Bispedømme

Et bispedømme er en kirkelig geografisk og administrativ enhet i flere kirkesamfunn. Det ledes av en biskop, hvis autoritet varierer mellom de ulike kirkesamfunn. I Norge har Den norske kirke delt landet inn i elleve bispedømmer, mens Den katolske kirke har ett bispedømme og to stift; sistnevnte enhet bestyres i de fleste henseende som et bispedømme men har noe mindre selvstendighet.

I Den norske kirke ble bispeembetet avskaffet ved reformasjonen, og i stedet satte man inn superintendenter som hadde de verdslige stiftene som sine virkeområder. Disse var primært kongelige embetsmenn, og hadde ingen autoritet som sprang ut av kirkens egne ordninger. På 1700-tallet ble betegnelsen biskop gjeninnført, selv om det i lovverket het superintendent helt til 1814. Ved unionsoppløsningen fortsatte man med samme ordning, men betegnelsen biskop ble nå innført i lovverket.

Flere av de lutherske bispedømmene har en historie som går tilbake til middelalderen, mens andre er av nyere dato. I et tilfelle, Hamar, ble bispedømmet oppløst ved reformasjonen og senere gjenopprettet.

Bispedømmer i middelalderen

Norge ble så tidlig som på 800-tallet, trolig i eller omkring 831, definert som misjonsmark og underlagt erkebispedømmet Reims i Frankrike. I 1103/1104 ble Lund opphøya til erkebispedømme, og både Danmark og Norge ble underlagt dette. I 1153 ble så Nidaros erkebispedømme oppretta, og dette omfatta hele Norgesveldet.

De første bispedømmene ble oppretta før 1070. Fram til dette befant det seg til tider biskoper i Norge, men det var misjonsbiskoper som ikke var knytta til en geografisk jurisdiksjon. Det ble i løpet av middelalderen oppretta fem bispedømmer, her satt opp kronologisk:

Den norske kirkes bispedømmer

Ved reformasjonen ble fire av bispedømmene videreført, mens Hamar ble innlemma i Oslo. Per 2019 er det elleve bispedømmer i Den norske kirke. Enkelte av dem har vært gjennom navneendringer, flytting og deling. Satt opp kronologisk er de:

Den katolske kirke etter reformasjonen

Fra 1667 var Norge i katolsk sammenheng underlagt det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen, fra 1670 Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble så den skandinaviske halvøya skilt ut som det apostoliske prefekturet Sverige, med sete i Stockholm. Det ble senere et apostolisk vikariat. Den første jurisdiksjonen i Norge kom i 1855, tolv år etter opprettelsen av St. Olav menighet i Christiania. Dette var Nordpolmisjonen, med status som apostolisk prefektur. Per 2019 er det tre kirkelige territorier i Norge, to stift (prelaturer) og ett bispedømme. Vi kan sette opp denne kronologiske oversikten:

  • Det apostoliske vikariat Sverige, funksjonelt i Norge fra 1843 til 1869.
  • Nordpolmisjonen, oppretta i 1855 og nedlagt 1869. Omfatta også store områder utafor Norge.
  • Oslo katolske bispedømme, fradelt fra Sverige som prefekturet Norge i 1869, vikariatet Norge fra 1892, vikariatet Oslo fra 1931 og status som bispedømme fra 1953.
  • Trondheim katolske stift, utskilt fra vikariatet Oslo 1931, prefektur fra 1935, vikariat fra 1953 og personalprelatur fra 1979.
  • Tromsø katolske stift, utskilt fra vikariatet Oslo 1931, prefektur fra 1935, vikariat fra 1953 og personalprelatur fra 1979.

Andre kirkesamfunn

I frikirker er det ikke vanlig at man har bispedømmer, men det finnes enkelte kirkesamfunn i Norge som er tilknytta forskjellige jurisdiksjoner.

Den anglikanske kirke i Norge er underlagt Church of England's Diocese in Europe.

Ortodokse menigheter er underlagt forskjellige bispedømmer i de nasjonalkirkene de er knytta opp mot. Den norske ortodokse kirke hadde egne biskoper til den ble oppløst i 2000.

Litteratur og kilder

  • Se artikler om de enkelte bispedømmer.