Bjørnevatn samvirkelag

Bjørnevatn samvirkelag i Bjørnevatn i Sør-Varanger kommune ble stiftet i 1911. I 1967 ble det fusjonert med Sør-Varanger Samvirkelag.

Bakgrunn

Den 17. august i 1902 ble et rikt malmfunn i Bjørnevatn skjerpet og anmeldt. Den 28. samme måned ble dette bekjentgjort blant allmuen på kirkebakken i Kirkenes. Gruveselskapet A/S Sydvaranger ble stiftet og med en vesentlig tysk kapital. Da startet et klondyke i Bjørnvatn og Kirkenes med stor tilstrømning av folk fra hele Nord-Norge. Folk bodde i telt og tilfeldige innsmett, og matforsyningen sviktet på mange områder. Spesielt var det prekært i Bjørnevatn. Gruveselskapet oppførte et butikkbygg i Bjørnevatn og overlot til dette til kjøpmann Holmbo. Han fikk av selskapet eneretten til å drive handel i Bjørnevatn, men mangel på konkurranse førte dessverre til at vareprisene ble høye. Langt over det som var vanlig i landet for øvrig. Dette førte til forbitrelse blant arbeiderne og var gjenstand for store diskusjoner på arbeidsplassene. Dette varte i noen år, og misnøyen blant forbrukerne vokste.

Fagforeningene var nå kommet i gang, og på foreningsmøtene ble ideen om å stifte et kooperativt innkjøpslag luftet, men å få dette realisert var ikke like enkelt. For det første hadde en Syd-varangers monopolstilling å kjempe i mot samt at det måtte skaffes til veie hus og driftskapital. Penger var ikke noe arbeidsfolket hadde flust med den gangen.

Stiftelsen og de første årene

I september 1911 ble det innkalt til stiftelsesmøte. Det møtte 39 personer, og en besluttet å stifte Bjørnevatn kooperative innkjøpslag. Samtlige fremmøte tegnet seg som medlemmer og det ble innbetalt kr 50.000 i andelskapital. Med denne beslutningen hadde den kooperative ideen slått rot i Finnmark – en ide som senere har vokst til å ta hånd om en meget betydelig del av vareomsetningen i Finnmark.

Det første styret besto av Thomas Strømsnes, formann, Kristian Karlsen, Henrik Sandnes og Reidulf G. Adolfsen. Samtlige trauste karer som hadde folkets tillit og viste evner til å bære den kooperative ideen fram til praktisk handling. Hovedutfordringen var den motstand som de møtte i Sydvaranger. Dette ble klart oppfattet som et opprør mot den bestående vareformidlingen.

En viktig utfordring var å bli tatt opp som medlem av fellesorganisasjonen Norges Kooperative Landsforening (NKL). De stilte strenge krav til blant annet økonomien. Innkjøpslagets første lokaler var i Nafstads kjelleren. Dette var i kjelleren under brakke 2. Dette var trang og kummerlig og ble tidlig sprengt.

Sydvaranger endret snart holdning da prisnivået gikk ned etter at laget kom i gang, og innkjøpslaget fikk overdratt en spisebrakke som sto oppe i fjellet. Den ble plassert i sentrum etter dugnad fra medlemmene og ble bekostet av Sydvaranger. Bygget fikk av uviss grunn navnet "Lappkåken" og ble stående lenge etter at Innkjøpslaget hadde flyttet ut.

Privatkjøpmann Holmbo fikk føle nedgangen i omsetning, og i 1912 tilbød han Innkjøpslaget å overta lokalene sine for kr 20.000,-. Det var mange penger – noe Innkjøpslaget ikke hadde. Nå trådte A/S Sydvaranger til og garanterte for lånet og den 12. april 1912 ble forretningen overtatt. Bestyrer ble H. F. Hansen, som til da hadde vært 1. betjent hos kjøpmann Holmbo.

Styret overvåket driften med argusøyne i starten. De bestemte vareinnkjøpene og prisene. Til tider bodde de i butikklokalene for å overvåke betjeningen. Dette føltes ubehagelige for kunder og ansatte. Spesielt var det en utfordring med vareleveranser fra NKL og fristelsen om å ta varer fra private grossister. Styret viste fasthet og troskap mot de kooperative ideer. Allerede i 1913 bestemte NKLs formann, adv Ole Dehli seg for å delta på lagets årsmøte. Tenk, den gangen var en reise fra Oslo til Kirkenes nesten å betrakte som en jordomseiling.

Lønnskonflikter

Under 1. verdenskrig ble det et anspent forhold mellom Fagforeningen, av 44 og Sydvaranger. Dette gjaldt krav om høyere lønn. Direktør Wiull kom på ideen om å subsidiere varene i samvirkelaget i stedet for lønnsøkning. Potetprisen skulle settes ned fra 17 til 10 øre pr kg mot kr 250,- i kompensasjon til innkjøpslaget.

Videre oppsto det en konflikt mellom kjørekaren, E Skaalbones og Samvirkelaget. Samvirkelaget hadde eget hestehold for varetransport mellom Bjørnevatn og Kirkenes. Samtidig var Skaalbones formann i foreningen avd 44. Dette brukte han kynisk mot Samvirkelaget, og han oppfordret de fagorganiserte til å boikotte samvirkelaget. Dette nådde ikke frem og striden roet seg ned etter hvert.

Denne historien var ikke nevnt i lagets beretninger, men fremkommer i Bladet Finnmarken den 30. april 1916 og senere polemikk.

I disse krigsårene ble det vareknapphet, men allikevel steg lagets medlemstall fra 39 til 438 i 1917. Lagets kapital var bygd seg opp til kr 33.735,- i fond og kr 36.173,- var tilbakebetalt til medlemmene i kjøpeutbytte.

Videre opplevde laget i 1917 å bli oppsøkt av kommunekassereren i Sør-Varanger. Det viste seg at medlemmer sto til rest med kommuneskatt, og kommunekassereren dukket opp for å foreta utpanting i medlemmenes låneinnskudd. Styret protesterte, og kommunen måtte frafalle påkravet i sin helhet.

Konkurranse mellom kooperasjon og handelsstand

Handelsstanden i Kirkenes merket nå konkurransen fra kooperasjonen. Det var nå også åpnet butikk i Kirkenes. De gjorde alt de kunne for å sette kjepper i hjulene for kooperasjonen. I disse krigsårene var det ikke mulig for NKL å dekke hele varespekteret gjennom sine leveranser. Derfor måtte samvirkelaget også kjøpe varer fra private grossister, blant annet i Tromsø. Plutselig kom det melding om at en større vareforsyning ikke kunne leveres da Handelstanden i Kirkenes hadde bedt om det ellers ville de blokkere varene ved ankomst Kirkenes.

Samvirkelaget i Bjørnevatn ønsket seg et nytt bygg, men den 30. juni 1918 blir det gjort vedtak om å anta anbud for graving og støping av grunnmuren. Tømmer var allerede innkjøpt fra Pasvik og fløtet ned til Elvenes for saging. Tømmeret var dårlig, og høsten 1918 ble en stor del av tømmeret tatt av en høststorm og rak ut i Varangerfjorden.

Saken ble ikke enklere med problemer med å skaffe finansiering. Først i 1929 etter en byggeperiode som hadde strukket seg over 10 år, kunne en flytte inn i nytt forretningsbygg den 7. desember. Dagen ble den rene 17. mai i Bjørnevatn. Det var ikke bare smertefritt å flytte i nytt bygg – blant annet måtte kjøpeutbyttet settes ned fra 4-5% til 1%. Resultatene uteble.

I 1937 byttet innkjøpslaget formelt navn til Bjørnevatn Samvirkelag.

Det var da gode tider ved Sydvaranger grunnet stor etterspørsel av malm i samband med tyskernes opprustning. Lagets omsetning var nå kommet opp i 8,9 mill kr.

Andre verdenskrig

Andre verdenskrig ble vanskelig med stor vareknapphet gjennom fem år. Da det en sjelden gang kom varer dannet det seg lange køer. Dette førte til at ikke alle fikk kjøpe noe, og dette førte til kjefting og beskyldninger ovenfor betjeningen.

I 1944 ble noe av Samvirkelagets varer lagret i tunnelen og i kjelleren på butikken. 24. oktober da befolkningen kom ut av tunnelen, ble de møtt av en rykende ruinhaug.

Heldigvis var det meste av varene i kjelleren inntakte, et tak ble satt over kjelleren. Like før jul 1944 kom den første vareleveransen fra England via Murmansk. Tenk en kunne kose seg med ekte kaffe!

Det var store utfordringer for de ansatte og i juni 1945 kom det masseoppsigelse fra betjeningen – de holdt ikke ut lenger i kjelleren. Heldigvis fikk en ei «Nissenhytte» samt at NKL hadde i gang et opplegg med butikkbrakker fra Sverige. Bjørnevatn S-lag fikk ei slik brakke som ble innredet til manufaktur- og skobutikk.

Overskrift

Den 27. september 1952 åpnet Bjørnevatn Samvirkelag ny butikk på den gamle tomta. Dette etter en stor diskusjon om tomtevalg. Blant alternativene var blant annet Egne Hjems-krysset. Debatten fortsatte i laget og den 30. januar 1967 kunne laget åpne ny forretning i et hypermoderne forretningsbygg med selvbetjening nede på Egne Hjems-myra.

Nedleggelsen

Utfordringene om større enheter gjorde at årsmøtet den 29. oktober 1967 vedtok en fusjon med Sør-Varanger Samvirkelag. Bjørnevatn Samvirkelag er historie.

Laget hadde vært en pioner ved kooperasjonens inntreden i Finnmark i moderne tid.

Følgende formenn har det vært

  • Thomas Strømsnes
  • Arne Moe
  • Edvard Rognmo
  • Henrik Sandnes
  • Tideman Hessenget
  • Leonard Langseth
  • Henrik Sandnes
  • Tor Gravdahl
  • Henrik Sandnes
  • Nik. Vorren
  • Per Fløtten
  • Henrik Sandnes
  • Nik. Vorren
  • Arthur Blix.

Bestyrere

  • H. F. Hansen
  • P. Hauge
  • Petra Lundlie
  • Per B. Wicheland
  • Asbjørn Kanstad
  • Johan Stensland
  • Karl Killengren.

Kilder

  • Bladet Finnmarken den 30. april 1916.
  • Denne artikkelen er tidligere offentliggjort i Varanger Årbok 2010, og er ført i pennen av Nils-Edvard Olsen.