Borgarsysle

Borgarsysle var et verdslig administrativt område i Viken som utgjorde det meste av det seinere Østfold fylke. Det ble etablert med den verdslige sysleinndelingen i tiårene rundt 1200, muligens basert på en eldre administrativ enhet. Sysla strakte seg i 1277 "mellom Kambo og Svinesund", men inkluderte trolig ikke Marker i øst. Heller ikke Mossedal skipreide (Hobøl) ble regnet til sysla.

Området var i likhet med det senere Båhuslen inndelt i flere overlappende lag av mer lokale såkalte lider, fjerdinger, herader og skipreider. De tre første av disse ser ut til å gå tilbake til vikingtiden og sammen gir de inntrykk av et samfunn som ble gradvis sterkere og sterkere organisert.

Lideordningen i Borgarsysle framstår opprinnelig som en landmilitær mobiliseringsorganisasjon knyttet til leidangen. I Sverres saga het det Kongen skrev ut leidang der hver lide skulle stille én mann, ett skippund mel og ett naut, med opprør som resultat. Muligens hadde liden før Sverres tid andre formål. Senere utgjorde liden et knippe av gårder som sammen skulle betale leidangsskatt. Konkrete lider er dokumentert i Idd, Skjeberg, Rødenes, Trøgstad og Skiptvet.[1]

I kirkelig henseende samsvarte Borgarsysle omtrent med det sørlige halvfylket av Vingulmork, ett av tre fylker i Oslo (Viken) bispedømme, med (halv)fylkeskirke på Tune. Kirken organiserte seg på lavere territorielt nivå i løpet av 1100-tallet, og i følge den eldste kristenretten for Viken var landskapet da delt inn i herader, med ansvar for å vedlikeholde heradskirkene. Denne kirkelige inndelingen anses for å peke tilbake på en juridisk og militær inndeling fra den tiden Viken var dansk område og regnes for å være videreført i skipreideinndelingen fra senest begynnelsen av 1200-tallet.

I Magnus Lagabøters testamente fra 1277 het det at det var 16 skipreider i Borgarsysle. Edvard Bull har sannsynliggjort at inndelingen var nærmest den samme allerede tidlig i Håkon Håkonssons tid.[2] Av disse lar kun 14 seg identifisere, men grensene er ofte uklare og det er ikke sikkert at alle har vært egne skipreider samtidig. Én teori går på at de manglende skipreidene lå i Marker, som dermed allikevel tilhørte Borgarsysle. På 1500-tallet het det at det var 12 skipreider i sysla.

En såkalt aritmetisk inndeling av herader i fjerdinger er kjent fra Danmark, Båhuslen og Sør-Sverige. Det at fjerdinger der er kjent som en inndeling av herader, mens den i Borgarsysle knyttes til skipreider, er bakgrunnen for at man også antar at en forutgående heradsinndeling har eksistert her.[3] Et fenomen forskerne ikke diskuterer, er at antallet fjerdinger er i endring. Blant annet var det i Eidsberg seks fjerdinger, mens det i Rakkestad var fem. En nærmere undersøkelse på lokalplan, basert på lokal fjerdingsinndeling og rekonstruerte gårdtall kan dermed antas å bringe oss nærmere en forklaring på forholdet mellom skipreide og herad.

Skipreider i Borgarsysle

langs kysten

  • Idd
  • Ingedal
  • Skjeberg
  • Åbyggja (Åmord) - herunder var Hvaler som omtales som eget skipreide først på 1600-tallet, men som kan være resultat av en sammenslåing i senmiddelalderen.
  • Tune
  • Onsøy
  • Råde
  • Værne (Rygge) - herunder Våler som kun omtales som eget skipreide i 1343

I innlandet

  • Skaun (Rakkestad)
  • Heggen (Eidsberg)
  • Frøysland
  • Vemme
  • Mossedal (Hobøl) - tilhørte i senmiddelalderen Oslosysle, og regnes heller ikke tidligere for å ha ligget i Borgarsysle

Referanser

  1. Pedersen og Norseng 2003, s. 481.
  2. Bull, Edv. 1920, Leding, s. 46.
  3. Pedersen og Norseng 2003, s. 485f

Litteratur

  • Pedersen, Ellen Anne og Per G. Norseng, Østfolds historie, bd 1, 2003, s. 479ff.