Alvilde Prydz
Alvilde Prydz (født 5. august 1846 i Fredrikshald, død 5. september 1922 i Kristiania) var forfatter. Hennes romaner og noveller har kvinners liv i og utenfor ekteskapet som gjennomgangstema, ofte med en sår undertone når mangelen på likeverdighet mellom mann og kvinne kommer opp.
Hun var datter av kjøpmann, proprietær og tollinspektør Paul Fredrik Birkenbusch Prydz og Andersin Nicoline Lund. Faren var av slekta Prydz, og var sønnesønns sønnesønn til Erik Prydz. Hun hadde mange søsken; blant dem var Frithjof Prydz, som ble høyesterettsdommer. De vokste opp på Tosterød ved Fredrikshald, og flytta etter hvert til Christiania. Selv ble Alvilde Prydz ikke gift, og fikk ikke barn.
Som nittenåring ble hun guvernante hos en familie i Telemark. I 1865 finner vi henne i husholdet til gårdseier og landhandler Niels Laurits Wiborg i Lårdal[1]. Hun gikk 1866/1867 på guvernantekurs på Nissens Pigeskole, men da prestefamilien hun jobba for flytta til Hitra avbrøt hun kurset og ble med dem. Hun fortsatte der med selvstudier i tre år. På grunn av sykdom forlot hun Hitra, og det var nå hun tok begynte på sitt forfatterskap. Hennes første utgivelse var fortellingen Agn og Agnar. Den ble skrevet 1870/1871, men først omkring ti år senere fikk hun den utgitt i kommisjon. Hun bodde i denne perioden hjemme hos moren i Christiania. Flere av hennes brødre, som var studenter, bodde også der. Faren oppholdt seg i Ørje, hvor han var blitt tollinspektør. Alvilde dro etter hvert
til faren for å stelle huset hos ham. Der ble hun værende, i det hun senere omtalte som «åndelig stumhed og døvhed», til hun var nærmere førti år gammel.
Under en reise til København i 1884 møtte hun Amalie og Erik Skram. Erik leste hennes arbeider og kommenterte dem, og det ser ut til at dette falt heldig ut. Året etter kom hennes novellesamling I Moll, og nå fikk hun et honorar som lot henne oppholde seg i lengre tid i København. I 1889 kom så novellesamlingen Underveis og i 1890 romanen Lykke. Sistnevnte tittel var nokså treffende, for med disse utgivelsene fikk hun anledning til å reise lenger ut i verden. Hun dro først til Paris, og senere til Italia og Tyskland. I 1890-åra ga hun ut sine viktigste arbeider, blant annet I Mennesker i 1892 og Drøm i 1893. På tross av at forfatterskapet hadde blitt innbringende, måtte hun også senere være i tjeneste. I 1910 finner vi henne i folketellinga som «husmorens Hjælp» i sokneprest Andreas Emil Hansens hushold på Nøtterøy[2].
I tillegg til temaet ekteskap går hennes forhold til naturen igjen i arbeidene hennes. Hun skrev flere dikt, skisser og noveller der man finner et intents og til tider ekstatisk forhold til naturen. Svermeriet man kan finne her står til dels i kontrast til hennes melankolske betraktninger over forholde kvinne-mann. I novellesamlingen I Moll går det så langt at en kvinne dør av melankoli og desillusjon. Hun beskriver gjennom sine romaner fire kvinnetyper. I Lykke finner man den lett bøyeslige som kues av sin mann; i Paa Fuglvik den strategiske som ødelegger mannen; i Gunvor Thorsdatter til Hærø den sterke og hardtarbeidende kvinne som oppnår respekt og har egen eiendom og til sist i Barnene paa Hærø gaard matriarken som viderefører historien fra Gunvor Thorsdatter til Hærø.
Hun skrev også drama, og fikk i 1901 oppført Aino på Nationaltheatret. Flere dramaer fulgte, men bare ett av dem ble satt opp på teater.
Alvilde Prydz er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Referanser
- ↑ Alvilde Prydz i folketelling 1865 for Lårdal prestegjeld fra Digitalarkivet
- ↑ Alvilde Prydz i folketelling 1910 for Nøtterøy herred fra Digitalarkivet
Kilder
- Alvilde Prydz i Norsk biografisk leksikon