Eidsivating

Eidsivating var et av de gamle landskapstingene. Det ble opprinnelig holdt i det som i dag er Hamar-området, og knyttes da særlig til gården Åker i Vang. Allerede i tidlig middelalder ble det flytta til Tingvoll i Eidsvoll kommune. Navnet er i dag brukt på Eidsivating lagmannsrett, som dekker Romerike og Innlandet fylke. Opprinnelig dekka tinget Hedmarken, Hadeland og Romerike, og senere ble Østerdalen og Gudbrandsdalen lagt til.

Minnested over Eidsivating, reist i 1958.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).

Det norrøne navnet var Heiðsævisþing, som knyttes til Heiðsær, det gamle navnet på Mjøsa. Heider eller heiner var ei folkegruppe som bodde i dette området rundt rikssamlinga, og som ga navn både til sjøen og til Hedmarken, Heiðmǫrk. Sammenfallet mellom Eidsiva- og Eidsvoll ser ut til å være tilfeldig; eid i Eidsvoll kommer fra et ord for ferdselsvei. Skålvekta i Eidsvolls kommunevåpen er derimot knytta til tinget, såvel som til Eidsvoll som Grunnlovens vugge.

Snorre forteller at det var Olav den hellige som etablerte Eidsivating, og at dette skjedd omkring 1022. Det finnes ingen samtidige kilder som kan bekrefte dette, og den første sikre informasjonen kommer fra omkring et århundre senere, rundt 1116/1117.

I likhet med de andre landskapstingene hadde Eidsivatinget sin egen lovtradisjon, Eidsivatingsloven. Mens vi kjenner Gulatingsloven fra Vestlandet temmelig godt, er både Eidsivatings- og Borgartingsloven i liten grad kjent. Kristenretten fra begge de østlandske tingene er bevart, men ellers har det aller meste gått tapt. Noen avsnitt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 kommer trolig fra Eidsivatingsloven.

Eidsivating besto fram til 1619/1620, da det ble erstatta av lagtingene på Hamar og i Oslo.

Litteratur og kilder