans forretningsimperium vokste etter hvert som han gikk inn i stadig nye bransjer. Bydelen Møhlenpris i Bergen har navn etter ham, og han bygde der opp et stort produksjonskompleks og arbeider- og håndverkerboliger til 600–700 personer. I senere tid har Thormøhlen blitt satt i et nytt lys, etter at det ble oppmerksomhet rundt en av «varene» han handla med i skipsfarten, nemlig slaver fra Afrika.

Slekt og familie

Han var sønn av vinhandler i Hamburg Jørgen ther Möhlen. Hans mors navn er ikke kjent.

Thormøhlen ble gift i Bergen omkring 1668 med Giertrud Magers (omkr. 1644–1719), som var datter av kjøpmann Hendrich Magers og Mægtele Lorentzdatter. Deres datter Anna Thormøhlen (1678–1762) ble gift med politi- og borgermester Claus Fasting.

Liv og virke

Han ble trolig født i Hamburg, og vokste opp i en kjøpmannsfamilie der. Etter å ha tatt handelsutdanning i England og Holland kom han til Bergen i 1664. Etter kort tid der gifta han seg med Giertrud Magers, som var datter av tyskeren Hendrich Magers. Han var på det tidspunktet Bergens rikeste kjøpmann.

Etter en serie velplasserte investeringer i skipsfart ble Thormøhlen i løpet av få år Norges største skipsreder. Han drev med mange typer handel. I Finnmark ble han den største handlende innen flere varetyper. I Nordland og Troms kjøpte han tørrfisk i store kvanta. På Vestlandet og Trøndelagskysten kjøpte han sild, trelast og bondevarer. Gjennom Grønlandske Redderj sendte han skip ut på hvalfangst. Han oppretta et trankokeri på Vestre Sydnes i Bergen, som da var ubebygd. I 1680 ga kongen ham brev på dette området, som han omdøpte til Møhlenpris. Han fikk oppført blant annet reperbane, bøkkeri, saltraffineri, såpesyderi, oljemølle, pakkboder og en dypvannskai, i tillegg til boliger for håndverkere og arbeidere. Han investerte også i bergverk, og eide Lilledal kobberverk i Kvinnherad. Fra 1685 til 1693 eide han Kronstad hovedgård i Bergen.

Hans virke innen slavehandelen tok til i 1673, da Else Hansdatter Montagnes skip «Cornelia» seilte til Vest-Afrika med brennevin og kramvarer, og deretter videre til St. Thomas med 103 slaver. Selskapet søkte året etter om å få gjøre fire nye slike reiser, men kun innvilga én fordi det kunne skade Det vestindiske kompani i København.

Thormøhlen ble i 1682 utnevnt til kommersedirektør i Norge, et embete som kan sammenliknes med å være handelsminister – uten noen begrensninger på egen handelsdrift. Han sikra seg også et innbringende embete da han fra 1690 forpakta toll- og aksiseinntektene i det nordafjelske sammen med to andre interessenter. Samme år, den 13. februar 1690, klarte han å få overdratt all handel på de dansk-norske øyene i Vest-India for en periode på ti år. Dette førte til enorm fortjeneste i starten. Thormøhlen ble også slaveeier, da han overtok Det vestindiske kompanis slaver på flere øyer. Etter ti år skulle han levere tilbake like mange slaver til kompaniet. Hans videre aktivitet innen slavehandelen er det vanskelig å si noe helt sikkert om. Det er ingen tvil om at han beriket seg på den, og at han fikk ansvar med å holde oppsyn med den, men det var kommerseråd Nicolay Janssøn Arss som hadde privilegium på handelen i denne perioden.

Etter en tid førte en avtale mellom Danmark og Brandenburg til at brandenburgerne fikk ta over noen varelagre på St. Thomas. Disse hadde Thormøhlen allerede sendt ut skip for å hente, og da de måtte returnere uten last tapte han omkring 100 000 riksdaler. Han krevde kompensasjon, og fikk dette i form av retten til å utstede pengesedler til en verdi av 50 000 riksdaler. Dette ble de første norske pengesedlene. De skulle brukes til å kjøpe opp eksportvarer, og skulle så løses inn i mynt når han fikk betaling. Pengetrykkinga gikk ikke som planlagt. Fiskere og bønder ville ikke ha dem, fordi de ikke stolte på garantien. De krevde umiddelbar innløsning fra Thormøhlen. De gjorde rett i dette, for kongelige embetsmenn nekta også å ta imot sedlene som betaling for skatt. Dermed fungerte ikke sedlene som rentefri kreditt. Regjeringa krevde så innløsning av sedlene, noe Thormøhlen ikke klarte. Han gikk dermed fallitt i 1696.

Bybrannen i Bergen 1702 hjalp ham på ingen måte; han mista blant annet et herskapshus i Strandgaten (dagens nr. 53 til gata).

Han fikk rang av kommerseråd i 1704.

Da han døde i København i 1708 ble hans eiendeler taksert til 29 riksdaler. Den eneste tjeneren han hadde igjen hadde utestående lønn for fire–fem år.

Litteratur og kilder

• Jørgen Thormøhlen i Norsk biografisk leksikon.
• Jørgen Thor Møhlen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Fossen, Anders Bjarne: Jørgen Thormøhlen : forretningsmann, storreder, finansgeni /av Anders Bjarne Fossen. Utg. Blaauw. 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Norske kongebrev : med innlegg : regester. 2 3 : Kongebrev under Christian V : 1670-1680 1673-1675. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.