Anne Margrethe Ingebrigtsdatter

Anne Margrethe Ingebrigtsdatter (nevnt 1740–1742) var som leder for herrnhuternes forsamling i Trondheim og som lekpredikant en av de første kvinnene med en religiøs lederposisjon i Norge.

Vi vet dessverre svært lite om henne. Fødselsår og fødested, foreldrenes navn og hvor og når hun døde er ukjent for oss. I og med at hun ikke har vært å finne i Trondheim før 1740 er det godt mulig at hun ble født et annet sted.

Første gang hun dukker opp er i forbindelse med at herrnhuterne etablerte seg i Trondheim. På nyåret 1738 kom misjonærene Gert Hansen og Niels Mønnich til byen. De hadde da vært en kort tid i Christiania, der de hadde rekruttert Catharina Maria Freymann som leder for gruppa. Alt tyder på at Anne Ingebrigtsdatter ble sentral blant herrnhuterne i Trondheim fra starten, men det er i forbindelse med hendelser høsten 1740 at hun kommer tydelig fram i kildene.

I 1706 kom en forordning om de «særsindede», som satte begrensninger på frikirkelig virksomhet. Herrnhuterne ble i liten grad ramma av dette, fordi de hadde mange borgere og embetsmann blant medlemmene. De ble derfor ikke oppfatta som en trussel mot enheten i riket. Men på høsten 1740 hadde myndightene begynt å føle seg trua av lekmannsvirksomhet, og i Trondheim hadde «pøbelen» begynt å reagere på de religiøse møtene som ble holdt i Anne Ingebrigtsdatters hjem på Sanden. Flere søndager på rad samla det seg store folkemengder i gata for å forstyrre møtene, og myndightene ble pressa til å reagere. Soknepresten til Vår Frue, Niels Ebbesen Tønder, holdt en beskyttende hånd over menigheten – i likhet med prestene Johannes Green i Aker og Jens Rennord i Bergen. Han mente at det ikke ville være bra å sette ut soldater og brannfolk som vakter ved huset, men det ble allikevel gjort. Dette hissa opp stemningen ytterligere, slik at det ble tumulter i gata. Det oppsto strid mellom de som ville forstyrre møtet – ikke nødvendigvis av religiøse grunner, det antydes at det ble gjort mye for underholdningas skyld – og de som ville beskytte henne når hun drev med noe så prisverdig som kristen forkynnelse.

Myndighetene valgte å sette hardt mot hardt, og brukte forordningen fra 1706 som hjemmel for å sette henne i husarrest hos sokneprest Tønder i jula 1740. På nyåret, den 13. januar 1741, kom så konventikkelplakaten. Herrnhuterne overlevde det, men i lang tid var bevegelsens ledere prester – blant annet de nevnte Green og Rennord fram til de døde henholdsvis i 1771 og 1770.

Mens det er godt dokumentert at Catharina Freymann valgte å forlate landet og leve blant herrnhutere i Sachsen, er det mer usikkert hva som skjedde med Anne Ingebrigtsdatter. I 1742 er hun nevnt i en kilde. Hun leide da rom i Ole Andersen Oudbagens hus i Vår Frue sokn, og det er oppført at hun var ugift og ernærte seg lovlig med kvinnearbeide. Hun nevnes ikke igjen i forbindelse med herrnhuterne, og det ser ut til at hun har blitt skremt vekk av konventikkelplakatens bestemmelser. Det vi ikke vet noe om er hva som skjedde senere; det er mulig at hun forlot byen og at hun tok opp igjen tråden et annet sted.

Det finnes et håndskrift i Gunnerusbiblioteket som skal være forfatta av henne. Det har et klart pietistisk preg, uten at det kan sies å være rent herrnhutisk. Ifølge en påtegning ble det spredd på Sanden i 1736, altså før herrnhuterne kom til byen; dersom dateringa er riktig og det var Anne som var forfatteren, ser det altså ut til at hun var pietistisk innstilt allerede før hun ble kjent med herrnhuternes lære. I så fall kan hun også ha vært kjent med Tønder fra før, noe som kan være grunnen til at han støtta hennes virke selv om han selv ikke ble herrnhuter.

Litteratur

• Øverland, Per: Anne Margrethe Ingebrigtsdatter i Norsk biografisk leksikon.
• Øverland, Per: Herrnhutere i Norge. Trondheim. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.