Ex silentio
Ex silentio eller argumentum ex silentio (korrekt latin er argumentum e silentio, «argument ut fra stillhet») betegner det å bruke fraværet av kilder som bevis for en hypotese.
Jørn Sandnes har formulert to metodiske forutsetninger som må være til stede for å kunne trekke slike slutninger. Den første gjelder forholdet mellom kildegrunnlaget og det fenomenet en undersøker. det skulle normalt ha kommet fram i kildene, men mangler. Sandnes' eksemplifiserer med seterbruket. Viss det ikke er nevnt i kildene fra ei bygd før 1700, kan en slutte ex silencio at det var da det oppstod. Men forutsetningen er da at det eksisterer kilder det det burde vært omtalt (matrikler, tingbøker, skifte osv.) - viss slike kilder mangler blir slutningen i alle fall svært usikker. I alle fall bør forfatteren ta forbehold, for "sjelden eller aldri kan vi nå fram til sikre slutninger fra taushet". Slike forbehold er den andre forutsetningen Sandnes nevner.
Sandnes peker og på særskilte forhold en må være oppmerksom på i lokalhistorisk arbeid. Her kan det være spesielle forhold, f.eks. at enkeltkilder er gått tapt, som gjør det umulig å svare på et interessant spørsmål for akkurat den bygda. Da kan det være rom for å trekke slike slutninger, så lenge en gjør leseren oppmerksom på det.
Et eldre eksempel på bruk av argumentum ex silentio er Yngvar Nielsens framrykkingsteori, som sier at mangelen på historiske kilder om samisk nærvær i Midt- og Sør-Norge beviser ex silentio at samene har rykka inn fra nord og at dette ikke skjedde før på 1700- og 1800-tallet[1].
Kilder
- Sandnes, Jørn 1983: Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene side 58f.