lokalhistoriewiki.no

Bondeopprøret 1507/1508

Bondeopprøret 1507/1508 fant sted på Østlandet. Det begynte trolig i 1507, året etter at hertug Christian ble visekonge i Norge. Han svekka den norske adelen, satte inn danske lensherrer og forsøkte å begrense kirkas makt. Den eneste samtidige kilden vi har stedfester det til Hedmarken, mens biskop Jens Nilssøn i 1590-åra skrev at det fant sted på Gran på Hadeland. Trolig dreier det seg om et opprør som blussa opp flere steder på Østlandet.

Den samtidige kilden er et brev skrevet av sokneprest Arvig Siggesson i Mora i Sverige til den svenske riksforstanderen Svante Nilsson.[1] Han nevner at hertug Christian dro til Hedmarken for å slå ned opprøret. Bøndene sperra veien, men Christian fant en annen vei og klarte å drepe en del og ta andre til fange. Presten nevner bare én opprører ved navn, nemlig Herlog Hudfat, som han forteller ble drept med en gang: «Och ther bleff Herlog Hwfwoodfaat slagen met nogre flere the beste».[2]

Vi har også noen opplysninger fra hertug Christian, men disse er av noe senere dato, og bærer preg av å skulle forsvare handlinger. Ifølge hertugen ble fangene avhørt, og da anga da Hamarbispen Karl Jensson Skonk som opprørets egentlige leder. Vi vet at Christian arresterte biskop Karl, og opplysningene kommer fram i forbindelse med hans arbeid med å renvaske seg overfor kirka. I 1512 oppheva den pavelige nuntius til Norden ekskommunikasjonen over Christian, men påpekte at det var hertugens egen skyld at han var havna i unåde ettersom han gikk til det skritt å arrestere en biskop.[3] Et av Christians prosjekter i Norge var å begrense kirkas makt, og vi vet ikke om biskopen faktisk ble angitt, om de ble pressa til å angi ham under tortur, eller om det hele var en løgn for å kunne fjerne en vanskelig biskop.

En tysk krønike fra 1532 forteller at Herlog Hudfats hode ble satt på stake med ei jernkrone ved Akershus festning. Den sier ikke mer om opprøret, men det viser at Herlogs navn var kjent ut over Norges grenser.

Opprøret kan settes inn i en større sammenheng. Fra slutten på 1400-tallet var det stadige protester mot strenge skattekrav. Flere futer ble drept, og vi kjenner også til Knut Alvssons opprør som endte i 1502. Da hertug Christian ble satt inn som norsk visekonge var dette et tiltak for å styrke kong Hans' kontroll i Norge, og både adel og bønder kom under enda sterkere press. Det var også store opprør i Sverige på denne tida, og under Knut Alvssons opprør ved vi at svensk adel var involvert.

I Arild Huitfeldts Danmarks Riges Historie fra 1596 blir opprøret datert til 1502 – en av flere påviselige feil i teksten – og han forteller at det var den svenske riksforstanderen Sven Sture som sto bak, og at Hamarbispen var den norske lederen. Dette visste man ifølge Huitfeldt fordi Herlog Hudfat og flere andre fanger ble ført til Båhus festning, der de under tortur fortalte det hele. I tillegg til at det er flere åpenbare feil i Huitfeldts framstilling, er det også tydelig at det var en politisk motivasjon bak hans framstilling. Ludvig Holberg og Henrik Wergeland forholdt seg til Huitfeldts framstilling når de senere skrev om opprøret, og P.A. Munch lå på samme linje i sin Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug fra 1838.

Ernst Sars ble den første som kom med en ny tolkning. Han påviste at det ikke er grunnlag i kildene for å tolke dette som et nasjonal adelsopprør, men at det i stedet dreier seg om mindre, lokale bondeopprør. Halvdan Koht og Lars Hamre har senere støtta denne tolkninga.

Hamre forteller at hedmarkingene jagde bort den danske futen Søren Skåning, og at futen Morten Tuesen i Solør ble drept. Dette skal trolig ha skjedd rett før jul 1507, og hertugen kom rett over nyttår. Etter å ha slått ned opprøret på Hedmarken reiste han videre til Toten, der Hoff kirke ble brent ned. Deretter dro hertugen til Oslo, der han tre ganger skrev til biskop Karl og ba ham komme til Sarpsborg der det skulle holdes landsting. Biskopen kom ikke, og hertugen reiste til Hamar for å pågripe ham. Biskopen ble satt i husarrest i Oslo bispeborg, mens svennene hans ble plassert på Akershus festning. Å fengsle biskopen var et brudd på kristenretten, og som nevnt førte dette til ekskommunikasjon. Dette førte til en langdryg kirkelig saksgang, og som nevnt endte det med at ekskommunikasjonen ble oppheva. Trolig ble biskopen etter en tid overført til Båhus festning. I 1508 skal han ha forsøkt å rømme. Det ser så ut til at han ble løslatt i 1512, og at han da døde på vei til erkebiskop Erik Valkendorf i Trondheim.

Hvor var det opprør?

Som nevnt er det flere steder som er knytta til dette opprøret, og trolig var det også opprørshandlinger flere steder på Østlandet. Dette er omtalt i teksten over, men for å gjøre stedsangivelsene tydeligere er det oppsummert her.

  • Hedmarken er det eneste stedet som nevnes i presten Arvig Siggessons brev.
  • Gran på Hadeland nevnes av biskop Jens Nilssøn i 1590-åra.
  • Toten har en tradisjon knytta til Hoff prestegard, der det fortelles at potetkjelleren ble brukt som fangehull, og at Herlog Hudfat satt der og venta på sin henrettelse.[4] Som vi vet sier den eneste samtidige kilden av Herlog ble drept på Hedmarken. Det vi vet er at det var opprør på Toten, og at Hoff kirke ble brent ned i den forbindelse, men trolig var dette et separat utbrudd av samme opprør uten at Herlog var involvert på denne sida av Mjøsa.

Referanser

  1. ↑ Innholdet er gjengitt i Spangen 1952: 31–32.
  2. ↑ Sitert i Spangen 1952: 32.
  3. ↑ DN VII, nr. 531.
  4. ↑ Granheim, Hans Olav: «I herlaug Hudfats celle» i Oppland Arbeiderblad, 2015-03-25.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Bondeopprøret_1507/1508&oldid=899992»