Prestedrakt etter reformasjonen bygger videre på tradisjonen fra middelalderen, da det ble regel at utenom messen skulle presten være kledt i mørke klær. Fra 1500-tallets mannsdrakt utvikler prestens embetsdrakt (samarien) seg til en løst hengende, fotsid og sort drakt med «vinger» og knapperekker. Flere ganger gjentas forbud om at det til prestedrakt ikke skulle bæres våpen, og at prestedrakt skulle bæres når presten viste seg offentlig. Det siste gjentas av C.5. no. lov 2-11-2, men denne tradisjonen oppløstes mange steder i løpet av 1800-tallet. I 1500-årenes siste del blir pipekrage del av den vanlige mannsdrakten og prestedrakten, men da den gikk av moten i begynnelsen av 1600-årene, beholdt prestene pipekragen som fast del av prestedrakten På 1700-tallet skjedde det samme med parykken. På 1600-tallet nevnes også en «hue eller bonnet» som del av prestedrakten. Motsatt skulle avsatte prester avlegge sin prestedrakt. («miste kappe og krage», sml. forordn. 23/5 1696 og reskr. 7/10 1740).
For biskoper gjaldt samme regler for drakt, men med det tillegg (Kirkeordinansen 1539) at han ved bispevielse bærer bispekåpe (egentlig korkåpe). Bispekåpen ble også brukt ved andre anledninger, og var gjerne av dyre stoffer og kunstferdig utformet. Etter svensk mønster ble bispekors i gull i 1815 innført som del av biskopens prestedrakt. (kgl.res. 4/5 1815) (se også messeklær).
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
