Øystein Møyla

Øystein Øysteinsson Møyla (født ca. 1157, død 1177 på Re i Vestfold) var kongssønn og tronkrever under borgerkrigstida. Han var den første lederen for birkebeinerne, hvor han ble etterfulgt av Sverre Sigurdsson. Tilnavnet svarer til det nyere «veslemøy», og var ifølge Snorre et økenavn han fikk fordi han var vakker og nokså spe av seg.

Han skal ha vært sønn av Øystein Haraldsson og ei ikke navngitt kvinne, ifølge sagaene. Dette fortelles både i Fagrskinna, Heimskringla og Sverres saga. Dersom dette stemmer, noe det er betydelig tvil knytta til, må han ha blitt før nær farens død i 1157. Han regnet seg gjennom faren som halvbrors sønn til Sigurd Munn, Inge Krokrygg og Brigida Haraldsdotter. Sverre Sigurdsson omtalte ham som sitt søskenbarn.

I 1174 krevde han kongsnavn, og samlet flokken som ble kjent som birkebeinerne. Det var en nokså liten flokk, men den fikk etterhvert både støtte og framgang. Han skal ha søkt hjelp hos jarl Birger Brosa i Sverige. Han var gift med Brigida Haraldsdotter. At jarlen hjalp ham kan ha rent politiske motiver, men det kan også tyde på at Brigida anerkjente slektskapet og regnet seg som hans faster. For Birger Brosa betydde en allianse med Øystein at han kunne ramme Magnus Erlingsson, som var alliert med hans rivaler i sverkerætten.

Det første stedet Øystein ble hylla som konge var i Marker. Han holdt seg i grensetraktene i to år, og gjorde tidvis framstøt inn i Viken. Det var i denne tida flokken var så fattig at de måtte surre bjørkenever rundt leggene for å holde seg varme, og dermed fikk økenavnet birkebeinere. I 1176 fikk flokken skip, og de klarte å komme seg forbi Bergen uten at Magnus eller hans far Erling Skakke fikk nyss om det. I Nidaros klarte ikke Nikolas Skjaldvorsson å forsvare byen, og falt sammen med mange av sine menn. Samme år ble Øystein hylla på Øyrating. Han var dermed godt på vei til å nå sitt mål.

Flokken vokste kraftig, og skal ha kommet opp i 2000 mann ifølge sagaene. De forlot Nidaros og reiste mot Viken igjen. Det er et vanlig trekk i krigføringa i denne perioden at flokkene i liten grad forsøker å holde byer og festninger; flokkene var hele tiden i bevegelse, og en by ble lett forlatt om man ante bedre muligheter et annet sted. Magnus satt da i Tønsberg. I januar 1177 møttes de to hærene i slaget på Re. Birkebeinerne skal ha hatt den største hæren, men led allikevel nederlag. Det lå mye snø den vinteren, og dette skal ha gjort det vanskelig for birkebeinerne å angripe, mens fylkingen til Magnus ble stående fast. Dette var en betydelig seier for Magnus, ikke bare fordi han slo en sterk motstander og felte sin største rival, men også fordi det var første gang han selv ledet hæren; Erling jarl satt i Bergen under slaget. Øystein klarte å flykte, men ble tatt igjen. Da han ba om grid (nåde) ble han drept av en bonde.

Øystein var en ung mann, bare omkring tjue år gammle da han falt på Re. Hans rolle i birkebeinerflokken er noe uklar, og han kan ha vært vel så mye et samlingsmerke som en leder. På den annen side skal man ikke tolke for mye ut av hans alder, for Magnus var enda noen år yngre, bare rundt seksten år da slaget sto. Et argument for at Øystein ikke var den reelle leder, i det minste ikke i alle spørsmål, er at Sverre i sin saga forklarer at han er skeptisk til at det var Øystein som tok avgjørelsene. Da Øystein Møyla døde ble flokken spredt, og da Sverre møtte dem og kom inn som nytt kongsemne skal de ha vært bare rundt 70 mann igjen.

Kilder

• Øystein Øysteinsson Møyla i Norsk biografisk leksikon
• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Erlingssons saga
• Sverres saga