Eidskogs skysstasjoner
I Eidskog annekssogn til Vinger i gamle Hedmark fylke ble selvstendig kommune i 1861. Her har det vært skysstasjoner på Åbogen, Brenna, Matrand (Midtskog), Tuhus og Magnor, samt i Vestmarka anneks på Stangnes og Rambøl. Rambøl hadde fast stasjon noen år, mens det var tilsigelses-stasjon på Stangnes.
Hovedvegen (mellomriksvegen) mellom Kongsvinger og Eda i Sverige gikk gjennom Eidskog og med følgende tilsigelses-stasjoner (nevnt 1827 og 1846) og med opplysning om avstand til neste stasjon målt i Miile (M) ≈ 11, 3 km:
- Fra Kongsvinger i Vinger → Ferge over Glommen Elv ved Traastad Sund → Aabogen i Vinger 1⅛ M → Midtskougen i Vinger ⅞ M → Magnord i Vinger ⅞ M → Riksgrændsen ¼ M → Morast i Sverige → ¾ M.
NB. Dette er før Eidskog ble egen kommune, så derfor ligger stedene i «gamle» Vinger.
Morast ligger 2 km rett nord for Charlottenberg.
Utbyggingen av jernbanen mellom Kongsvinger og Charlottenberg i Sverige var fullført i 1865 og ga Eidskog togforbindelse med stasjoner på Åbogen, Matrand, Skotterud og Magnor. Dette påvirket selvsagt skyssbehovet i hovedruta, men fortsatt var det mange skyssoppgaver i siderutene for «hest og vogn».
I 1785 var det skyss-skifte på Åbogen og Magnor, og i 1816 hadde også Midtskog (Matrand) stasjon. Fram til 1857 gikk hovedveien fra Kongsvinger til grensen langs Vingersjøens vestside, forbi Liergårdene, Flyginn, Åbogen og Brenna – til Matrand. Dette året ble den nye veien langs Sigernessjøen åpent. Før 1875 hadde Åbogen, Matrand og Magnor faste stasjoner, og rundt 1890 fikk også Tuhus og Rambøl faste stasjoner, den siste kun en kortere tid.
Kongelig skyss
For øvrig har Eidskog – i likhet med et par andre distrikter – en spesiell skysshistorie fra unionstiden. Den felles svensk-norske kongen skulle jo i blant ferdes mellom hovedstedene, og før jernbanen kom, var det stadig spesielle reiseopplegg som krevde kapasitet og organisering langt utover det skysstasjonene var dimensjonert for. Lensmannen hadde da i oppgave å beordre både ekstra skysskarer og hester. Da var det ikke snakk om to eller fire hester, men gjerne tjue eller flere for å få med hele reisefølget.
Skyssordningen
Skyssplikt
Bøndene i Norge hadde skyssplikt for kongen, adelen og embetsmenn fra middelalderen. Også biskoper hadde rett til fri skyss under visitasreiser. Fra 1600-tallet protesterte bøndene etter at oppgavene hadde økt som følge av at stadig flere embetsmenn og tjenestemenn gjorde krav på fri skyss. For å underlette noe ble det langs hovedrutene utpekt skyss- og gjestegårder, samt en skysskar som skaffet tilveie hester etter behov. Etter hvert ble det ytt noe betaling med penger som kom inn fra egen skyss-skatt, men friskyssordningen var krevende for bøndene.
Skysstasjoner
Ved egen skysslov fra 1816 ble plikten til gratisskyss opphevet og det ble organisert et eget skyssvesen med betalingstakster for de tjenestene som ble utført. Lokale myndigheter organiserte dette, satte ut skysstasjoner på anbud med noe offentlig støtte og stilte krav til hestehold.
Faste skysstasjoner skulle ha et bestemt antall hester klare til enhver tid, mens tilsigelses-stasjoner der behovet var mindre, skulle klargjøre hesteskyssen innen et par timer.
Avstanden mellom stasjonene var bestemt ut fra hestenes behov for hvile, og det var også fastsatt strenge regler med hensyn til vekt og fart for å ivareta dyrevelferden.
Også kost og losji
Skysstasjonene skulle først og fremst sørge for transporten, men der det var behov eller ønske fra de reisende, kunne skyssholdet kombineres med gjesteservering og overnattingstilbud. Myndighetene bestemte hvor stasjonene skulle være, men stasjonene fikk gjerne navn etter gården hvor stasjonsholderen holdt til, og endret navn når en ny overtok.
Skysstilbudet var ment for «obligatoriske tjenestereiser», og var ikke tiltenkt eller planlagt for den stadig økende pågangen av utenlandske turister fra andre halvdel av 1800-tallet.
Det offentlige avviklet støtten til skysstasjonene etter hvert som tog, biler og busser overtok, i vårt distrikt rundt 1920, men skyssloven ble først opphevet i 1951.
Skyssbetaling
Betalingen var avhengig av både avstand og antall personer, men også hvor mange hester og hvor stor vogn som skulle benyttes. Skyssloven fra 1816 hadde følgende satser:
For Reisendes Befordring betales hver Hest pr. Miil med 36 Skilling Species, men for en Hest, som forspændes en Reisekjærre eller Bredslæde som kan benyttes af 2 Personer, og hvormed virkeligen tvende voxne Reisende fremføres, betales halvanden Skyds.
I tillegg betales pr. Miil:
- For en Stolkjærre med Sele . . . . . . . . . . . 4 Sk.
- For en Arbeidskjerre med Reb og Sele. . . 3 Sk.
- For en Ridesadel med Bidsel . . . . . . . . . . 2 Sk.
- For en Kløvsadel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 Sk.
Kilder og litteratur
- Artikkelen er skrevet av Johan Seglsten på grunnlag av kirkebøker, gravminner, folketellinger, gårdsmatrikler, panteregistre, gamle kart og aviser, reisehåndbøker, faglitteratur, samt bygdebøker.
- Lillevold, Eivind: Vinger og Eidskog (fellesbind 1965)
- Engen, Jorunn I.: Eidskog bygdebok (flere bind fra 1982)