Fattigkommune

Fattigkommune var betegnelsen på en særkommune som hadde til oppgave å forvalte fattiglovgivningen innenfor et nærmere avgrenset distrikt. Før formannskapsloven av 1837 var det ofte sognet som utgjorde fattigkommunen. Formannskapsloven slo imidlertid fast at fattigkommunen normalt skulle tilsvare formannskapsdistriktet eller prestegjeldet, men loven åpnet (§ 22) for at sognet fortsatt kunne fungere som fattigkommune. Rent praktisk ble det slik at en fattigkommune kunne omfatte så forskjellige distrikter som et sogn, et prestegjeld, eller ett eller flere formannskapsdistrikter. Et verk eller bruk kunne også være en egen fattigkommune. En rekke bergverk hadde eget fattigvesen.

Fra 1841 var det stiftsdireksjonen som hadde approbasjonsrett i spørsmål som gjaldt deling av et prestegjeld i flere fattigkommuner. Slike oppdelinger – i kombinasjon med opprettelse av andre særkommuner og sognekommune – synes å ha virket som en viktig spore til kommunedeling på 1800-tallet.

Fattigkommunen og fattiglovgivningen

Formannskapslovens hovedregel om at fattigkommunen (fattigdistriktet) skulle var identisk med formannskapsdistriktet eller prestegjeldet, ble gjentatt i fattiglovene av 1845 og 1863. Fattigloven av 1845 slo også fast at det var opp til kommunestyret å vedta endringer i de tilfellene der fattigkommunen omfattet flere formannskapsdistrikter – eller omvendt, der ett formannskapsdistrikt omfattet flere fattigkommuner. Disse bestemmelsene ble gjentatt i loven av 1863, men med en tilføyelse om at det var tilstrekkelig med amtmannens godkjennelse hvis vedtaket ble gjort gjeldende for inntil fem år. Loven fastslo også at det var sognestyret og dermed sognekommunen som skulle behandle de fattigsakene som sorterte under kommunestyret. Den neste (og siste) fattigloven – fattigloven av 1900 – bestemte at hver kommune skulle ha et eget fattigvesen. Samtidig tillot imidlertid loven at de eksisterende fattigkommunene ble opprettholdt inntil kommunestyret gjorde vedtak om endring. Dermed fortsatte ordningen med fattigkommuner i mange tiår. Det var først ved lov om sognekommuner i 1950 at fattigkommunene ble avskaffet.

Litteratur

  • Hovland, Edgar: «Grotid og glanstid. 1837-1920» i Næss, Hans Eyvind, Edgar Hovland, Tore Grønlie, Harald Baldersheim og Rolf Danielsen: Folkestyre i by og bygd. Norske kommuner gjennom 150 år. Universitetsforlaget 1987.
  • Mykland, Liv og Kjell Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Universitetsforlaget 1987.
  • Seip, Anne-Lise: Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920, Gyldendal 1984.