Folkemedisin

Folkemedisin er et navn på sykdomsbehandlinger og -teorier som har et folkelig og ikke-vitenskapelig grunnlag. Den arter seg gjerne som en kombinasjon av naturmedisin og tiltak mot åndelig påvirkning. Mange elementer fra eldre skolemedisin ble tatt inn i folkemedisinen, og kombinert med overnaturlige forklaringer og med lokale, tradisjonsfesta behandlinger. Folkemedisin er ikke identisk med moderne alternativ medisin, selv om den i enkelte tradisjoner også kan ha åndelige sider slik at det kan være noe overlapp.

Svartebøkene var sentrale i folkemedisinen. Denne ble trykt i Stavanger i 1699.

Hovedtemaet i denne artikkelen er norsk folkemedisin, i betydningen majoritetsbefolkningas tradisjonelle medisin. Gjennom global handel, reising og innvandring har også elementer fra andre kulturers folkemedisin kommet til Norge, og ikke minst er det viktig å være klar over at samisk folkemedisin har egne tradisjoner. Sistnevnte blir i denne artikkelen bare overfladisk beskrevet, men vil være stoff for en egen artikkel. Det finnes også tradisjoner knytta til andre nasjonale minoriteter, som kvener og skogfinner.

Utvikling og innhold

Folkemedisinens historie må antas å gå tilbake til de eldste samfunn; mennesker har til alle tider forsøkt å helbrede og å redde liv med de midler man har til rådighet. Vi kjenner elementer av folkemedisin langt tilbake i forskjellige kulturer. I Norge er det først på 1500-tallet at vi får noe særlig konkret innblikk, og først på 1800 kan vi begynne å se helheten gjennom muntlige og skriftlige overleveringer. Blant annet har vi svartebøker med magiske besvergelser, som ofte skulle brukes i kombinasjon med naturmedisin.

Selv om eldre naturmedisin til dels er basert på feilslutninger - ikke minst signaturlære, tanken om at likheten mellom ei plante og en kroppsdel har noe å si for virkningen - er det også slik at mye av naturmedisinen har vært erfaringsbasert. Man har for eksempel sett av personer som spiser skjørbuksurt ikke så lett får skjørbuk. Dette observerte man helt uvitende om at urten faktisk inneholder vitamin C, som er det som beskytter mot mangelsykdommen skjørbuk. Tran ble brukt som medisin mot engelsk syke på 1700-tallet, og ganske riktig inneholder den vitamin A og D og er dermed effektiv mot sykdommen. I flere kulturer ser vi også at mugg har vært brukt i behandlinger; dette kan gjøre vondt verre, men dersom man treffer på rett muggart kan det hende at man tilfeldigvis behandler med penicillin. Man har også brukt naturmedisin som demper hoste eller feber. Folkemedisin har dermed ofte fungert både forebyggende, terapeutisk og symptomlindrende.

Folkemedisinens bruk av elementer fra skolemedisin omfatter blant anent læren om balanse mellom kroppsvæsker, som var standard lære i hundrevis av år. Og selv om miasmeteorien ble ikledd en vitenskapelig drakt, er den ikke helt ulik enkelte forståelser av sykdomsoverføring som man finner i folkemedisinen.

Når det gjelder den åndelige siden er den i norsk folkemedisin ofte basert på en blanding av folketro og kristendom. Man har hatt åndelige forklaringer på hvorfor sykdom opptrer - for eksempel ved overføring fra overnaturlige vesener. Da må behandlings ta hensyn til det overnaturlige, og man bruker besvergelser for å drive ut sykdommen, for eksempel ved å overføre den til en gjenstand. Her får vi koblinga mellom trolldom og folkemedisin - vi ser at en del av de som ble tiltalt for trolldom var utøvere av folkemedisin. Et kjent eksempel er Lisbet Pedersdatter Nypan, som ble brent i 1670. Det vil samtidig være for enkelt å forsøke å forklare alle trolldomsprosesser med utøvelse av folkemedisin; vi finner også motiver som sjalusi, nabokonflikter og annet blant motivene for anmeldelser for trolldom. Mens besvergelser og andre overtrobaserte behandlingsmetoder ikke hadde noen direkte virkning på sykdomsforløp, kan vi ikke se helt bort fra placeboeffekten den kan ha hatt.

Det første organiserte helsevesen i Norge kom med klostrene. Behandlinga man fikk der var ikke veldig ulik folkemedisinen - naturmedisin kombinert med åndelig tilsyn. Forskjellen lå dels i at det kom inn nye urter og kunnskap om disse, og at det åndelige aspektet var basert på kristen tradisjon og ikke på et rent folkelig tradisjonsmateriale. Først på 1600-tallet fikk vi de første legene med universitetsbakgrunn i Norge. De ble raskt stående i opposisjon til folkemedisinen. Realiteten var at legene ikke kunne gjøre veldig mye mer - de utelot det åndelige, men de hadde få medikamenter som ikke folkemedisinen allerede kjente. Sjansen for å få en effektiv behandling var nok i lang tid vel så god hos kloke kvinner og menn som hos legene.

Først i 1794 hadde utviklinga kommet dit at man begynte å stramme inn på muligheten for å drive med folkemedisin - om vi ser bort fra trolldomsprosessene som kunne være et særs voldsomt mottiltak. Det året kom nemlig den første kvakksalverloven, som siden ble fornya en rekke ganger.

Folkemedisinen regnes gjerne som en levende tradisjon i store deler av landet helt fram til 1950-åra. Det ville være feil å si at den har helt utdødd, men i velferdsstaten er moderne skolemedisin i praksis tilgjengelig for alle. Det handlingsrommet som var igjen for folkemedisinen er i stor grad fylt av andre former for alternativ medisin. I andre deler av verden, der skolemedisin ikke er like tilgjengelig, har man ofte trukket fram positive og virksomme elementer i folkemedisinen. Dette omfatter for eksempel tradisjonell behandling med urter, tradisjonelle hygienetiltak og kostholdsråd. Man forsøker da å styre bruken av dette slik at uheldige bivirkninger dempes.

Samisk folkemedisin

Samisk folkemedisin har sine egne tradisjoner, som fortjener en mer omfattende omtale i egen artikkel. Den er nært knytta til eldre samisk religion. Den ser ut til å stå sterkere i den samiske befolkninga enn det norsk folkemedisin gjør i den etniske norske delen av befolkninga. Dels ser dette ut til å skyldes det praktiske forhold at det har vært større legemangel i nord enn i andre deler av landet; dels knyttes det til en nomadisk eller halvnomadisk livsstil der kunnskap om naturen er avgjørende for overlevelse også i en motorisert og digital verden - og til sist kan det være en del av en identitetsforståelse, eller et identitetsskapende element.

Litteratur og kilder