Miasmeteorien
Miasmeteorien var et forsøk på å forklare hvordan sykdom oppsto. I antikken mente greske medisinere at sykdom kunne skyldes miasmer, fra det greske ordet for 'urenhet' eller 'forurensning'. Miasmene var luftbårne urenheter, som man mente utløste en rekke sykdommer. Denne teorien sto ved lag helt til slutten av 1800-tallet, da den ble fortrengt som følge av nye oppdagelser innen mikrobiologi. For å unngå miasmer måtte man sørge for god luft, og dette ble viktig i forebyggende arbeid. Så sent som i 1887 ble Ullevål sykehus i Kristiania anlagt etter miasmeteorien.
Teorien blir ofte latterliggjort, og man kommer ikke bort fra at den er fullstendig feilaktig. Men samtidig var det også en teori som gjennom historia har spart mange liv, fordi den førte fram til viktige smittespredningstiltak - man forsto ikke at det er mikroorganismer som sprer sykdom, men teorien førte allikevel til at man ofte brukte tiltak som førte til at folk holdt seg unna smittekilder.
Smitteforståelse
Miasmeteorien var lenge enerådende. På 1500-tallet la den italienske medisineren Fracastoro fram en teori om små, usynlige vesener som kunne overføre smitte, og kalte dette contagium. Dette var ikke et nytt ord i samband med sykdom, men tidligere hadde det blitt brukt av blant annet Hippokrates og Galen på en annen måte: De definerte contagium som et slags sykdomsfrø som noen mennesker hadde i seg, og klarte ikke så se for seg at smitten kunne skyldes selvstendige organismer. Fracastoro ble den første vi kjenner som kom med en påstand om at det vi nå kjenner som virus og bakterier eksisterer, da han skrev at sykdom kan skyldes usynlige vesener. Fram til dette var det ingen reell utfordrer til miasmeteorien; etter Fracastoros publikasjon går en vei som må omtales som kronglete og som veldig ofte kombinerte hans teori med miasmeteorien.
Det tok tid før man kunne akseptere en slik teori, men utover på 1800-tallet ble et av de store spørsmålene medisinere stilte seg i møte med en ny sykdom vært om det dreide seg om miasme eller contagium. Grensene mellom de to var ikke absolutte; det forekom at man omtale de to sammen i den forstand at contagium fant sted når man kom i kontakt med miasmer. Enda viktigere er en kombinasjonslære som eksisterte: Sykdommer oppsto gjennom miasmer, men kunne så overføres fra menneske til menneske gjennom contagium. Det var altså ikke en ren strid mellom to lærer, men ofte en kombinasjon. I den medisinske litteraturen finner vi blant annet i Oluf Lundt Bangs Haandbog i Therapien, som var et viktig lære- og oppslagsverk: «det er ogsaa under saadanne Forhold, at de ved Miasma opstaaede endemiske og epidemiske Sygdomme lettere blive smitsomme».[1] Med andre ord, sykdommer oppstår ved miasmer, men kan så spre seg fra menneske til menneske.
Da det i 1847 kom et forslag til ny lov om medisinalvesenet i Norge Der finner vi blant annet påstander som: «Pestmiasma har saaledes ikke meddeelt sig fra Syg til Sund ved umiddelbar Berørelse eller ved en Gjenstand, der er kommen i Berørelse med begge; men maa antages at udgaae fra de Syge selv, at optages i Luften og at meddelses Sunde, uden at disse behøve at komme i nogenslags Berørelse med de Syge. Sygdommen besidder altså ikke Contagiositet, men vel miasmatisk Infection».[2] Dette er en setning som forklarer flere ting. For det første: Det ene utelukker ikke det andre. Noen sykdommer kan være miasmatiske, andre kontagiøse. For det andre: Det forklarer hvorfor karantene fungerer også innafor miasmeteorien - den syke forpester lufta og skaper dermed miasmer. Veien fram til forståelse av luftbåren smitte er ikke lang, og tiltakene fungerte dermed ofte selv om man ikke egentlig forsto smitteveien. Her ligger en viktig kilde til misforståelser omkring teorien - det har ofte blitt sagt at karanetene må være et tiltak som avviser miasmer og omfavner kontagionteorien, men vi ser her så sent som i 1847 en forklaring på at karantene også fungerer mot miasmatisk smitte. Det man også kan feste seg ved er at den offisielle holdninga nesten 500 år etter Svartedauden var at pest ikke spredde seg direkte gjennom kontakt mellom mennesker.
I dag vet vi at det uansett er snakk om mikroorganismer som virus og bakterier, og at forskjellen ligger i hvordan disse sprer seg – om de må overføres direkte fra smittebærer, eller om de kan overføres i luft eller vann. Uten kunnskap om mikrobiologi er miasmeteorien logisk; det måtte være noe usynlig i lufta som spredde smitte. En av de store svakhetene var at man ikke forsto at smitte også kunne overføres i vann eller med matvarer. Det er to elementer som var nødvendige for å få en ny forståelse av smitteoverføring. Det ene var framskrittene i mikrobiologi, som dels var drevet av tekniske nyvinninger innen mikroskopi, og dels av framveksten av ny vitenskap.
For Norges del var det i 1860-åra at man først virkelig begynte å stille spørsmålstegn ved miasmeteorien. Det pågikk en diskusjon om hvorvidt tyfoidfeber skyldtes contagium eller miasmer. Ved hjelp av vitenskapelige metoder, blant annet statistikk innhenta fra behandlingssteder, begynte man å se på smitteoverføringa med nye øyne. Det er ingen tildeldighet at det var nettopp under epidemier at man fikk ny kunnskap, for da blir det så mange pasienter at man ser nye mønstre. Den engelske legen John Snow oppdaga i 1857 at kolera spredde seg fra ei spesifikk vannpumpe i London, og fikk politiet til å fjerne håndtaket på den. Epidemien avtok da raskt. Dermed kunne han, endelig, slå fast at smitte ble overført gjennom vann. I Norge kom altså gjennombruddet i granskninga av tydoidfeber, da legene Homann og Hartwig blant annet gjennom å følge en gruppe pasienter kunne fastslå at det måtte dreie seg om overføring av smitte fra menneske til menneske. Særlig granska de en reisende familie der flere var smitta av sykdommen, og de kunne fastslå at hvor enn de dro ble smitten med. De fant ikke den nøyaktige forklaringa, at tyfusbakterien Rickettsia prowazekii overføres via lus, men de fikk fastslått av god lufting ikke hjelper; man må isolere de syke fra de friske.
Praktiske konsekvenser
Mange av tiltakene som ble brukt i tråd med miasmeteorien ga positive resultater. Det er ingen tvil om at det å sørge for så ren luft som mulig bidrar til å minske smittefare. Andre tiltak hadde liten hensikt, som når man brukte velduftende urter for å «overdøve» miasmene. Det holder ikke at lufta lukter godt, den må være ren. Da det på 1700-tallet ble lagt inn ventilasjonsanlegg på sykehus og i andre institusjoner kunne dette ha både positive og negative sider. Bedre luftstrøm kunne forhindre muggvekst og andre helsefarer, men samtidig vil et ventilasjonsanlegg som ikke har filtre og som ikke rengjøres også overføre luftbåren smitte.
Mangelen på forståelse for vann- og matbåren smitte var også et stort problem. Det virker for oss nokså tragikomisk når man la koleralasaretter ved ei elv for å få frisk luft, når smittekilden så ofte var nettopp vannet i denne elva.
Når sykehus, som Ullevål, ble anlagt etter miasmeteorien var det sentralt å lage god plass mellom bygningene, å plante trær ute og å ha grønne planter inne, og å sørge for god ventilasjon. Dette hadde utvilsomt en positiv effekt på pasientenes velvære, og det kan ha bidratt til å skape et renere klima. Det ble også stadig mer fokus på å vaske grundig, men først da man tok i bruk moderne desinfiserende midler ble dette virkelig effektivt.
Levninger av miasmeteorien
En tydelig levning fra miasmeteorien er sykdomsnavnet malaria. Det kommer fra italiensk mala aria, 'dårlig luft', og man trodde tidligere at det var dårlig luft i sumpområder, og særlig stanken fra stillestående sumpvann, som forårsaka den. I dag vet vi at den skyldes parasitter som overføres av mygg.
Det er også en side ved miasmeteorien som vi ikke ser ut til å kunne kvitte oss med, og som vi også skal ta med oss videre. Det at dårlig luft er et sykdomstegn er en god ting å ha med seg, i den forstand at det vi oppfatter som vond lukt ofte er et signal om et behov for å enten komme seg vekk eller å rengjøre stedet man er på. På tross av sine mangler er dette teoriens sterke side; det at mennesker instinktivt reagerer på lukta av for eksempel råtne matvarer og døde dyr som noe negativt vi skal holde oss unna.
Referanser
Litteratur og kilder
- Angaaende en ny Medicinallovgivning for Norge : Forslag til Lov om Medicinalvæsenet i Norge. Utg. [s.n.]. Christiania. 1847. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bang, Oluf Lundt: Haandbog i Therapien. Utg. I Commission i den Gyldendalske Boghandel. Kjøbenhavn. 1852. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Brøgger, Jan: Epidemier : en natur- og kulturhistorie. Utg. Damm. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Miasme i Store norske leksikon.
- Miasme på Wikipedia på bokmål og riksmål.