Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde, en av Beitstadens mænd.
Christoffer Olaus Mikalsen Hjelde (Kr. Hjelde) (født 25. august 1837, død 25. mai 1892) var gardbruker på Øver-Hjellan i Sprova i Beitstad i nåværende Steinkjer kommune. Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar og ble lærer i heimbygda. Seinere ble han klokker, og engasjerte seg sterkt innen avholdsbevegelsen hvor han etter hvert fikk og påtok seg flere verv. Han fikk også tid til å drive politikk; satt i formannskapet og ble ordfører i Beitstad i et år.
Han tok lærerutdannelse på Klæbu seminar med eksamen i 1857, og ble en av de lærerne i heimbygda som skal ha hatt et godt gemytt, men som også ble kjent for å være rettvis men streng. Lærerposten beholdt han fra sitt 21. år i 1858 til han døde knapt 55 år gammel.
I 1868 ble stillingen som klokker ledig, og som anerkjent lærer – og ihuga avholdsmann fikk han også den posten. Han var da blitt gift med Johanna Lorentse Eriksdtr. Opdahl i 1862. Hun var datter av klokker Erik Opdahl og hustru Karen Marta på Vikan. Deres førstefødte ble Mikal (1864-1879), så kom Sara (ukjent fødselsår), Eline (1869 ugift), Martin (1871 – døde ung) og Magnus (1873) som ble gift med Hilda Mikalsdatter Benum og bosatte seg på Hamar.
Da Christoffer døde, brått og uventet – av tarmslyng den 25. mai 1892 ble det svigersønnen Georg Sigurd Guneriusen Sprauten som kjøpte bølet. Les mer …
Foreningens hus slik den tok seg ut i Strandvegen i 1917 - etter at Steinkjer kommune gjorde det om til kommunehus. Stenkjær og omegns totalavholdsforening ble stiftet 14. juli 1879. Det var emissær Ole Kallem som da var på si første reise i ei lang rekke av turneer for avholdssaken på Innherred, der han fikk stifta og vedlikeholdt så mange foreninger. Vi har ingen oversikt over hvor lenge dette laget «overlevde». Denne foreløpige framstillinga går kun fram til 1917.
Det kan virke som at totalistenes første lag på Steinkjer var et familieforetak, i den forstand at de som møtte og tegnet seg på møtet der lærer Henning åpnet møtet og Ole Kallem holdt foredrag. I hvert fall når vi ser på den fortegnelsen som Aake O. Verdal har gitt av møtet. Foruten skomaker Wold, var disse blitt beveget til avholdsinnsats på Steinkjer i 1879: «arbeidsmann Ole Jensen og hustru, snekker O. A. Barstad og hustru og sønn Marius Barstad». Disse sju var det altså som under påsyn og vegledning av Ole Kallem stiftet «Stenkjær og omegns totalavholdsforening». Les mer …
Det nye støyperiet ble tatt i bruk i 1918. (1955)
Helge-Rein-By Brug Jernstøberi var et jernstøperi i tilknytning til tresliperiet som Helge-Rein-By Brug A/S fikk i drift på Byafossen i daværende Egge kommune (i nåværende Steinkjer kommune) året etter at selskapet var etablert i 1896. Det finnes ingen kjente opptegnelser om når jernstøperiet kom i drift, men man forstår umiddelbart at tresliperiet med sine veldige maskiner og utstyr ikke bare hadde behov for vedlikehold og reparasjoner, men også en viss produksjon av deler, som for eksempel reimskiver og tannhjul i støpegods. Even Grindberg antar med stor grad av sikker sannsynlighet at støyperiet kan ha blitt etablert i tilknytning til verkstedet nokså tidlig etter århundreskiftet. Les mer …
|