Harald Sohlberg på Nordstrand
Harald Sohlberg (1869–1935), en av Norges meste betydningsfulle malere, hadde sterk tilknytning til Nordstrand i Aker, nå Oslo. Som gutt tilbrakte han somrene på øyene Langøya, Malmøykalven og Ormøya. Fra 1899 til 1903 bodde han i Villa Solbakken på Nordstrand. Han var medlem av Ormsund Roklub og rodde singlesculler.
Faren til Harald Sohlberg, pelshandler Johan M. W. Sohlberg nådde sin velstandstopp i 1888. Foruten personalet i pelsvarehandelen hadde han i sitt brød en husbestyrerinne, tre piker og en gårdsgutt, dessuten den gamle tjenestepiken, Morris. Det var tolv barn, åtte gutter og fire piker. Harald var nummer åtte i rekkefølgen.
Som skikken var blant velhavende borgere, leide familien bolig forskjellige steder i byens omegn om sommeren, som på Jomfrubråten, men helst ved sjøen på Nedre Bekkelaget eller ved Ormsundet. Fra 1885 til 1896 holdt familien til i samme hus på Nordre Langøy. På Malmøkalven leiet de også noen sommere. Familien flyttet ut fra byen 17. mai og bodde på øya ut september. Det ga de unge smak for friluftsliv, og ifølge malerens egne notater var det i disse trakter han tolv-tretten år gammel gjorde sine første tegninger ute i naturen. Fra 1881 til 1884 holdt familien til på Ormøya om sommeren og det var nok her Sohlberg laget sine første tegninger.
Naturen
Naturen var for Sohlberg en kirke. Hans Rondane er vårt Fujiyama, det eneste hellige, korsmerkede berg i norsk natur. Et landskap er for Sohlberg ikke bare en malerisk oppgave, men først og fremst en sinnstilstand. Naturen skal gripes i det øyeblikk den har den største stemningsfylde, vi vil ha motiver som griper og beveger, en natur som vi kan drømme og sverme i, ja holde andakt i.
Sommernatt
Harald Sohlbergs «Sommernatt» malt i 1899 er et av nyromantikkens hovedverk i norsk kunst. Det er typisk for Sohlbergs bymotiver der det menneskeskapte i forgrunnen settes opp mot naturen i bakgrunnen. Han utnytter den psykologiske spenningen mellom det helt nære og det uendelig fjerne. I dette motivet fra Nordstrand, ser vi en vakker altan i forgrunnen. Det har sittet to mennesker der og hygget seg med vin og frukt mellom de røde og hvite blomstene. Den ene av dem som satt der, må ha vært en kvinne, hanskene og hatten ligger igjen. Har de hastet av gårde, slik at alt er blitt liggende igjen og døren på gløtt…? En hemmelig, diskret intimitet i forgrunnen kontrasteres av det enorme utsyn mot fjorden og fjellene bak. Vi må kunne anta at romantikken har sin bakgrunn i at Sohlberg på denne tiden ble forlovet med Lilli Hennum. Sohlberg tar oss med enda lenger, viser oss himmelen en slik klar sommernatt med all dens fjernhet, en åpning mot kosmos. Det menneskelige og hemmelighetsfulle i forgrunnen er satt opp mot det uendelige bortenfor og den følelse av mystikk et slikt utsyn vekker.
Motivet er malt fra Villa Solbakken ved Bråten, bildet er et oljemaleri, 114x135 cm. og eies av Nasjonalgalleriet.
Nordre Langø
På Nordre Langø tilbragte familien Sohlberg en rekke sommere. Det ble leid, men det sto visst allikevel for dem alle som det skulle vært familiens eiendom. For lengst er denne idyllen borte. Sundet mellom de to øyene er jo fylt opp av Oslos søppel gjennom en årrekke. Øya heter Langøyene og grunnen er altså at det opprinnelig var to øyer med et sund imellom.
Selvsagt florerte familie- og selskapsliv her ute. De unge, ikke minst den vordende maler, yndet å kle seg ut, og alle brukte sine gode sangstemmer flittig, mange spilte piano og somme fiolin, fløyte eller harmonium. En drev med kjeglespill, tablåer, seiling og for all del svømming – det hendte guttene gjorde svømmeturer fra øy til øy. Ikke sjelden kunne det gå lovlig vilt for seg. Som yndet sport drev de å trykke hverandre dypt under vann. Harald Sohlberg mente selv at en slem hodepine han måtte trekkes med gjennom hele livet, skyltes denne uforsiktige aktivitet. Viktigst for ham var at han utrustet med blyant og fargeskrin kunne arbeide seg stadig lengre inn i naturens stemninger og undre. «Nordre Langø» er malt i begynnelsen av 1890-årene. Bildene «Solskinn» og «Dame på verandaen» er også begge med motiv fra Langø.
Natteglød
Fra sommeren på Langøen i 1893 har vi maleriet «Natteglød» hvor Sohlberg forener stor form med skjønne detaljer. Penselen har hatt rikelig med farge å arbeide i og er ført med stor energi. Det nærmest fordringsløse motivet har fått en rent juvelaktig preg over seg. «Natteglød» er Harald Sohlbergs egentlige debutarbeide, malt i 1893, som vakte slik oppsikt på den første vårutstillingen i 1894. En fikk en ny og gripende opplevelse av et forslitt og banalt motiv. Solen hadde sunket flammende ned bak Frognerseteråsen. Mot dens ildmørje av blodrød farge tegnet seg et lite, ungt tre med sine skjære blader nesten sort mot himmelen.
Kilder
- Bjerke, Ivind Storm: Harald Sohlberg. Ensomhetens maler
- Koefoed, Holger: Malernes Oslo – 1880- til 1980-årene
- Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 81: Maleren Harald Sohlberg.
- Stenseng, Arne: Harald Sohlberg. En kunstner utenfor allfarvei
- Østby, Leif: Harald Sohlberg
Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens «Aktuell historie»-spalte i Nordstrand blad, juli 2005.
Se også egen artikkel om Harald Sohlberg her på lokalhistoriewiki.no: Harald Sohlberg.
|
Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten. |