Ordensvern
Ordensvern, ofte også kalt borgervern, var frivillige som bisto politiet med å holde ro og orden. Fram til 1927 var det fritt fram å danne ordensvern, men fra da av trengte man politimesterens samtykke. I 1936 ble det innført forbud mot ordensvern; det er allikevel lovlig med vaktordninger for å beskytte personer eller eiendom, privat vakthold under arrangementer og vakthold gjennom godkjente vaktselskaper.
Fram til 1900-tallet var politiet de fleste steder ute av stand til å håndtere større ordensforstyrrelser. Det ble derfor ofte oppretta ordens- eller borgervern, og det var også svært vanlig at politiet inviterte til dette ved spesielle anledninger. Annonsene som er gjengitt til høyre er et eksempel på dette: I forbindelse med kongebesøket på Steinkjer i 1906 ba politiet folk om å stille i ordensvern, og skytterlaget oppfordra i egen annonse sine medlemmer om å stille opp.
Da det ble innskrenkninger i retten til å danne ordensvern i 1927 hadde dette bakgrunn i turbulente tider politisk sett. Det ble stadig oppretta ordensvern med politisk tilknytning, både som vaktmannskaper under politiske møter og i forbindelse med arbeidskonflikter. Det var for eksempel vanlig at bedriftseiere oppretta ordensvern for å beskytte streikebrytere eller bryte blokader; streikende arbeidere oppretta på sin side egne ordensvern. Fra å være et redskap for å holde ro og orden, hadde ordensvern i stedet begynt å bli årsaken til eskalering av konflikter. Det ble fortsatt ofte brukt ordenvern i forbindelse med arbeidskonflikter, og det var da gjerne kun arbeidsgiversida som fikk tillatelse til dette.
I 1933 kom et forbud mot uniformering. Dette var en reaksjon på utviklinga i Europa, hvor særlig høyreekstreme organisasjoner opptrådte uniformert. I 1936 kom så forbudet mot ordensvern inn i politiloven, og dette ble videreført i politiloven av 1995. Uniformsforbudet ble også styrka gjennom egen lov av 13. mai 1937.
I dagens lovgivning, altså politiloven av 1995, er ordensvern omtalt i §26:
| Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.
Forbudet i første ledd er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen. Forbudet er heller ikke til hinder for at en arrangør av allment tilgjengelig sammenkomst eller tilstelning etablerer vakthold for å opprettholde ro og orden under arrangementet. | ||
Når det i loven står at det ikke er til hinder, er dette en noe ullen formulering: I mange tilfeller kreves det at arrangørene av offentlige tilstelninger selv sørger for vakthold, i tillegg til at de kan måtte dekke deler av politiets kostnader. Når det vises til vern av naturen gjelder dette blant annet jakt- og fiskeoppsyn, som ofte er organisert gjennom lokale foreninger. Loven dekker ikke godkjente vaktselskapers virksomhet, som er hjemla i annen lov. Det er også viktig å være klar over at den gjelder planlagt aktivitet; enhver innbygger har en rett til å gripe inn mot kriminell aktivitet for eksempel dersom man tar noen på fersk gjerning. En viktig forskjell fra tidligere tiders ordensvern og dagens rett til å gripe inn er at ordensvernet før 1936 i praksis fikk fullmakt til å bruke maktmidler, mens man i dag ikke kan bruke makt utenom det nødvergebestemmelsene åpner for.
Diskusjonen om ordens- eller borgervern blusser jevnlig opp igjen, og da spesielt i distriktene hvor politidekninga kan være lav. Grenseoppgangen mellom å opprette et ordensvern og å etablere vakthold for å beskytte person eller eiendom, som loven åpner for, kan være vanskelig å tolke. Politiet ønsker derfor å være involvert når noen ønsker å etablere slikt vakthold, slik at man lettere holder seg innafor lovens grenser.
Litteratur og kilder
- Borgervern i Store norske leksikon.
- Lov om politiet (politiloven) av 4. august 1995, Lovdata.