Kjeldearkiv:Glimt fra krigsårene i Fet 1940-1945
| Glimt fra krigsårene i Fet 1940-1945 | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Åge Albertsen |
| Født: | 1932 |
| Sted: | Fet |
| Tidsrom: | 1940-1945 |
| Nedtegnet: | Publisert i årsskriftet Årringen i 2010 |
| Beskrivelse: | Hvordan Åge Albertsen opplevde hverdagen i Fet under andre verdenskrig. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Åge Albertsen: Glimt fra krigsårene i Fet 1940- 45
Jeg skal her gi noen glimt av det jeg følte og opplevde i disse dystre og mørke åra i vår historie fra mitt hjemsted i Åkrene i Fet. Alder spiller her en stor rolle. Det som for en liten gutt kan oppleves som en katastrofe, kan for de voksne bare være en bagatell som ikke blir lagt merke til. Det blir altså mine egne inntrykk som beskrives i det som nå følger.
Jeg husker godt den første tyskeren jeg så: Han gikk i full mundur med stålhjelm på hodet, hadde høye svarte skaftestøvler, gevær på skuldra og håndgranater i beltet.
8. april 1940
8. april 1940 var min mor og jeg alene hjemme. Om kveldene leste vi og hørte på radioen, en Høvding Folkemottaker, og jeg husker meget godt et program denne kvelden som i ettertid gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var en reportasje fra soldater på nøytralitetsvakt «et sted i Norge». Her ble det både spøkt og sunget, i det hele tatt vist at hos det norske forsvaret var det både alvor og humor. Lite ante vi - og de - at allerede da var de første trefninger mellom norske og tyske soldater på gang utenfor den norske sørkysten.
9. April
Datoen 9. april 1940 framstår for alle som er historieinteresserte med et gufs av uhygge. Jeg våknet brått av fjern buldring og dur. Da jeg så ut av vinduet mot Rælingen, oppdaget jeg et svært fly som fløy over Svelle. Dette synet står som et fotografi for mitt indre, jeg ser korset som er malt på siden av flykroppen. Det hakekorset som sikkert var malt på sideroret, la jeg ikke merke til, og jeg husker jeg sa til min mor som kom løpende inn i rommet: «Dette flyet kommer fra Horten!» Jeg hadde noen dager tidligere sett bilder i avisen fra Marinebasen i Horten, og der sto det et fly som lignet på dette svære monstret som seilte forbi vinduet, noen hundre meter borte, men dette var bare så mye større. Så dette var nok ikke noe fredelig norsk fly, for vi så nå svart røyk over Lillestrøm og Kjeller og forsto at noe alvorlig hadde hendt. Krigens første flyangrep her var et faktum.
Det ble noen forvirrende minutter for min mor og meg, men plutselig river nabokona opp døra og skriker, oppløst i tårer: «Det er krig i Norge!»
For en start på dagen jeg har fri fra skolen! Planene jeg har for dagen, ser det ut til at jeg må droppe. Nå skjer det mye på en gang, alt er kaos. Både tanker, ord og gjerninger blir plutselig noe helt annet enn planlagt. Radioen står på, og hele tiden kommer det forskjellige meldinger som spriker i innhold. Men de bekrefter at Norge er i krig, for første gang på 150 år.
Meldinger på radioen
Tyskerne overtok Kringkastingen utpå formiddagen, og det som deretter kom derfra, var okkupantenes meldinger. Spørsmålene som nå raste rundt i hodene på de voksne, var av praktisk art: Hva skal vi nå gjøre? Min mor tenkte naturligvis på hvordan det sto til med min far som var på Kongsberg, og på hvordan hun skulle få komme i kontakt med ham. Og min bror som var i Oslo, hvordan var situasjonen der, og hvordan sto det til med ham? Vi ungene var også i villrede. Skulle vi begynne å leke, eller skulle vi også avvente begivenhetenes gang? Det var problemer både for store og små.
Kaotiske dager
Dagene som nå fulgte, var meget kaotiske. Den 10. april i Oslo ble kalt «den store panikkdagen». Det gikk rykter om at Oslo ville bli bombet, og der var bror min. Vi fikk vite at han var i god behold. Et par dager senere fikk vi telefonbeskjed om at far var i god behold, men at det hadde vært kamper i nærheten av Kongsberg, og at all jernbane- og bussforbindelse mot Oslo var brutt. En eventuell hjemreise var umulig. Gleden var stor da han endelig noen dager senere plutselig sto ute på trappa.
Vi hørte i nyhetssendingene i radioen hvordan tyskerne rykket fram gjennom Sør-Norge, og om de kampene som ble utkjempet. Hele tiden lød den tyske og den norske nazipropaganda om at de norske soldatene skulle legge ned våpnene og overgi seg, men tross dårlig utrustning og opplæring møtte tyskerne stor motstand oppover i dalene. Vi fryktet hele tiden at vi skulle få beskjed om at noen vi kjente skulle være drept eller såret, og dette var noe som fulgte oss alle gjennom de fem krigsårene.
Etter hvert tilpasset samfunnet seg til den nye situasjonen. En måtte passe seg for hva en sa og gjorde, en uoverveid handling kunne få store konsekvenser, og ungene ble innprentet det farlige med å opptre provosende overfor fienden.
Barne- og ungdomsarbeid
Vi må være evig takknemlige for hva de menneskene som engasjerte seg i barne- og ungdomsarbeidet i krigstida, gjorde. Dette arbeidet gjorde sitt til at vi unge kunne kople ut det mørke og triste og i stedet være med på positive opplevelser innendørs og utendørs. Petra og Arnt Enerud var to personer som skulle få stor betydning for meg. De hadde søndagsskole for oss på gamle Åkrene skole, og en dag hadde de fått greie på at jeg spilte trekkspill. Det skulle snart være en tilstelning på Betania i Fetsund, og plutselig hadde de overtalt meg til å komme dit og underholde.
Debuterte på torader på Betania
Stakkars meg! Da dette gikk opp for meg, ble jeg nesten et nervevrak, og i dagene som fulgte var jeg nok en temmelig umulig unge hjemme. Jeg sa jeg ikke ville være med på «det derre der», men han far sa at det jeg hadde lovet, det skulle jeg holde. Det endte med at min mor og jeg tok trekkspillet på sparken og møtte opp som avtalt på Betania. Jeg hadde allerede i flere år spilt for venner og bekjente, men aldri offentlig for fremmede personer. Jeg var liten av vekst, allikevel tror jeg mine bein hadde store problemer med å flytte min skjelvende kropp - og trekkspillet - opp på scenen. Men der var redningen: Talestolen. Den stilte jeg meg bak og begynte å spille, men da publikum bare så de øverste hårstråene mine over bordkanten, ble jeg hentet fram til full beskuelse. En fryktelig opplevelse. Det gikk tydeligvis bra, for jeg måtte senere gjenta denne opptreden på det samme stedet flere ganger. Snart var enhver antydning til nervøsitet borte, og det spilte ikke lenger noen rolle om det var ti tilhørere eller det mangedobbelte i salen. Dette var en erfaring som har kommet meg til hjelp senere i alle år som amatørmusiker og underholder. Dette har Eneruds ansvaret - og æren (?) - for!
Fetsund KFUM stiftet
Landets nye myndigheter forsøkte hele tiden å legge hindringer i veien for det frie barne- og ungdomsarbeidet slik det ble drevet før krigen, og ungdoms- og idrettslagene måtte etter hvert «gå under jorden» og fortsette sin virksomhet i hemmelighet. I februar 1941 ble likevel Fetsund KFUM (Kristelig Forening for Unge Menn) stiftet. Speiderbevegelsen i Norge ble forbudt, men medlemmene i KFUM kalte seg Triangelgutter, og merkelig nok kunne denne foreningen fortsette i alle krigsårene.
På KFUMs tilstelninger var det alltid sang og musikk, og her fikk jeg bruk for både trekkspill og den erfaringen jeg hadde fått på Betania. Jeg var jo blitt ti år nå og var flere centimeter høyere enn ved debuten der.
KFUM arrangerte mange turer og leirer som vi kunne være med på, og dette var opplevelser som det ble satt stor pris på. I ettertid må en tenke på det store ansvaret lederne tok på seg, både overfor familien til ungene og myndighetene, som sikkert nøye fulgte med og bare ventet på en anledning til å slå til og stanse virksomheten.
Denne foreningen kom til å få stor betydning for meg og alle de andre medlemmene. Man måtte være ti år for å bli opptatt som medlem, og like etter min tiårsdag høsten 1941 gjennomgikk jeg opptaksprøven på Ungdommen (ungdomslokalet i Fallerdalen), en opplevelse som brente seg fast i meg og som jeg den dag i dag husker meget godt. En må ha opplevd en krig og de negative følgene av denne for å forstå de følelsene et norsk flagg - som det var det strengt forbudt å vise fram offentlig - kan frambringe. Krigen hadde vart i 1 1/2 år, og da vi kom inn i salen og fikk se det norske flagget og Bibelen som var oppslått mellom to stearinlys på et bord på scenen, var det vanskelig å styre følelsene selv for en liten guttunge.
Jeg ble hentet opp på scenen og «forhørt» av lederen som skulle forvisse seg om at jeg kunne foreningens lover og regler. Samtidig med å love å følge disse, hilste vi flagget med vår speiderhilsen, og så var jeg opptatt som medlem med de rettigheter og plikter som dette medførte. Alle som var med på en slik «edsavleggelse», tror jeg følte som meg at vi også lovet troskap til landet vårt og våre lovlig valgte myndigheter som nå var i eksil i utlandet.
«Ja, vi elsker» og «Gud sign vår Konge god» var det forbudt å synge, derimot fikk vi lov til å synge «Gud signe vårt dyre fedreland». Denne sangen ble brukt på alle våre møter og sammenkomster under hele krigen. Når jeg nå en sjelden gang hører den, går alltid tankene tilbake til den tiden da det var denne sangen som var vår nasjonalsang. Og da minnes jeg også maten vi fikk servert - utrolig nok - vafler med syltetøy og saft til drikke. Det var ekstraforpleining det! Det er vel ikke tvil om at de symbolske handlingene vi var med på, bl. a. på Ungdommen, hjalp til med å holde på nasjonalfølelsen hos oss unge.
Den første leiren i KFUMs regi som jeg var med på, var da vi syklet til Vinland i Gansdalen og slo leir like ved Vinlandstjernet. Der ble vi i praksis vist hvordan en skulle innrette seg ute i det fri. Her i denne stille delen av bygda, i samvær med de andre ungene, med matlagning på bål og arrangering av konkurranser gikk de to dagene som leiren varte altfor fort, og vi måtte igjen sette oss på syklene og reise hjemover og atter en gang bli minnet om den utrivelige tiden vi levde i.
Alarmøvelse midt på natta
At mange hele tiden var nervøse for hva som kunne skje, fikk vi et eksempel på da ledelsen på en KFUM-leir ved Lyseren i Enebakk gjennomførte en varslet alarmøvelse. Da alarmen gikk, skyndte vi oss ned i spisesalen. Her ble det opplyst at Oslo ble bombet, og at vi måtte regne med å bli flyttet til et sikrere sted «inne i skauen». Mange til dels store gutter fra Oslo brøt sammen i gråt, før de ble minnet på at det bare var en øvelse. Det hele opplevdes som dramatisk, men hvis det skulle bli alvor, var det nødvendig med kjennskap til også denne siden av leirlivet.
Musikk - en viktig del av hverdagen
Jeg er så heldig å ha vokst opp i en familie hvor musikk alltid har vært en del av hverdagen. Min far var amatørmusiker i hele sitt liv, og dette satte sitt preg på hjemmet mitt. Allerede som femåring fikk jeg mitt første trekkspill, en torader kjøpt hos Westbys Musikkhandel i Lillestrøm. Det kostet kr. 35.-, og jeg hadde spart alle lommepengene mine "i flere år" - som de sa - for å få råd til denne store innvesteringen. Dette instrumentet var jeg meget glad i, og fortsatt i dag - over 60 år senere - har jeg dette klenodiet som et kjært minne fra denne tiden.
Mange viser med morsomme tekster så dagens lys, særlig ble dagsaktuelle situasjoner beskrevet på med tragikomisk humor. Et eksempel er følgende, med melodi som Jungman Jansson, og som ofte ble brukt som «Velkommen til bords»- sang:
- «Hadde vi hatt egg i skapet, vet jeg ganske sikkert at -
- vi nå hadde egg og skinke-, hvis vi skinke hadde hatt».
Vi savnet radioen
Radioene måtte innleveres høsten 1941, og alle offisielle nyheter ble på forhånd sensurert av de nazistiske myndighetene. I oktober 1942 kom forordningen: Det ble truet med dødsstraff for å lytte på annet enn tyskkontrollert radio og å lese illegale aviser. Vi minnes annonsene og plakatene vi så med ordene «SKUTT BLIR DEN SOM ......» Det sto en gufs av uhygge fra disse oppslagene, og hele tida gikk en i angst for å høre om noen bekjente var arrestert og å lese i avisen om henrettelser av motstandsfolk.
Før radioene ble innlevert, hadde jeg fått høre på når far lyttet på den frie norske radiosendingen fra BBC i London. Spenningen var alltid stor når BBCs kjenningssignal lød gjennom eteren: «bom-bom-bom-boooom», dvs. morsesignalet prikk-prikk-prikk-strek = V. Dette var V-tegnet for Victory som Churchill viste med fingrene hver gang han talte til sitt folk. Så kom «Stemmen fra London», og det var Toralv Øksnevad, som så godt som mulig oppmuntret det norske folk til tross for dårlige nyheter de første krigsårene.
Noe som for utenforstående virket komisk – ja, riktig morsomt - var de særmeldingene som ble sendt fra BBC til de norske hjemmestyrkene. Disse meldingene inneholdt viktige opplysninger om levering av våpen med slipp fra fly, ordre om sabotasje mot tyske anlegg eller beskjed om at spesielle personer snarest måtte flykte fra Norge. Meldingene kunne f.eks. være: «Reven rasker over isen», «Grisen spiller ludo med røkteren», «Nå må den bestilte potetsekken leveres mottakeren straks», og «Den grønne kua har fått røde øyne».
Vi var livredde for nazistene
Kommunen ble under krigen administrert av et lokalt Herredsting som var oppnevnt av den nye NS-fylkesmannen. Vi traff ofte på disse lokale nazistene, mange ikledd den svarte hirduniformen og med det forhatte solkorsmerket i skyggelua. Bare en liten del av kommunens innbyggere ble nazister eller nazisympatisører og gikk i kompaniskap med våre fiender, men de var mange nok til å overta styringen av bygda. Vi var livredde for disse svikerne og lærte oss etter hvert hva vi kunne si og ikke kunne si, og vi passet oss vel for ikke å terge dem med vår oppførsel. En kunne aldri vite hva de kunne finne på, og frykten for angiveri var alltid til stede.
H7 og "fytterakker'n"
Det var lite vi ungene kunne gjøre mot okkupasjonsmakten. Vi protesterte ved å risse inn H7- merket til kong Haakon på rekkverk og plakatskiver, knyttet nevene dypt i bukselommene når det kjørte tyskere forbi på veien eller mumlet "fytterakker`n" når en kjent nazist var i nærheten. Ett av de utrolige forbudene som myndighetene innførte, var bruken av røde nisseluer. Dette ble et jøssingsymbol som dukket opp både på julekort og i ukeblad. Ett av ukebladene ble nektet å komme ut på grunn av en forside som viste nettopp en mann med nisselue i en provokatorisk situasjon med nazimyndighetene. Ellers hadde vi binders bak på jakkeslaget hvert år på Kongens fødselsdag 3. august.
Blending av vinduer og billykter
Dagliglivet i Norge var ganske mørk og trist. Mørkt, ja. Hele Norge var mørklagt, for alle vinduer måtte dekkes med svarte blendingsgardiner så ikke en eneste lysstråle syntes utenfor huset. Gate- og veilys - der de fantes - var slukket. Politiet patruljerte gater og veier og anmeldte alle som ikke fulgte påbudene. På de få bilene som var tillatt brukt, bl.a. av leger og dyrleger, ble lyktene dekket med svart papir slik at det lyste gjennom en liten firkant i papiret. Lommelykter måtte utstyres på samme måte dersom en var så heldig å få tak i batterier. Dette var jo også mangelvare som alt annet en hadde bruk for i dagliglivet.
Bilene utstyrt med gassgenerator
Ved ble brukt til å holde biltrafikken gående. Bilene ble utstyrt med gassgeneratorer som ble fyrt med knott, dvs. oreved kuttet i små biter. En gassgenerator var - enkelt fortalt - en stor jernsylinder som ble montert på bilene. Gjennom et lokk på toppen ble så knotten fylt ned i sylinderen og påtent. En vifte sørget så for at den gassen som ble produsert, ble ført fram til motoren, og vips ruslet bilen makelig av gårde i lav hastighet.
På bestemte steder langs landeveiene ble så asken fjernet fra generatoren og tømt i veikanten. Samtidig ble ny knott fylt på. Dette var sjåførens jobb, og det måtte gjøres flere ganger hver dag. Hver gang lokket ble åpnet, veltet svart røyk opp, og ut på dagen så sjåførene ut som feiere, enten de var lastebilsjåfører eller buss-sjåfører. Et av disse tømmestedene var på toppen av Hovinhøgda, der hvor brua over til Hovinhøgda skole nå er. Når snøen smeltet om våren, rant det en tykk svart velling av vann og aske nedover veibanen. Et forferdelig griseri så lenge det varte.
«Å kjøre mellom»
De to siste krigssomrene var jeg med på nabogården i slåttonna og skuronna. Jeg var da blitt så stor at jeg fikk «kjøre mellom», dvs. kjøre hesten med høyvogna fra jordet og til låvebrua. Dette fikk bare et par av de roligste av ungene (?) i nabolaget lov til å være med på. Resten av kjøringa måtte de voksne ta seg av. I klokketårnet på låven hang den store gårdsklokka, og med denne ringte innejenta oss inn til frokost og middag, og det var en liflig, etterlengtet klang som lød utover jordene. Middagshvilen var lang, da skulle også hestene fores og få sin hvile. Vi gutta hadde ikke tid til slikt, men benyttet tida til å hoppe i høyet og sette rekorder i hvor høyt opp vi turde klatre før vi hoppet ut i det store intet.
Leken gikk som før
Om sommeren sparket vi fotball med en fotball laget av sekkestrie fylt med avispapir. Vi har sett tilsvarende nå for tida i reportasjer fra Afrika. De fleste av oss hadde sykkel. Problemet var at det fantes ikke deler å få kjøpt hvis sykkelen skulle gå i stykker. Et av dekkene mine sprakk, hva kunne gjøres? Min far kuttet en vannslange i passende lengde, skjøtte den med ståltråd, monterte den på felgen, og vips så var sykkelen igjen kjørbar og kunne humpe avgårde.
Båtene i området rundt Merkja var i stadig bruk. Vi satte garn, fisket og badet hele sommeren. Det var grunt her og ikke noe farlig lekeplass for ungene, så vi «bodde» omtrent i vannet på denne tida. Ungene var forresten ettertraktet som arbeidshjelp når bøndene om høsten skulle ta opp poteter. Penger fikk vi, - 25 øre pr time - og mat fikk vi, så vi ble glade hver gang budet kom om å møte fram på gården. Potetene var det siste som ble høstet inn, og ofte var det sludd og snø i lufta og på jordet før jobben var gjort. Da var det kaldt på hendene!
På vinterstid gikk vi på ski og akte på rattkjelker og såkalte fiskekjelker, svære kjelker med brede meier som vi kunne ake på løssnøen med. Disse styrte vi med lange «raier» som subbet bakken bak kjelkene som kunne oppnå stor fart. En av mine kamerater skulle vise oss hvor stor fart hans kjelke kunne oppnå og gikk helt til topps på et bratt jorde i Åkrene. Det var fullmåne, og vi så kjelken og gutten komme i full fart nedover jordet. Men akk og gru: Det ingen har lagt merke til, er piggtrådgjerdet som gikk på tvers av jordet. I full fart kjørte han like under gjerdet og videre, men på piggene hang topplua hans. Det var nær en halshugging i stedet for hastighetsrekord på fiskekjelke.
Veiene ble ikke sand- eller saltstrødd som nå, og med den minimale biltrafikken som var da, ga disse veiene fine akemuligheter. Hovinhøgda var mye brattere på den tida. På toppen gikk veibanen helt oppunder brua som nå går over riksveien ved skolen. Med blåis i veibanen kunne våre rattkjelker og sparkstøttinger komme opp i meget stor fart, og vi akte helt til Bråten der hvor Televerket nå ligger. Hver gang det kom en hestekjører, fikk vi henge på med denne til topps, og så bar det nedover veien igjen i full fart. Opp og ned hele kvelden. At vi av og til takket være den lave hastigheten bilene hadde, greide å henge oss etter en eller annen bil turde vi aldri fortelle om hjemme, men alle muligheter ble brukt for å slippe å gå hele veien til topps igjen.
Sammen med de litt større gutta bygde vi svære snøfestninger - mange meter i omkrets og to- tre meter høye - med «hemmelige» innganger. Her ble det utkjempet snøballkrig, og igjen måtte noen tross protester være tyskere som tapte slaget!
Vi bygde mange hoppbakker. En liten helling var nok, stillas, hopp og unnarenn bygde vi opp av snø og satte utfor. Litt større «permanente» bakker var Vinsnesbakken og Borgenbakken i Åkrene og Kjensruddalen ved Hyttenbyen/Nerdrum. Granlia i Fallerdalen var så svær at vi knapt turde se nedover unnarennet.
Sukkertøy som premie
Ofte arrangerte vi skirenn med premier til de beste. 1.premien kunne f.eks. være to sukkertøy mens 2.premien kunne være ett sukkertøy. Gilde premier! Men det var fælt for taperne å se på at vinnerne suget på disse slikkeriene og bare kunne håpe på at neste gang - ja neste gang - da skulle det bli andre vinnere.
Sukkertøy ble laget på kjøkkenet hjemme, dersom vi av mamma’n fikk tildelt noen få spiseskjeer sukker fra en allerede slunken sukkerboks. Sukkeret ble kokt sammen med vann i ei panne, tilsatt litt saft som smaksstoff, eller til og med kamferdråper, for dermed å få laget kamfersukkertøy! Men denne sukkerutskeielsen skjedde på grunn av rasjoneringen bare så altfor sjelden.
Vi var veldig oppfinnsomme når det gjaldt lekesaker. Mye av det vi trengte lagde vi sjøl. Vi snekret små vogner og biler av tre, men også krigsleketøy som geværer og tanks ble produsert i våre «snekkerboder». Vi så hvordan de tyske våpnene var laget, og vi etterlignet disse så godt som mulig. Men våre var bare så mye bedre, og mangt et slag ble utkjempet bak uthuset med tyskere som motpart. Alltid var det tyskerne som tapte!
Svenskesuppe og tran på skolen
På skolen var det ofte innslag om «nyordningene» i de nye skolebøkene som etter hvert kom. Myndighetene innførte nye måter å skrive ordene på, en blanding av gammalnorsk, nynorsk og bokmål. Jeg skulle en gang lese et stykke fra Norges historie flere hundre år tilbake. Der forekom hilsenen «Heil og Sæl», som er en meget gammel norsk hilsen. Denne hilsenen ble adoptert og brukt av Quisling og hans medløpere. Da jeg kom til denne setningen, hoppet jeg over disse tre ordene og ble stoppet av læreren med streng beskjed om å lese setningen om igjen og da lese alle ordene. Den dagen ble jeg klassens helt, alt er relativt!
En dag fikk vi beskjed på skolen at vi skulle begynne å få svenskesuppe. I tøyposer kom vi med hver vår spiseboks og sto i kø foran frøken som så delte ut ei sleiv suppe til hver elev. Suppen var enten betasuppe med deilige kjøttbiter, eller havregrynsvelling kokt på tørrmelk. Utrolig hvor godt dette smakte!
Noe som ikke smakte godt, var tran. Myndighetene hadde bevilget et visst kvantum tran til utdeling blant elevene. Dette smakte forferdelig! Tenk dere: Gammel tran med ubestemmelig gulbrun farge og med mye bunnfall. Vi skulle egentlig ha med oss en spiseskje til utdelingen, men for å slippe den straffen vi følte trantildelingen var, «glemte» vi å ta med oss skje. Da begynte læreren å gi alle elevene tran i et kremmerhus laget av det grå kladdepapiret vi hadde, et grovt og ullent papir som gjorde tranen om mulig enda mere motbydelig. Alle triks ble benyttet for å slippe denne tildelingen, men alle ble avslørt, til og med forsøkene med å holde for kremmerhusåpningen slik at tranen ble værende igjen i papiret da det ble kastet inn i ovnen. Læreren ble lurt, og det ble bekreftet senere. Det dukket nemlig opp en anselig papirhaug utenfor vinduet i skolestua da snøen smeltet utenfor skoleveggen den våren
Matproblemet
Selv om vi vel aldri direkte sultet, kunne det være tider med spesiell liten mattildeling. All maten var strengt rasjonert, som alt annet en familie hadde bruk for. Det ble utdelt rasjoneringskort for mjøl, margarin, sukker, kjøtt og fisk, men også for klær og skotøy, såpe og husgeråd. Og den mjølposen og margarinbiten en fikk pr. uke var som alt annet, ganske liten. Brødet var vanligvis bakt av grovmalt havremjøl, mørkt og tungt. Kaffe og te fantes overhodet ikke. Vi fikk kaffeerstatning laget av brente erter, byggryn og annet rart, og teerstatningen var tørkede blader av forskjellige planter. Hva det smakte?, i hvert fall ikke kaffe og te. Margarinen var til dels laget av hval- og fiskefett og luktet slik også. Pålegget var vesentlig fiskeprodukter, fiskepølse, fiskerogn- og melke, men også syltetøy uten sukker. Vi ble tildelt sildemjøl som både så ut som og smakte som sagflis. Når fiskekaker av dette mjølet ble stekt i tran - margarinen måtte en spare på - luktet det utrolig vondt i hele nabolaget.
Kålrot stekt på samme måten ble karbonader og brukt til middag og pålegg. Den gang vi fikk fòrtran - egentlig beregnet som dyrefòr i stedet for vanlig tran - luktet det om mulig enda verre. Jeg får gåsehud over hele kroppen ved minnet om den lukta. Til pålegg spiste vi også melasse. Dette var også dyrefòr, en kullsvart sirup-lignende, seigtflytende masse. Dette ga bøndene til dyra sammen med cellulose og halm for å drøye høyet mest mulig. Men det var potetene som reddet befolkningen fra å sulte. Poteter ble brukt i - nær sagt - all mat for å drøye rasjonerte råvarer, i brød og kaker og naturligvis som potetlomper.
Bær og frukt ble tatt godt vare på, og om høsten kunne hele familier sykle lange veier for å plukke tyttebær som var det bærslaget som var lettest å ta vare på uten sukkertilsetning.
Det var mange ganger vanskelig for husmora å utstyre mannen med nistepakke da han skulle gå på arbeid på morgenen. Lenge hadde jeg jobben med å reise til min far med et blikkspann med f.eks. fiskepølse, brun saus, poteter og kålrot eller annen middagsmat som fantes i huset. Det var ikke alltid det fantes noe spiselig i brødboksen.
Men man ble etter hvert ganske oppfinnsomme og brukte alle de mulighetene som fantes for selvhjelp. Hver kvadratmeter jord ble brukt til matauk, et ord som gikk igjen når en snakker om matmangel. Det ble sådd og dyrket poteter og grønnsaker over alt i hager og i fjellskar. Hele året fisket vi i Merkja og på Svelle og det var ikke få kilo gjedde, abbor og brasme som ble brukt til mat som stekt, fiskekaker og til fiskesuppe.
Hjemme hadde vi i alle år gris, kaniner og høner. Det hendte ei eller annen høne måtte bøte med livet når familien hadde lyst på hønsesuppe, men det var egentlig for eggenes skyld man hadde høner. Kaninstek derimot sto ofte på menyen i disse dager. Selv om jeg av og til sørget når en spesiell kosekanin ble slaktet, var det da griseslakteren kom at den store spenningen ble utløst. Da mor hadde tatt farvel med grisen hun hadde klappet og stelt pent med hele sommeren og høsten, ble jeg jaget inn i huset og der sto jeg, - sammen med mor - og ventet med gru på skriket, smellet og den illevarslende stillheten som fortalte at nå - nå var det gjort. Hvis slakteren ikke hadde fått tak i patroner til grisemaska (våpenet som slakteren bruker) måtte han bruke doren, et vemmelig våpen: En jerndor var montert i en holder som så ble holdt mot hodet til grisen. Med ei treklubbe slo så slakteren doren inn i grisehjernen. Sikkert en grei avlivningsmetode, men allikevel.
Brennevin og tobakk
Alle voksne innbyggere fikk tildelt kort for kjøp av brennevin på Polet. Dette ble for mange et godt byttemiddel og for en flaske originalvare kunne man få byttet til seg matvarer som fylte godt opp i et ofte tomt matskap. I stedet for originalvarene ruset man seg på hjemmebrent, rødsprit og kvistlakk (?).
Tobakken var rasjonert og ble også brukt som byttemiddel. Alt som kunne tennes på og ryke, ble brukt som erstatning for tobakken. Mange dyrket tobakksplanter som ble råstoff for mange slags tobakksutgaver. Bladene ble blandet med det en fant av urter, planter og ingredienser av forskjellig slag, og den som har kjent lukta av slik hjemmeavlet tobakk, glemmer det ikke.
Husmoras arbeidsforhold
En må her huske på de kummerlige forholdene husmora jobbet under på denne tida. Elektriske hjelpemidler manglet, hun måtte klare seg med svartovnen på kjøkkenet, elektrisk komfyr kom først flere år senere. Mange hus manglet innlagt vann og kloakk, så husmora hadde som regel også jobben med å bære inn reinvann fra en vannpost i nabolaget. Og så bære sølevannet ut. Dermed ble også klesvasken en slitsom og tung arbeidsoppgave. Kjøleskap og frysere var ennå ikke oppfunnet (?) så for å få tatt vare på kjøtt og fleskeprodukter måtte disse enten saltes ned i saltdunker eller hermetiseres i Norges-glass, begge en meget arbeidskrevende metode.
Bløtkake på Conten
Jeg husker godt en gang vi var på kafeen «Conten» i Lillestrøm og bevilget oss et merke på rasjoneringskortet for brødvarer. På dette merket fikk vi kjøpt ei såkalt bløtkake. Stor var skuffelsen da vi fikk denne servert. Selve kaka lignet på brun pappmachè og "kremen" var en kornet krem laget av eggerstatning, nesten som slipepasta. Til tross for dårlige tider og tilpassede smaksorganer: Dette orket vi ikke å spise, så det vi hadde blitt servert, lå igjen på asjetten da vi forlot kafeen.
Et festmåltid
En gang fikk min tante tak i spekesild, og straks ble det bestemt en lørdagssammenkomst hjemme hos dem. Jeg glemmer aldri synet av tante og mor mens de satt og skrelte en stor balje poteter og deretter raspet mange bunter gulrøtter de hadde hentet i kjøkkenhagen. På benken sto et stort fat med rollmops, dvs. sildefileter rullet sammen med løkringer.
For et måltid, og for en fest etterpå! Jeg hadde med toraderen, og med fatter’n på gitar, min bror på mandolin, onkel på tromme, min fetter på munnspill og min svenskfødte tante som vokalist ble det underholdning til den lyse morgen. Repertoaret besto av rallarviser og sjømannsviser, skillingsviser og tåredryppende kjærlighetssanger.
Det var en selvfølge at sang og musikk hørte hjemme på alle disse familiesammenkomstene, og den store finalen kom alltid da alle reiste seg, sto i GIV AKT og sang avslutningslinjene til «Når fjordene blåner». Først etter «Gud Signe deg Norge, mitt deilige land» ble festene avsluttet, og vi var igjen klare til å ta fatt på en ny uke, en uke vi aldri kunne vite hvordan ville ende.
Nyttårsaften
Nyttårsaften ble hvert år feiret hjemme hos oss. Julematen var igjen midtpunktet for festlighetene. Det er rart hvordan en velfylt mage kan få en til å glemme krig og elendighet for en liten stund. Igjen var det lystig sang og musikk inntil klokka viste at et nytt år var like rundt hjørnet. Da dannet vi ring og hadde ett minutts stillhet, før vi ønsket hverandre et bedre nytt år med fred i verden. En følte seg beriket etter en sådan stund. Det tok enda lang tid før dette ønsket gikk i oppfyllelse, men troen på en bedre framtid var alltid til stede.
Bombeskauen
Det var lagret store mengder bomber i skogholtet langs veien mellom Isakbekken og Borgenbrua og inne i Borgenholtet, denne tette skauen som lå på hver side av Jølsenveien og som ga god beskyttelse for bombene. De lå i spesielle sprinkel-kasser stablet innover blant trestammene. Rundt disse lagrene var det bygget bunkerser som var bemannet med vaktsoldater som holdt uvedkommende unna områdene. Plakater med dødninghoder og «Verboten» var slått opp på stolper og trestammer. De svære grå jernsylindrene spredte uhygge der de lå. Når og hvor ville de bli brukt?
Russiske fangeleirer
Også her i distriktet - som ellers i landet - var det flere fangeleirer. Ved Leiraveien i nærheten av Sørum Gård i Lillestrøm var det en leir for russiske krigsfanger. De led under forferdelige forhold med lite mat og dårlige klær. Ved å utvise den største forsiktighet og med litt velvilje fra de tyske vaktene kunne stedets befolkning få levert matpakker til stakkarene innenfor piggtrådgjerdet. Til gjengjeld fikk de småting som fangene laget av tre eller biter av aluminiumstallerkener eller drikkekar. To ganger var også jeg der med matpakke. Hu mor hadde smurt tre-fire brødskiver med det beste pålegget hun hadde i skapet, og disse fikk jeg levert gjennom gjerdet til en fange, men du verden så redd jeg var!
Kontrollpunktet Fetsundbrua
På grunn av Fetsundbrua ble Fetsund et viktig kontrollpunkt for alle som skulle til østsiden av Glomma som ble regnet som en slags grenseelv. De som bodde øst for elva, ble tildelt Grenseboer-bevis, og dette var det nødvendig å ha med seg for å få lov til å passere brua, i tillegg til det legitimasjonskortet som alle personer over 18 år alltid pliktet vise i enhver kontroll. Veien var stengt med en bom, og her jaktet tyskerne - som fikk hjelp av den lokale Hirden - på flyktninger på vei til Sverige og på rømte fanger fra fengsler og fangeleirer. Alle biler og busser ble stoppet, og passasjerene ble nøye kontrollert, og det samme gjaldt de som reiste med toget over brua.
For å sikre jernbanen ble folk pålagt såkalt borgervakt. En som ble utskrevet til dette, fikk som regel eneansvaret en uke for en strekning av jernbanenettet i det området vedkommende bodde, og måtte da patruljere strekningen hver natt i denne perioden. Spesielt en vinter måtte min far flere ganger gå strekningen fra Tuen holdeplass i Åkrene og til Nerdrum holdeplass. I stummende mørke og ofte i streng kulde - vintrene var alltid kalde på den tida - skulle så skinnene sjekkes. Tyskerne kontrollerte - ofte med hjelp fra Hirden og lokale nazister - at Borgervakten gjorde sin plikt. Dersom de fant noe å klage på, ble det straks anmeldelse og store muligheter for straff.
En loslitt befolkning
Etter hvert som tida gikk, ble det en ganske mager og loslitt befolkning som bodde her i landet. De som hadde penger, kunne riktignok skaffe seg det meste de trengte på svartebørsen, men de fleste måtte klare seg med det en fikk på de utdelte rasjonerings-kortene. Klær og sko ble - som mye annet - en mangelvare. Klær ble omsydd og lappet på, og de skoene en kunne få tak i, var ofte sko hvor "overlæret" var av fiskeskinn og sålen av trebunner påspikret en gummibit. "Ladder" ble sydd av hestedekkener og utslitte ulltepper, og disse ble veldig populære blant oss småunger.
Tyskerne manglet utstyr
Det var ikke bare vi nordmenn som fikk merke manglende tilførsler av nødvendige produkter. Også tyskerne fikk merke manglene, og ble etter hvert desperate når det gjaldt soldatenes utrustning. Det ble til og med utarbeidet en forordning hvor de forlangte at alle som hadde ryggsekker og slagstøvler måtte levere disse til myndighetene dersom ikke eierne fikk godkjent at dette var utstyr de trengte i sitt daglige arbeide. Da en leste dette i avisene, smilte og nikket folk til hverandre: Det går den rette veien!
Europakartet på stueveggen
Tidlig under krigen satte min far opp et kart over Europa på stueveggen. Der ble frontene etter hvert som de ble oppgitt i de sensurerte avisene med NS-sympatiserende redaktører, avmerket med forskjelligfargede knappenåler. I tillegg til disse brukte han noen mindre nåler som jeg til å begynne med ikke forsto hva hadde på kartet å gjøre. Disse mindre nålene fortalte hvor de virkelige frontene gikk, ifølge opplysninger fra annet hold.
I øst sto knappenålene i 1941 i nærheten av Moskva og Stalingrad og i vest helt ved den engelske kanal. Derfor så framtida så dyster ut for dem som kjempet mot nazismens frammarsj. I begynnelsen av mai måned 1945 var situasjonen en helt annen. Rekkene av knappenåler var flyttet ganske nær hverandre, og alle forsto at tidspunktet for Tysklands kapitulasjon var nært forestående.
Det store spørsmålet var hva som ville skje i Norge. Tyskerne hadde bygget Norge om til en festning, Festung Norwegen, og hadde nå 340 000 soldater stasjonert i landet under ledelse av Reichkommissar Terboven, Hitlers høyre hånd i Norge, som var fryktet og hatet av alle «gode» nordmenn.