Carl Fredrich Gottwaldt

Carl Fredrich Gottwaldt (født 1776 i København, død 28. mai 1835 i Nes i Hallingdal) var sokneprest til Nes prestegjeld fra 1820 til sin død. Gjennom denne perioden var han i mer eller mindre konstant konflikt med andre i bygda, og det endte med at han til slutt trolig begikk selvmord. Denne historien har ført til at han er en av de mest omtalte sokneprestene i Nes, som det fortsatt fortelles om i bygda.

Gottwaldt var legesønn fra København. Han tok teologisk embetseksamen med beste karakter i 1801, og kom nokså kort tid etter til Norge. Her ble han først lærer ved Bergseminaret på Kongsberg. Han fikk så sitt første kirkelige embete i 1812, da han ble residerende kapellan i Toten prestegjeld. Også der har det ikke vært enkelt å ha med ham å gjøre. soknepresten på Toten skrev flere ganger klager til biskop Fredrik Julius Bech om at Gottwaldt gikk ut over sin myndighet og at han forsynte seg for grovt av prestegjeldets inntekter. Det må ha vært en vanskelig situasjon, for i 1818 skrev soknepresten "Gud, når skal Toten engang befries for denne fredsforstyrrer. Hvad jeg lider er Gud bekjent med, mitt sind nedtrykkes, min karakter forstummer, min helbred nedbrydes."

I 1820 ble altså soknepresten til Toten kvitt Gottwaldt, men han ble "sparka oppover" ved at han ble utnevnt til sokneprest til Nes. Gottwaldt hadde positive egenskaper, som biskop Bech nok hadde lagt merke til. Hans eksamen var som nevnt veldig god, og han hadde en sterk interesse for skolevesenet. Det viste seg også at han var i stand til å få til noe godt i Nes. Bygda fikk fast skole nær Nes kirke flere år får skoleloven påbød dette. Gottwaldt organiserte også fattigvesenet på en bedre måte, han administrerte forlikskommisjonen på en dyktig måte og hans etterlatte papirer viste at han var et ordensmenneske.

Allikevel gikk det galt også i Nes. Det ser ut til at det første og fremst var hans egenmektige stil og hans omgang med penger som skapte problemer, de samme tingene soknepresten til Toten hadde klagd på. Innkreving av tiende og avgifter til fattig- og skolevesenet ble gjort av Gottwaldt personlig, med hard hånd. Han tok også høye honorarer for kirkelige tjenester, som ble langt mer kostbare i Nes enn i andre prestegjeld. Hadde dette gått til å berike prestegjeldet og bygda kunne det nok blitt tilgitt, men det er et faktum at det var Gottwaldt selv som ble rik, og det la folk merke til.

Det var også problemer knytta til hvordan han forvalta kirkens lære. Han var kjent for å banne mye. Om både Pontoppidan og Luther brukte han skjellsord, blant annet ved et tilfelle da han kasta Luthers katekisme i gulvet. Lærerne ble omtalt som "de helvedes skoleholdere" og motstandere fikk beskjed om at de kunne "reise lukt inn i røde Helvete".

De økonomiske kravene og andre saker førte til at han stadig var i tvistemål med husmennene under Nes prestegård og naboer. Hele bygda vendte seg etter hvert mot ham. Mens det tidligere hadde vært mulig for bøndene å få avsatt en sokneprest, var dette på begynnelsen av 1800-tallet nesten umulig. Dermed var det ikke lett å gjøre noe. I 1825 skrev 70 menn i prestegjeldet under på et brev, et "Unerdanigst Andragende", til prosten der de prøvde å få en ny prest. Det var flere ankepunkter de trakk fram:

• Gottwaldt snakka fortsatt dansk, så folk skjønte ham ikke. Kirkebesøket hadde derfor gått kraftig ned.
• Barna kunne heller ikke kunne forstå ham når han virka som lærer.
• Det var ikke holdt konfirmasjon i Nes de tre siste årene, angivelig fordi presten mente kunnskapene var for dårlige og skjøv ansvaret for dette over på foreldrene.
• Gottwaldt skal ha kasta Luthers katekisme i gulvet, noe som forarget menigheten.

De andre konfliktene nevnes ikke i brevet; man har klokelig valgt å ta fatt i først og fremst det som var kirkelige anliggender. Skoleholder Guldbrand Johannessen Meehlen sendte et tilleggsskriv der han bekrefta språkproblemene, og oppfordra også prosten til å snakke med lensmann Olsen og kaptein Soelberg. Disse tre ville av hensyn til sine stillinger ikke undertegne brevet fra bygdesamfunnet.

Gottwaldt fikk anledning til å komme med tilsvar, og konkluderte med at brevet viste hvorfor det var nødvendig å opptre som han gjorde. Han mente at språket ikke var noe problem; barna hadde godt av å høre "bogspråget" de skulle lære å lese, og han mente også at det ikke ville vært bedre med en norsk prest ettersom ungene "i almindelighed visst ikke [hadde] talt med nogen udenfor sin stand". Han avviste at kirkebesøket var lavt; rett nok hadde det gått ned, men ikke med særlig mye. Han viste også til at det var stor økning i inntektene til fattigkassa. Gottwaldt mente selv at han gjorde en veldig god jobb blant de han kalte "en uvidende fjellalmue". Ved siden av tilsvaret lå også et privat brev til biskopen der han nevner at det nok er et par anstiftere som står bak dette.

Prosten lot seg ikke overtale av Gottwaldts svar. Det ser ut til at han har forstått at problemene stakk dypt, og han forteller i et brev til biskopen at han hadde råda Gottwaldt til å søke et annet kall. Men biskopen valgte å beholde Gottwaldt i embetet. Bygdefolket hadde varsla at de ville sende en klage, et sterkere virkemiddel enn et andragende, men da svaret kom fra biskopen turte de ikke å gjøre det.

I 1832 endra ting seg noe. P.P. Soelvold hadde året før starta bladet Stadsborgeren i Christiania, hvor han angrep embetsmannsstanden. 10. august 1832 hadde bladet en lengre artikkel med eksempler på Gottwaldts embetsførsel, og Kirkedepartementet ble oppfordra til å foreta undersøkelser. Det ble gjort slike undersøkelser, noe som førte til at det i 1833 ble satt prosterett som tok opp forhør i bygda. Prosteretten var Den norske kirkes disiplinærdomstoler, med myndighet til å avsette prester.

Det ble tatt opp mange vitneforklaringer, og først på forsommeren 1835 kunne prosteretten settes på Bruvollen i Nes. Prost Albert Lassen var formann og sokneprest Gøtting til Ål prestegjeld og presten Svendsen fra Hole prestegjeld medsittere. Prokurator Mons Lie var aktor. P.P. Soelvold var et av vitnene, men viktigst var det at hele 197 vitner var innkalt fra prestegjeldet. Gottwaldt var til stede, og fikk gjennom flere dager høre hva bygdefolket mente om ham. Anklagene retten la til grunn var stort sett henta fra Soelvolds artikkel, men også andre forhold hadde kommet opp i avhør. Noen eksempler på det som ble gjennomgått er:

• Presten skjelte ut de som gikk til konfirmantundervisning, og delt dem i tre grupper - "Menneskene", "Dyrene" og "Feet" - etter deres kunnskapsnivå. Gottwaldt bekrefta alt dette, men mente det var nødvendig og at det at de klagde på det "viser tilfulde dumhet og uforstand hos dem".
• Gottwaldt krevde fra fire til ti speciedaler for å utføre en vielse, og nekta om han ikke fikk det han krevde. Hans forklaring var at kollekten ikke var god nok, så han måtte gjøre dette for å få inn nok midler til å leve av. Den rikdom han hadde bygd seg opp motsier dette argumentet.
• Soknepresten ble også anklaga for tjenesteforsømmelse. Det kunne gå 12-13 uker mellom hver gang det var gudstjeneste i Hemsedal anneks. Under en nattverdsgudstjeneste i Nes skal han ha forlatt kirken midt under nattverdsutdeling, uten forklaring. Han skal også ha nekta å reise ut for å gi nattverd til syke mennesker.
• Gottwaldt krevde inn avgifter og bøter som folk mente var urimelige. Blant annet var dette bøter for skoleforsømmelser. For å få inn pengene tok han pant i eller tilegna seg gods. Selv mente han at han holdt seg innafor lovens rammer. I 1822 hadde han bedt stiftsdireksjonen om anledning til å bruke hardere innkrevingsmetoder, og i svaret han fikk da het det at "af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige". Om han var innafor loven opptrådte han altså uansett i strid med stiftsdireksjonen når han rutinemessig brukte tvangsmidler.

Den 28. mai 1835 skulle det felles dom i saken. Gottwaldt møtte da ikke opp, og folk gikk ut for å lete. Først en tid senere fant de ham død i elva ovafor prestegården. Ved en foss litt lenger opp fant de spor som kunne belyse det som hadde skjedd. Detaljene er noe uklare, ettersom de har blitt forstyrra at to århundrer med fortellinger om Gottwaldt. Fellesnevner er at han hadde skutt seg, selv om noen i ettertid var tvilende til at det kunne ha skjedd. Om våpenet var en pistol eller et gevær varierer med historiene; et gevær ble på 1900-tallet solgt som det gevær Gottwaldt skjøt seg med, uten at det kunne bekreftes at så var tilfelle. Prost Albert Lassen skrev til biskopen for å kunne avslutte saken. Han forteller at Gottwaldt var stille og inneslutta da den siste sesjonen i retten begynte 18. mai. Natt til Kristi Himmelfartsdag hadde han sittet i retten til klokka ti på kvelden, og avslutta kvelden med å gi prosten et håndtrykk og si "Farvel min gode Ven". Gottwaldt skal så ha tatt med seg sine to pistoler som alltid pleide å henge ved senga hans. Lassen konkluderer med at han måtte ha gått til fossen og der ha skutt seg selv. Det ble gitt unntak fra den da gjeldende regel om at selvmordere ikke kunne legges i vigsla jord, men gravferden måtte skje uten klokkeklang.

Skiftet etter Gottwaldt viste at selv om kollekten kanskje var snau, hadde han på ingen måte hatt problemer med inntektene. I en auksjon som gikk over seks dager høsten 1835 ble det solgt løsøre for 2281 speciedaler. Våren 1836 ble det solgt varer for 198 spd. under en ny auksjon, og på en tredje auksjon ble det solgt korn for 228 spd. Hans enke, som i desember 1836 ba om å få høyere pensjon, mente at boet etter mannen skulle utgjort 6000 spd.

Familie

Gottwald var gift to ganger:

• 1) 22. november 1809 med Maren Sofie Sparre (1786–1816). Barn en kjenner:

• Hanne Ernestine Gottwaldt (født 1810 på Kongsberg).
• Lovise Amalie Jacobine Marie (født 1811 på Kongsberg).
• Carl Christian Hendrik Thestrup (født 1812 i Sørum).
• Carl (født 1813 i Sørum).

• 2) med Pauline Amalie Holm (1787–1849).

Kilder

• Rønningen, John: Nesboka: Bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Utg. Nes kommune. 1981

Eksterne lenker

• Carl Friderich Gottwaldt i Historisk befolkningsregister.