Barkebrød
Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra 1597. En danskfødt prest skrev om armod i Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde». Peder Claussøn Friis skrev omtrent på samme tid om bruk av barkebrød i Hardanger. Brødet dukker opp igjen i forbindelse med hungersnøden i 1740-årene og misveksten i 1770-årene. Den siste gangen barkebrød dukker opp i norsk historie var under napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da den britiske blokaden av Norge førte til kornmangel. På det tidspunktet fikk poteten sitt endelige gjennombrudd som næringsmiddel i Norge, og barkebrødet kunne erstattes med langt mer næringsrik føde ettersom poteter er meget hardføre og gir avling også de årene kornet slår feil.
Sogneprest Smith i Trysil kalte i en beretning sitt område for «barkebrødets rette fedreland». Folk spiste helst vanlig brød på helligdager, men ellers spedde man med bark, agner, tomme aks, halmstubber, syrefrø, brødmose og annet. Noen av ingrediensene ble tilsatt for å fjerne den ubehagelige, bitre smaken barken gav. Brødmose skal ha hatt denne effekten, og noen skal ha eltet inn kokte neper i deigen. Smith skrev også at noen av de aller fattigste måtte bake brød av bare malt bark, men dette er heller tvilsomt.
Pontoppidan forteller at alm gjerne ble brukt fordi det gav et søtere brød enn annen bark. I en annen beretning fra Hardanger heter det at man raskt tydde til bark i uår. Noen skal til og med ha brukt almebark under flatbrødbaking selv om de strengt tatt ikke trengte det, særlig hvis de brukte rugmel som var vanskelig å bake med. De blandet da ikke inn selve barken, men lagde uttrekk av den og bakte med det vannet.
Et lite stykke barkebrød er bevart i Riksarkivet. Det ble i 1742 sendt til myndighetene av biskop Jacob Kærup av Kristiansand da han skrev om sulten og nøden i landet. Sammensetningen i stykket er ukjent, fordi tester vil ødelegge en betydelig andel av det.
Det er det myke laget mellom barken og veden, kambium, som brukes. Bark tas fra unge frodige trær med en diameter på omlag 15 centimeter. Om våren er dette innerste myke sjiktet søtt og kan spises som det er, men selve næringsverdien og smaken blir etter sigende bedre hvis du koker det først. I gamle dager skal man ha blandet to deler tørket og oppmalt kambium med èn del mel.
Kilder
- Notaker, Henry: Ganens makt, Aschehoug, Oslo 1993, ISBN 82 03 26009 8 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Bit av barkebrød på Arkivverkets hjemmeside