Eduard Fett
Frans Eduard Fett (født 12. januar 1849 i Hamburg, død 19. juni 1911 i Kristiania) var en tysk-norsk industrimann.
Fett var sønn av en velstående forretningsmann i Hamburg,[1] og var gift med svenske Ester Carolina Emilia Fischer (1852–1933).[2] Fett begynte på 1870-tallet å bygge opp sin egen virksomhet ved hjelp av farens kontaktnett. De første virksomhetene ble lagt til Göteborg og Kristiania, og etter et opphold i Danmark der han studerte fremstilling av takpapp åpnet Fett tilsvarende virksomhet på Valløy ved Tønsberg i de tidligere lokalene til Vallø saltverk.[1]
Fabrikk på Valløy
Eduard Fett ankom Valløy i 1873, og hadde med seg flere av sine arbeidstakere fra forretningene i Göteborg. Maskiner til råpapp, bokpapp og takpapp ble montert, og produksjonen kom i gang fra 1874.[1] Fabrikken fikk navnet Vallø Pap & Uldfabrik.[3] Fabrikken hadde nyinnkjøpt dampmaskin, hollender- og pappmaskin, og det ble laget tørkerier for forskjellige slags papp. Det ble også etablert en shoddyfabrikk (produksjon av ull av opprevne ullfiller) ble det innkjøpt en engelsk shoddymaskin.[3]
Virksomheten gikk godt og ekspanderte stadig. Virksomheten ble i 1880 utvidet til produksjon av tapeter og takrosetter ved fabrikken. men etter at Mellomriksloven ble opphevet i 1897 og det ble toll på eksport til Sverige ble det mer krevende for virksomheten.[4]
29.mai 1889 kokte en gryte med tjære over, og fabrikkanlegget tok fyr. Brannen kunne sees fra Tønsberg mellom 7 og 8 om morgenen.[3] Hele fabrikken ble ødelagt i brannen. Den ble bygget opp igjen, og sommeren 1890 stod en ny fabrikk med navnet Vallø tapetfabrikk klar, men Eduard Fett solgt seg da ut[1] da han manglet nødvendig kapital etter brannen.[3]
Høienhall fabrikker
Etter at fabrikkanlegget på Valløy brant i 1889 så Fett seg om etter en tomt i hovedstadsområdet. Han endte opp med å flytte virksomheten til det daværende Aker kommune, etter å ha kjøpt Peter Wessel Wind Kildals brisselmølle og jernstøperi på Høyenhall.[4] Kildahl hadde eid eiendommen Høyenhall siden 1850-årene og anla her etter hvert landets største frukthage på 200 dekar. Østensjøbekken rant gjennom eiendommen og han hadde etablert et par små anlegg til framstilling av kritt og brissel, samt også senere gså en fargemølle på stedet.
Eduard Fett fikk tilbud om å overta eiendommen da fargemøllen skulle legges ned, og etablerte sin nye fabrikk her.[1]
Høienhall fabrikker videreførte til dels produksjonen fra Vallø. Produktutviklingen og kvalitetsforbedringer gjorde takpapp enda mer etterspurt til taktekking. Fabrikken produserte også takrosetter og vatt til madrasser og lignende. Den utvidede virksomheten førte til at bygningsmassen rundt fabrikken på Høyenhall vokste.. Den eldste bygningen på fabrikkområdet er Den gule stue fra 1850-tallet. Dette var opprinnelig del av en husmannsplass på Rognerud, men ble flyttet hit for å bli brukt som bestyrerbolig for fabrikken. Arbeiderbolig med stall og uthus ble bygget i 1898, og første byggetrinn av den senere så legendariske privatboligen Christinedal fullført i 1901.
Da Eduard Fett døde ble familiebedriften Eduard Fett & Co. med Høienhall fabrikker overtatt av sønnen Harry Fett.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Bjørn Lilleeng: Høyenhall fabrikker – et viktig stykke norsk industrihistorie, Østensjø historielag
- ↑ Dag Myklebust: Harry Fett i Norsk biografisk leksikon
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 TAPET-PRODUKSJON - EDUARD FETT & CO., miljolare.no
- ↑ 4,0 4,1 Eduard Fett & co., Høienhall fabriker (1971) Eduard Fett & Co: Høienhall fabriker, Oslo : 1871-100 år-1971, s. 27-37 – E. Fett, Oslo.