Mellomriksloven

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Mellomriksloven er et felles navn på de avtalene som regulerte de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Sverige fra 1815 til 1897, altså i størstedelen av unionstida. Avtalene gjaldt både handelen og skipsfarten. Den første loven av 1815 ble utvida i 1825, og ved revisjonen i 1874 fikk loven karakter av tollunion. Det var lave tollsatser på varer innafor unionen, men høyere satser på varer fra tredjeland. I 1890 ble loven i det store og hele videreført.

Gjennom mellomriksloven hadde norske bedrifter store fordeler på det svenske markedet. På slutten av 1800-tallet gikk imidlertid Sverige, i likhet med flere andre land, over til en mer proteksjonistisk handelspolitikk. I 1895 sa svenskene opp mellomriksloven, med virkning fra 1897. Dette skulle bli en medvirkende årsak til unionsoppløsningen, siden de økonomiske fordelene av en fortsatt union nå ble fjerna.

For å tilpasse seg til de nye tollreglene etablerte flere bedrifter avdelinger på den andre sida av grensa. Av de norske bedriftene gjaldt dette blant annet Tangens Gardinfabrikk i Bergen, eid av Christian Gerhard Sundt (1860-1938), som bygde en ny fabrikk i Svartviken utafor Stockholm. Sundt-familien, og flere av arbeiderne som hadde blitt med for å bygge opp fabrikken, slo seg etter hvert permanent ned i byen. Også Agra Margarinfabrik opprettet en produksjonsfilial i Stockholmi 1897.

Det var også bedrifter på svensk side som bygde opp produksjonsanlegg i Norge. Eda Glasbruk i Värmland, beliggende like ved grensa, etablerte et eget selskap på norsk side. A/S Geijersfos Glasverk, som det nye selskapet het, var forløperen til dagens Magnor Glassverk.

Kilder og litteratur