Gate- og vegnavn i Trondheim kommune

Gate- og vegnavn i Trondheim kommune er en oversikt over fastsettelsen av gate- og vegnavn i Trondheim kommune, blant annet regler og prinsipper for fastsetting av navn.

Cicignons byplan fra 1680-åra ga Trondheim sine første offisielle vegnavn.

En oversikt over gater og veger i kommunen finnes på sida gater og veger i Trondheim kommune.

Myndighet

De eldste navna i Trondheim er fra middelalderen, og de ble trolig for det meste utvikla på uoffisiell måte - folk tok dem i bruk, og de festa seg over tid. Hovedgatene var gjerne angitt i par, som Øvre allmenning og Nedre allmenning, mens veitene som gikk mellom dem fikk navn etter gårder og dets beboere eller geografiske forhold.

Ved bybrannen i 1681 brant det meste av byen ned, og Johan Caspar de Cicignon fikk i oppdrag å tegne en ny byplan. På denne foreslo han gatenavn, og disse ble approbert (godkjent) av kongen - dermed fikk Trondheim sine første offisielle gatenavn i 1680-åra.

Etter Cicignons tid var det magistraten som hadde ansvar for å fastsette vegnavn, og slik var det fram til 1837 da bystyret tok over. I 1880 ble det oppretta en gatenavnkomité som kommer med forslag. Disse ble først sendt over til bystyret. Siste endring i regelverket kom i 1992, da formannskapet tok over ansvaret fra bystyret. Bydelsutvalgene er høringsinstans for navnesaker. For private veger er det egne regler. Det er da en oppsitter ved veien som tar initiativ, og innhenter samtykke til sitt forslag fra de andre oppsitterne. Dette legges så fram for gatenavnkomitéen, og deretter går saken som en normal navnesak.

Utafor Trondheim by, i de tidligere kommunene som er innlemma i byen, begynte arbeidet med å fastsette offisielle navn seinere. For eksempel hadde Strinda kommune offisielle gate- og vegnavn fra 1932.

Historisk utvikling og prinsipper

Det eldste gatenavnet som er i bruk er Kjøpmannsgata, som i middelalderen med hadde navneformen Kaupmannastrete. Den opprinnelige gata heter i dag Krambugata etter krambodene som sto langs den, mens navnet Kjøpmannsgata ble gjenbrukt på ei annen gate etter brannen i 1681. Årsaken til denne endringa var at Kaupmannastrete var den gamle hovedgata gjennom Midtbyen, og Cicignon foreslo å overføre det til den nye hovedgata.

Etter brannen i 1681 ble det tatt i bruk tidsmessig riktige navn. Man brukte blant annet kongehuset (Kongens gate, Dronningens gate og Prinsens gate) og geografiske retninger (Nordre gate, Søndre gate osv.). I tillegg ble en del historiske navn brukt, som Munkegata, Jomfrugata og Vår Frue gate.

I nyere tid er personnavn den største gruppa, med omkring 38 % av navna. Denne gruppa kan deles opp i flere undergrupper. Blant politikerne finner man både lokal- og rikspolitikere. Trenden har vært at man etter 1900 har kalt opp flere veier etter lokalpolitikere enn etter rikspolitikere, mens det før 1900 var motsatt. Blant de elleve kvinnene i politikergruppa er de fleste kvinnesaksforkjempere, for eksempel Cecilie Thoresens veg og Fredrikke Qvams veg. To utenlandske politikere har også fått gater oppkalt etter seg: Churchills veg og Roosevelts veg er oppkalt etter den britiske statsminister og USAs president under andre verdenskrig. Flere veger er forøvrig oppkalt etter falne under andre verdenskrig.

En annen gruppe personnavn er beboere. Her finner man ofte «vanlige mennesker». Eksempler på dette er Bergittavegen og Olava Skomakers veg.

Det er også naturlig at bispesetet Trondheim har flere veger oppkalt etter sine biskoper. Norske kongenavn ble særlig brukt i perioden fra 1878 til 1959. På Tyholt finner man flere gater oppkalt etter folkeminnesamlere, og flere områder i kommunen har grupper av veger med navn etter forfattere. En finner også veger oppkalt etter kunstnere, vitenskapsmenn og andre.

Stedsnavn finnes det også mange av, både etter gårder og andre typer eiendommer. En nærliggende gruppe navn er institusjonsnavna, gjerne oppkalt etter institusjoner som ligger eller lå ved vegen. På Lademoen er flere veger oppkalt etter trønderske bygder. Det er også en rekke topografiske navn som beskriver terrenget.

Som i andre kommuner finnes det områder med navn etter treslag, dyr, blomster, fugler og astronomi. Det er også flere navn henta fra norrøn mytologi.

I utgangspunktet skal veger kun oppkalles etter avdøde personer. I 1984 ble det gjort et unntakt fra dette, da arkitekt Frode Rinnan (1905–1997) fikk ei gate på Moholt oppkalt etter seg, tretten år før han døde.

Etterledd

Etterleddet i vegnavna følger stort sett samme mønster som ellers i landet (se gater og veger). Trondheim kommune har navn som ender på både veg og vei, noe som i hovedsak skyldes ulik praksis i de ulike kommunene som er innlemma i byen. Tiller, Leinstrand og Trondheim by brukte vei, mens Strinda brukte veg. Da Strinda ble innlemma i Trondheim i 1952 ble skrivemåten endra til vei, men senere har man, i hvert fall delvis, gått tilbake på dette. I nye navn er formen veg nå enerådende.

En særegenhet for Trøndelag, som er mye brukt i Trondheim, er bruken av leddet veit som kommer fra norrønt veita, som betyr 'å lede'. Leddet brukes særlig på mindre tverrgater, som andre steder gjerne ville blitt kalt smug.

Litteratur

• Bratberg, Terje: Trondheim byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket..