Jens Arup Seip
Jens Lauritz Arup Seip (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992 i Bærum) var blant de fremste norske historikerne i sin generasjon. Han arbeida tidlig i karrieren særlig med middelalderhistorie, og etter andre verdenskrig ble norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet hans hovedfelt. Han huskes særlig for begrepet embetsmannsstaten. Han var i sitt andre ekteskap gift med historikeren Anne-Lise Seip.
Slekt og familie
Han var sønn av ingeniør, stortingsrepresentant og fylkesmann Hans Kristian Seip (1881–1945) fra slekta Seip og Inga Seip f. Larsen (1879–1977).
Navnet fikk han etter sin farfar, sokneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913), som i sin tur hadde fått navn etter morfaren biskop Jens Lauritz Arup (1793–1874).
Den 24. desember 1931 ble han gift med Rachel Helene Lehre (1903–1991). Hun var datter av redaktør Knut Lehre og Bredine Elise Andersen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1960.
Han gifta seg så for andre gang den 27. mai 1960 med Anne-Lise Thommassen (f. 1933).
Oppvekst og studietid
Han ble født i Bolsøy kommune, som nå er en del av Molde kommune, men det meste av oppveksten tilbrakte han i Bergen. Da han var fem år gammel ble han og familien ført i folketellinga 1910 med adresse Platous gate 11 i Bergen. Han gikk på latinlinja på Bergen katedralskole fra 1921, og tok examen artium der i 1924. Deretter fulgte studier ved Universitetet i Oslo, der han ble cand.philol. med hovedfag i historie i 1931. Som historiker ble han under studiene påvirka av Edvard Bull d.e.. Bull arbeida med administrative og rettslige ordninger i middelalderen, og Seip valgte å følge i samem spor. Etter hovedfaget skrev han avhandlinga Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre, og for den fikk han Kongens gullmedalje i 1933. Doktoravhandlinga Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon ble trykt i 1942. På grunn av krigen måtte han vente til 1945 med å disputere på den.
I studietida ble Seip en nær venn av Andreas Holmsen, som ble professor i historie i 1955. De to samarbeida mye senere, ikke minst i 1950-åra da de samla studenter på Videnskaps-Akademiets hus i Hurdal.
Historikeren Seip
I 1940 publiserte han artikkelen «Problemer og metode i norsk middelalderforskning» i Historisk tidsskrift, en artikkel som regnes som sentral i fagdebatten. Hans arbeider var prega av metodisk og teoretisk refleksjon og kritisk analyse. Fra Edvard Bull d.e., som også la vekt på dette, hadde han også lært at man samtidig kunne stille provoserende spørsmål og ha et politisk engasjement. Han kritiserte marxistiske teorier i middelalderforskninga, som så på kongemakta som et redskap for overklassens interesser.
Overgangen til nyere tids historie hadde begynt allerede før han tok doktorgraden, for i 1933 begynte han på en biografi om Ole Jacob Broch (1818–1889). Dette arbeidet resulterte i første omgang i utgivelsen av Et regime foran undergangen : Fredrik Stang - Ole Jacob Broch i 1945. Her har framstillinga av historia en annen form enn i tidligere arbeider. Det er de politiske problemene som drøftes, og de handlende personenes tanker og holdninger står i fokus når han analyserer hendelsesforløpet. Boka regnes som et av hans stilistiske mesterverk, men selv om hans framstillingsevne virkelig trer fram i boka, er begrunnelsene fortsatt saklige og logiske. I sine analyser at politikk gikk han inn for å avsløre den bakenforliggende maktkampen, ut fra en tankegang om at politikken er et substansløst maktspill. Hans historiesyn har blitt omtalt som kynisk, idet han ofte leter etter egoistiske motiver. I Hayden Whites litterære klassifikasjonsskjema plasserte Francis Sejersted Seips historiesyn som satirisk.
Fra 1934 til 1936 var Seip ansatt på Riksarkivet. Han var så universitetsstipendiat til 1941, og han var tilbake på Riksarkivet fra 1941 til 1946. Der var han blant annet involvert i utgivelsen av fjerde rekke av Norske Herredags-Dombøger. Seip ble dosent i historie i 1946 og professor i 1952. Stillinga han fikk medførte særlig plikt til å undervise i politisk idéhistorie, med både historie- og statsvitenskapstudenter som tilhørere.
Seip var fra 1956 til 1966 leder i Den norske historiske forening.
Først i 1971 ga han ut biografien om statsråd Broch, Ole Jacob Broch og hans samtid. Helt mot slutten av tida som professor kom et bind av Utsikt over Norges historie (1974), og i 1981 leverte han nok et bind i serien. De to bindene dekka perioden 1814 til 1884, det Seip omtalte som embetsmannsstaten. Seip introduserte der også begrepet de tusen akademiske familier, om det han beskrev som embetseliten i Norge på 1800-tallet. Dette var den første delen av tre i en tenkt framstilling av norsk historie etter 1814. I et foredrag i Studentersamfundet i 1963 presenterte han prosjektet som «Fra embetsmannstat til ettpartistat». Perioden 1814–1884 kalte han altså embetsmannsstaten, 1884–1940 var flerpartistaten og etter 1945 kom ettpartistaten, en referanse til Arbeiderpartiets hegemoni i etterkrigstida. Den siste perioden viser med all tydelighet at selv om Seip var sterkt påvirka av arbeiderpartimannen Bull, gjaldt dette historiefaglig og ikke politisk. For Seip var politisk frihet blitt redusert til en byråkratisk ettpartistat. Det ble med de to bindene som tok for seg første tredjedel; han fikk aldri publisert noe større verk om senere historie. Foredraget fra 1963 ble gitt som essayet Fra embedsmannsstat til ettpartistat samme år.[1]
I debatten om 1814 sto Seip på den sida som mente at Norge fikk friheten i gaven utafra, i opposisjon til historikere som Ernst Sars og Kåre Lunden som mente at endringene skyldte en indre prosess der det vokste fram en norsk identitet.
I 1970-åra kom Seip med uttrykket «modellenes tyranni» under et debatt med statsviteren Stein Rokkan. Mens statsviterne i stor grad bruker modeller, mente Seip at dette fører til misforståelser i historiefaget fordi modellene styrer utvalget og tolkninga av fakta. Gudmund Hernes svarte med at Seip drev med «modellenes maskerade», og med det mente han at historikerne bruker teorier som i praksis er det man i andre fag kaller modeller.
Jens Arup Seip hadde professorstillinga til han gikk av for aldersgrensa i 1975. Mens han var i ferd med å avslutte sin karriere ved universitet, begynte hans kone Anne-Lise Seip på sin egen. Hun hadde tatt hovedfag i historie i 1966, og i 1974 disputerte hun til doktorgraden. Samme år som han gikk av, ble hun førsteamanuensis ved Historisk institutt, og i 1985 ble hun professor der.
Referanser
- ↑ Fra embedsmannsstat til ettpartistat. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Litteratur og kilder
- Jens Arup Seip i Historisk befolkningsregister.
- Dahl, Ottar: Jens Arup Seip i Norsk biografisk leksikon.
- Jens Arup Seip på Wikipedia på bokmål og riksmål.