Leksikon:Matrikkel

Matrikkel (latin matricula, fortegnelse, liste) kan brukes om forskjellige typer lister eller registre, men forekommer i dag helst som betegnelse på et offentlig register over grunneiendom. Den någjeldende matrikkel for landdistriktene fører opp gårdens og brukets navn, eier eller bruker og matrikkelskyld. Gårdene står i topografisk orden, og alle eiendommene har gårdsnummer og bruksnummer.

Denne matrikkelen har sitt opphav i lensjordebøkene, registre over offentlig eiendom og faste offentlige inntekter, og i skattemanntall fra 1500- og 1600-tallet. Behovet for en skattereform, som ga økte statsinntekter og fordelte byrdene mer i samsvar med den faktiske skatteevne, ble stadig mer påtrengende, og var i 1640-årene akutt. Utlignings­måten for landskatten (kontribusjonen) ble derfor lagt om. Fra 1647 skulle grunnlaget være en kombinasjon av gårdklasse (s.d.) og landskyld. Til dette formålet krevde skattebrevet opplysninger om landskyldstørrelse, eierforhold og bygselrådighet. Eldre skattemanntall hadde bare gitt bruker- og gårdsnavn, foruten skattebeløpet. Den nye versjonen er senere blitt kalt en skattematrikkel. Nyere matrikler og forarbeider til matrikler ga ofte andre opplysninger i tillegg, men de hadde alle til fremste oppgave å være fundament for skatteligning.

I 1661 nedsatte kongen en kommisjon, landkommisjonen, som skulle registrere all jordeiendom i Norge og utarbeide forslag til ny matrikkel. Det siste punktet ble imidlertid annullert, og alt i 1665 ble nye matrikkelkommisjoner oppnevnt. Skatteevnen til hver gård skulle vurderes så nøyaktig som mulig. Derfor ble det innhentet opplysninger om husdyrhold, utsæd og/eller avling, til dels også om skog og utmark. Dessuten ble de faste jordeboksavgiftene notert. (I noen utstrekning finnes disse opplysningene også i 1661.) På grunnlag av dette skulle det settes ny skatteskyld. Matrikkelen ble fullført mellom 1665 og 1670, og ble i hovedtrekkene stående uendret til 1836, enda den skattefordelingen den ga, var ufullkommen fra først av (se nedenfor) og kunne bli urimelig etter hvert, når gårdenes bruksverdi endret seg innbyrdes. Fra 1803 gjorde jordavgiften (s.d.) tjeneste som supplement til og justering av matrikkelskatten.

Et stort matrikkelforarbeid fra 1723 inneholder enda flere opplysninger om gårdene enn matrikkelen av 1665, men det ble trukket tilbake. Virkning fikk bare skyldsettingen av nyrydninger. Fullstendige skattematrikler, med ajourførte oppgaver over eiere og brukere, finnes det mange av som vedlegg til fogderegnskapene fra siste halvdel av 1600-tallet og gjennom 1700-årene.

I 1818 ble endelig arbeidet med å utarbeide en helt ny matrikkel tatt opp. Det ble avsluttet i 1838. I hvert tinglag ble det valgt en normalgård, som fikk et sammenligningstall, og på alle gårder i tinglaget ble det satt tall i forhold til dette. For normalgårdene ble det laget en detaljert regnskapsoppstilling, nærmest et driftsregnskap for ett år, mens opplysningene for de andre gårdene i regelen er knappe. For arbeidet sto distriktsmatrikuleringskommisjoner i fogderiene, og dertil en landsomfattende hovedmatrikuleringskommisjon.

Resultatet var ikke helt vellykket, blant annet ble skjevheter mellom landsdelene kritisert. Allerede i 1863 ble det satt i gang arbeid med å revidere matrikkelen. Hovedstammen i forarbeidene er «herredsbeskriv­elsene», som inneholder mer detaljerte opplysninger om hvert bruk enn noe tidligere matrikkelforarbeid. Blant annet finnes for første gang arealoppgaver for åker og eng, og avvirkningsoppgaver for skog. På dette grunnlaget ble en ny matrikkel satt i kraft i 1886 og trykt i årene etter. En ajourført utgave kom fra 1904 av. Etter dette matrikuleringsarbeidet har det ikke vært aktuelt med noen fullstendig matrikkelrevisjon. Det skyldes vesentlig at matrikkelen ved innføringen av formues- og inntektsskatt mot slutten av 1800-tallet fikk svekket sin betydning som skatte-matrikkel, og deretter mest har tjent som et eiendomsregister.

Matrikkelskylda har sitt utspring i landskylda (s.d.), eldre tiders allmenne verdimål for jord. Matrikuleringskommisjonene av 1665 skulle regne om alle de ulike landskyldvarene til tre hovedkategorier, tunge- (mel- og korn-), smør- og fiskeskyld. Denne skylda skulle så justeres opp eller ned etter gårdens skatteevne, og være utligningsgrunnlag for skatten, skatteskyld. Dette ble gjennomført i Søndre og Nordre Bergenhus amt; ellers kom visstnok i hovedsak selve landskylda uendret til å bli matrikkelskyld og skattegrunnlag.

Først i 1838-matrikkelen ble skylda angitt i myntregning (1 skylddaler = 5 ort = 120 skilling). Skylddaleren skulle svare til en verditakst på 400 speciedaler. I 1886-matrikkelen er regneenhetene 1 skyldmark à 100 øre, idet landets samlede matrikkelskyld i utgangspunktet ble satt til 500 000 mark.

Nummersettingen i matriklene. Beskatningsenhetene stivnet i løpet av 1600- og begynnelsen av 1700-årene til faste matrikkelgårder. På 1700-tallet fikk disse enhetene nummer, én nummerrekke for hvert tinglag, eller én for hvert fogderi. Men innenfor matrikkelgårdene var det delinger o.a. som denne ordningen ikke fanget opp. Med 1838-matrikkkelen kom nye matrikkelnummer, nå alltid en rekke for hvert tinglag, men ikke særlig flere nummer enn før. For å uttrykke oppdelingen i bruk ble det laget en egen serie løpenummer for hele tinglaget, svarende til forholdene ca. 1820. Nyere bruk fikk løpenummer med tillegg av bokstaver og tall, f.eks. 138a og b, 138a1 og a2. Systemet var tungt håndterlig, særlig ved sammenslåing av bruk, og i den neste matrikkelen ble løpenummer erstattet med bruksnummer fra 1 og oppover for hver matrikkelgård. Samtidig kom gårdsnummer istedenfor matrikkelnummer. (Skattematrikkelen 1647 I–XVII, Universitetsforlaget 1969–; Landkommisjonen 1661. Flere av 1661-jordebøkene for Trondhjems len er utgitt av Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros bispedømme; Matriklene av 1838, 1886 og 1904 foreligger trykt; de øvrige, samt forarbeidene, er i Riksarkivet (en del dubletter og avskrifter i statsarkivene); Se ellers A. Holmsen: Gård, skatt og matrikkel; T. Grendahl: Jordskifteverket gjennom 100 år (1859–1958); H. O. Andreassen: Oversikt over arbeidet med å skaffe Norge en ny matrikkel på 1800-tallet, Heimen XIV; G. P. Blom: Forklaring over Hoved-Matriculerings-Commisionens Arbeide.) K.J./S.I.

Matrikkelen i Finnmark. Grunnen i Finnmark var lenge i sin helhet umatrikulert, og har vært holdt utenfor ved alle matrikkelarbeidene som er nevnt ovenfor. Skatt ble ikke utlignet på jord. Staten oppfattet seg iallfall fra 1700-tallet av som eier av grunnen («Statens jord» o.l.). Ved resolusjon 27/5 1775 ble en slags skyldsetting innført, idet folk skulle anvises grunn i forhold til husdyrholdet. Dette ble uttrykt i kyr à 8 sauer, som fremdeles er skyldenhetene. På grunnlag av skylda ble det fastsatt en årlig leie; for øvrig ble utmålene overlatt til eiendom. Utmålingen gikk tregt, særlig i Øst-Finnmark; ennå i 1930-årene sto mye gammel bosetting ubehandlet. Matrikkelen i Finnmark er ordnet på to måter. I Alta og Tana sorenskriveri er kommunene delt i et konstant antall kretser med hver sitt matrikkelnummer; innen hver krets gis løpenummer fra 1 og opp­over. I resten av fylket får eiendommene innen hver kommune fortløpende matrikkelnummer etter som de skyldsettes. K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.