Embetsmannsstaten
Embetsmannsstaten er et begrep som historikeren Jens Arup Seip brukte om Norge på 1800-tallet, spesielt om perioden fra 1814 til 1884. Seips poeng var at embetsmennene i denne perioden, spesielt jurister, satt med den egentlige makten i samfunnet. Seip skriver at embetsmannsstaten berodde på «en eiendommelig maktstruktur» som falt utenfor vesteuropeiske forfatningstyper. Seip skriver at gjennom embetsmennenes kontroll over regjeringen og Stortinget var makten samlet hos «de tusen akademiske familier [...] [det] var på et vis vårt adelsveldes tid – et embedsadelsvelde».[1] Røttene til embetsmannsstaten kan føres tilbake til profesjonaliseringen av den dansk-norske staten og embetsverket etter innføringen av eneveldet på 1600-tallet. Fra det tidspunktet ble det i økende grad krevd universitetsutdanning for å bli utnevnt i embeter, samtidig som kongen gjerne besatte embetene med en ny borgerlig elite. Profesjonaliseringen av embetsverket fortsatte gjennom hele 1700-tallet, og i 1736 ble juridisk embetseksamen innført ved Københavns Universitet. Norge hadde dermed allerede en elite av embetsmenn som kunne ta over den reelle makten i landet da Norge gikk inn i en løs personalunion med Sverige i 1814. Jan Eivind Myhre har understreket hvor høy status og posisjon juristene hadde og beskrevet Norge som juristenes stat på 1800-tallet.[2] Ifølge Myhre utgjorde embetsmennene mindre enn én promille av den yrkesaktive befolkningen, rundt 2–3000 personer.[3]
Referanser
- ↑ Jens Arup Seip, «Fra embedsmannsstat til ettpartistat». I Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays (Oslo: Universitetsforlaget, 1963), 13–14.
- ↑ Embetsmannsstaten i Store norske leksikon
- ↑ Jan Eivind Myhre (2008). «Academics as the ruling elite in 19th century Norway». Historical Social Research 33(2):21–41