Hjartøya (Steigen)

Hjartøya er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya var tidligere bebodd, men ble fraflyttet i 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya.

Hovedbygningen på Storgården («Schønninghuset»). Den eneste bygningen som fortsatt står på den største eiendommen på øya. I dag eid av Staten v/Miljødirektoratet. Restaurert utvending de siste årene i regi av foreningen Hjartøyas venner. Tidligere skal bygningen ha vært gulmalt (mulig okergul) og hatt rød teglstein til taktekke.

Foto: Oskar Kristiansen (2020).

Hjartøya sett fra Brennsundfjellet i 2015. Med Svinøya, Måsøya og Helløya i forgrunnen.

Foto: Oskar Kristiansen (2015).

Geografi

Hjartøya ligger langt sør i Steigen Kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i øst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Ved Hjartøya ligger holmene Måsøya (ca. 0,30 km²), Svinøya (ca. 0,23 km²) og Helløya (ca. 0,12 km²). Det høyeste punktet på øya er Grønlikollen på 239 moh. og foruten denne toppen har en Kleksreiret på 232 moh. like ved og Middagskollen på 198 moh. et stykke mot nordøst. Øya er delt på langs ved denne rekken av åser, som strekker seg fra Øyrodden i sørvest til Åslundodden i nordvest. Gjennom Kvalvikskaret og Lomskaret er det gamle ferdselsveier mellom nord- og sørsida av øya, ellers er det ganske uframkommelig mellom nord og sør. Store deler av øya består av nakne berg og myrer, men i de senere årene har det grodd opp mye skog på den gamle innmarka og langs strendene.

Hjartøya har av vassdrag kun små bekker og de største av disse er Mølnelva og Gårdselva som begge ligger på nordsida av øya. Det er også en mindre bekk med årsikker vannføring på sørsida av øya ved Innergården. Det eneste tjernet av noen særlig størrelse er Lomtjønna over Innergården som har utløp mot nord til Mølnelva.

Hjartøya har mange mindre bukter og viker og på sørsida av øya er de mest betydelige Tortenvika, Kvalvika, Breivika, Gongvika, Einvika, Mjåvika og Smørsteinvika. I Smørsteinvika ligger et større oppdrettsanlegg tilhørende Cermaq Norway AS. På nordsida av øya er de mest betydelige Åslundvika/Hamnvika, Mølnvika, Kråkvika, Sandnesvika og Heimsundet.

Navnet

Oluf Rygh skriver i verket Norske Gaardsnavne at navnet uttales ja`rtøia og sannsynligvis kommer av hjarta - et hjerte. I nyere tid er uttalen av navnet gått mer i retning av jærtøia, dvs. mer likt dagens utale av et hjerte.

I Aslak Bolts jordebok fra 1400-tallet blir navnet skrevet Hiartøy. I 1521 skrives navnet Hiertødenn, i 1567 blir det skrevet Iertøn, i 1610 og 1614 Hiartøen, i 1661 Inder Hiert Øn og Ytter Hiertt Øn, i 1723 Indre Hiertøen og Yttre Hiertøen.

Tidlig bosetting

Hjartøya blir første gang nevnt i skriftlige kilder i Aslak Bolts jordbebok fra 1430-årene. Da i forbindelse med eierforholdet til gården Sandset lenger inn i Nordfolda. Det heter da at gården Sandzætre ligger In af Hiartøy, men det nevnes ikke oppsittere fra Hjartøya. Jordeboka inneholder kun informasjon om gårdene som lå under erkebiskopen i Nidaros og Hjartøya har sannsynligvis ikke vært blant disse eiendommene. I tiendepengeskatten fra 1521 høres det for første gang om oppsittere på Hjartøya; Arne og Lauritz på Hiert ødenn som betalte hhv. 3 1/2 og 3 lodd sølv i tiende til kongen.

Da havet var ferdselsveien for folk, lå Hjartøya sentralt til ute i Nordfoldfjorden. Ytre Hjartøya var en av kun fire kjente folkesatte gårder i Nordfolda i 1521. På Ytre Hjartøya ble det opprettet skipperleie i tiden etter år 1600. Dette ble opprettet av daværende bruker av gården Jakob Hanssen. Senere stod enka som driver av skipperleiet og hun skatter av hele øya som odelsjord under skattemartrikkelen av 1647. Ved selve gården var havneforholdene noe dårlige, men ved Åslunden på østspissen av øya var der ei god naturlig havn og god le for sjøgang fra sørvest. Ved vika nedenfor Åslunden, kalt Åslundvika (også kalt Hamnvika) er fremdeles fortøyningsbolter. Foruten gårdfolket var det utover 1600-tallet oppført en rekke drenger, husmenn og liknende. Indre Hjartøya ser i de eldste kildene ut til å stå i et sterkt avhengighetsforhold til den større nabogården i nord. Indre Hjartøya blir første gang nevnt i skattelistene for 1634, hvor Per Inder Hiarttøen skatter som ødegårdsmann eller husmann. Selv om gården nok hadde lenger historie, uten å bli nevnt eksplisitt.

Foruten sjødrifta hadde øya gode jordbruksmuligheter og var særlig regnet for å være ei god kornjord. Dette hadde svært stor betydning for verdien av en gård i middelalderen, ettersom kornet var livsnødvendig for befolkningen. Samlet sett hadde øya ei relativt høy matrikkelskyld på 5 våger, som for en stor del nok skyldes de gode forholdene for korndyrking.

Utover 1700-tallet later det imidlertid til at øya kommer dårligere ut enn gårdene på fastlandet omkring Nordfoldfjorden. Skipperleiet ble nedlagt og velstanden krympet bort. Deler av Ytre Hjartøya lå også til tider øde og ubrukt. Det kan nok være mange faktorer som har vært medvirkende til denne negative utviklingen. En av disse kan være at øya hadde relativt dårlige forutsetninger for fedrift med tanke på dårlig havnegang, samt at øya var helt fri for skog. Indre Hjartøya hadde dessuten særs dårlige havneforhold. Gårdene på øya var relativt høyt skyldsatt og ble derfor dyre å bygsle for fattige bønder, i motsetning til billigere gårder på fastlandet omkring fjorden.

Den negative trenden fortsatte til midten av 1800-tallet. Den gamle vågsskylda var da avskaffet i 1838 og jordleia betydde ikke lenger like mye for skatten til bøndene i landsdelen. Den store omveltningen skjedde da det fra rundt 1850 ble det samlet et stort hovedbruk med 3 våg gammel skyld på Ytre Hjartøya. Noe som tydelig kan sees i sammenheng med handelsstedet på Kjerringøy og hvor handelsmannen der sannsynligvis var en drivkraft bak initiativet. Dette bruket har senere gått på folkemunne under navnet Storgården.

Oldfunn

Det skal være funnet en del oldfunn fra steinalderen på Hjartøya. På Innergården 25 moh. skal det være funnet ei slank skiferpil uten mothaker og ei stor flekke av blålig flint. I Sandfallan 21 moh. (også på Innergården) er det dessuten funnet et fiskesøkk ved et ildsted. På Ytre Hjartøya har det blitt funnet: ei flekkepil av flint, spalte og avfallsrester av flint, kvartsstein, kvarts og kvartssitt og to fiskesøkker. Det er i tillegg ei gravrøys på østsida av øya med 4 meter i diameter. Videre skal det være to langhauger på innmarka, samt 5 steinrøyser på Innergården (to i Sandfallan, to i Breivikskaret og ei på Nisvikhågen).

Fyrlykt

I 1934 ble det inngått kontrakt mellom eieren av Svinøya og Norges fyrvesen angående oppsettelse av fyrlykt på øya. Avgiften var en engangsutbetaling på 50 kr og fyrvesenet skulle ha rett til å sette opp fyrlampehus og oljehus på 2 m² hver, samt fri adkomst til bygningene. Lykta er senere automatisert

Fredlysning

I 1866 fikk øyas eiere og bygselmenn utstedt fredlysning over øyas tang- og tarefjære, samt eggvær. Dette gjaldt både Indre og Ytre Hjartøya.

Gårdshistorie

Hjartøya er delt inn i to matrikkelgårder med Hjartøy nordre på nordvestsiden mot Foldstranda og Hjartøy søndre på sørøstsiden mot innløpet til Sørfolda. Hjartøy nordre har fra gammelt blitt kalt Ytre Hjartøya eller Ytter-Hjartøya, mens Hjartøy søndre har blitt kalt Indre Hjartøya eller Inner-Hjartøya. På folkemunne har Indre Hjartøya blitt kalt Innergården/Innergarden, mens Ytre Hjartøya (i mindre grad) har blitt kalt Yttergården/Yttergarden. Betegnelsene nordre og søndre kom etter matrikkelen av 1838. Grensen mellom matrikkelgårdene går etter høyeste øya mellom Hjarta i sørvest og Åslunden i nordøst. Av de største holmene hører Måsøya, Svinøya og Småholman til Ytre Hjartøya, mens Helløya tilhører Indre Hjartøya. Den største bebyggelsen er på Ytre Hjartøya.

Fram til 1838 hadde Indre Hjartøya og Ytre Hjartøya hhv. matrikkelnummer 52 og 53 i det gamle Folden Prestegjeld. Fra 1838 fikk Indre Hjartøya nytt matrikkelnummer 41, mens Ytre Hjartøya fikk nytt nummer 42 i det nyopprettede Folden formannskapsdistrikt. I den nye matrikkelen fra 1886 ble Indre Hjartøya og Ytre Hjartøya hhv. gårdsnummer 39 og 40 i Nordfold-Kjerringøy herred, seinere Nordfold Kommune. Etter kommunesammenslåingen i 1964 fikk Indre Hjartøya gnr. 124 og Ytre Hjartøya gnr. 125 i Steigen Kommune.

Matrikkelskylda var fram til 1838 på 5 våg for Hjartøya som helhet, fordelt på 1 1/2 våg for Indre Hjartøya og 3 1/2 våg for Ytre Hjartøya. Etter 1838 ble skylda revidert til 4 ort 5 skilling for Indre Hjartøya og 1 skylddaler 4 ort 12 skilling for Ytre Hjartøya. Fra 1886 ble Indre Hjartøya tillagt 2 skyldmark 39 øre og Ytre Hjartøya 6 skyldmark 0 øre.

Ytre Hjartøya (Hjartøy nordre, gnr. 125) med de store flate innmarksarealene tilhørende Storgården. Hovedbygningen på Storgården er den hvite bygningen midt på bildet.

Indre Hjartøya forble udelt i matrikkelen fram til 1918. Da ble gården delt i to etter matrikkelskylda omtrent like store bruk. Senere ble det resterende av hovedbruket delt i to på nytt og det er derfor i dag tre eiendommer på Indre Hjartøya. Ytre Hjartøya var delt i to bruk ved matrikkelen i 1886 og fra den største av disse eiendommene er det i ettertid fradelt 3 småbruk og ei hustomt. I dag er det dermed seks eiendommer av forskjellig størrelse på Ytre Hjartøya.

Indre Hjartøya (Innergården)

Indre Hjartøya eller Innergården som gården blir kalt på folkemunne utgjør den sørøstlige delen av Hjartøya. Gården ligger inn mot munningen av Sørfolda og det er ikke holmer eller skjær som tar av for vind og sjø fra sørøst. Havneforholdene er med andre ord svært dårlige og det kan ofte være en utfordring å komme seg til land. Det er også mye straum i området ettersom dette er munningen til både Sør- og Nordfolda, men også for Sagfjorden. Gården grenser i nordvest mot Ytre Hjartøya og av holmer hører Helløya til gården.

Kjerneområdet på gården er innerst i den vide bukta som strekker seg fra Kråkvikskjæret til Nausthågodden. Omtrent midt på strandlinja til gården. Gårdstunet var for et fellestun å regne, med husene stående tett på hverandre rundt en åpen gårdsplass. Innmarka på gården strekker seg fra et stykke øst for bebyggelsen utover til sjøen i Breivika. Helløya som hører til gården ble brukt til havnegang for småfe. Ellers var havnegangen i Kvalvika og mer spredt innover landet mot Smørsteinvika.

Den viktigste næringsveien for oppsitterne på Innergården har nok til alle tider vært på sjøen og gården lå høvelig godt til rette for dette ute i havgapet, men da båtene ble større og ikke like lett å dra på land, var nok de dårlige havneforholdene et stort problem. Oppsitterne søkte derfor etter hvert til andre foretagende som for eksempel arbeid i Sulitjelma.

Over til Ytre Hjartøya er det to viktige ferdselsveier – Kvalvikstia og Lomskaret. Disse stiene ble blant annet brukt av ungene når de skulle på skola på Storgården og ellers av folk når østavinden sto mot land.

Gården er i de eldste kildene kalt Inner-Hjartøya og da gården første gang ble nevnt spesifikt i 1634 blir navnet skrevet Inder Hiarttøen. I 1647 blir det skrevet Inder Hiertøe, i 1661 Inder Hiert Øn og i 1723 skrives gårdsnavnet Indre Hiertøen. Etter matrikkelen i 1838 blir formen Hjartøy søndre innført og navnet skrives da Hjærtøen (Hjartø) søndre i 1838, Hjartøen søndre i 1891 og Hjartøy søndre i 1907. Formen Hjartøy østre er også blitt brukt, blant annet under folketellingen 1865. Gården har imidlertid på folkemunne blitt kalt for Innergården, som ei motsetning til Ytre Hjartøya.Under skattematrikkelen av 1647 blir Indre Hjartøya skyldsatt til 1 våg fisk og var som tidligere nevnt eid av Synnøve (Søneue) Jensdotter som også eier hele Ytre Hjartøya. Eventuelle husmenn som kan ha bodd på Innergården blir følgelig ikke nevnt. Når man går fram til matrikkelen 1665 er det for første gang i de skriftlige kildene nevnt uavhengige oppsittere på Innergården. Gården blir fra da satt i 1 ½ våg fisk, en skatteskyld som blir stående ved lag så lenge vågskylda ble brukt. Utsæden var 3 ½ tn. Og buskapen var på 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 12 sauer og 7 geiter. Under manntallet fra samme tidsperiode kommer det fram at gården er delt i to bruk, med hhv. 1 og 1/2 våg skyld. Gården synes å være delt i disse to brukene, hvor det ene var dobbelt så stor som det andre utover hele 1700-tallet.

Under matrikkelframlegget 1723 er Indre Hjartøya fremdeles delt i et bruk på 1 våg og et mindre på ½ våg. Det største bruket er eid av Steigen kirke, mens det mindre er eid av Bodø prest og Rørstad kirke. Gården blir nevnt å ligge i Soel lie, tør og sandig, tæmelig til korn, letvunden og en ringe buemark. Utsæden ble anslått til 2 tn. Blandkorn og avlinga ble anslått til 3 tn. 6 skj. Blandkorn, samt 1 tn. 7 skj. Ringe blandkorn eller halm og 4 lass høy. Buskapen ble regnet til 3 kyr, 2 ungnaut og 12 sauer. En kan da sammenlikne Indre Hjartøya med en gård som Movika litt lenger inne i fjorden med den samme matrikkelskylda som Indre Hjartøya fra gammelt. Der ble det både holdt hest og var større buskap ellers, samt at utsæden var vesentlig større. Som en følge av de relativt beskjedne tallene ble foreslått å redusere skylda for Indre Hjartøya med 2 pund, som vil si fra 1 ½ våg til 2 ½ pund. Reduksjonen i landsskylda ble imidlertid aldri gjennomført.

I tilknytning til utlikninga av jordavgifta i 1802, ble Indre Hjartøya beskrevet slik:

Mat: Nom: 52 Indre Hjertøen af skyld 1 vog 1 pund 12 mark har 1 oppsitter. Bruget har godt agerland, men derimod aldeles ubetydelig gardsdrift og mangler aldeles skov den ansættes til middelværdie 168 rd.

I 1819 ble gården vurdert på nytt av en lokal matrikkelkommisjon, det heter da om Indre Hjartøya:

Løbe No 41. Matr No 52. Indre Hjertøen 1 ½ vog, Stegens og Rørstad kirkes tilligende bruges av en opsidder. Udsæden er ½ tønde rug og 1 ½ tønde byg som giver 3 fold. Kreaturholdet 1 hest, 3 køer, 1 ungnødt, 12 smaafæe. Jordbunden sandig og tør, havnegangen mager og ingen brendsel, men for fiskerie til dagligt bordhold beqvemt sted. Proportionstallet blev 4.-

Buskapen på Innergården ser ut til å ha holdt seg relativt stabil fra 1600-tallet og helt fram til begynnelsen av 1800-tallet og det samme gjaldt egentlig for utsæden også, men det hadde slett ikke vært noen egentlig framgang i driftsnivået. Til sammenlikning fikk den relativt marginale gården Mulen på andre siden av Mulfjorden proporsjonstallet 3. Mulen hadde bare skyldt 12 mark fra gammelt eller en niendedel av skylda for Indre Hjartøya, men nå ble de nesten regnet som jamgode. I forhold til nabogården Ytre Hjartøya ble størrelsesforholdet omtrent uendret, men Innergården ble regnet litt bedre i forhold til Yttergården enn tidligere.

Følgene av matrikkelvurderingen i 1819 ble gjort gjeldene ved matrikkelen av 1838. Indre Hjartøya får da betegnelsen Hjærtøen (Hjartø) søndre og matrikkelnummeret 41 (matrikkelløpenummer 65). Gården blir satt i 4 ort 5 sk. Gården ble brukt i sin helhet av en oppsitter.

I Herredsbeskrivelsen 1863 heter det følgende om Indre Hjartøya eller betegnelsen Hjertøy søndre som en nå var begynt å bruke i de skriftlige kildene:

Mlnr. 65 (brukere Elias Pedersen og Elias Johannesen, eier: det nordlandske kirke og skolefond): 45 mål sandig og tør muldjord med litt myrjord. 2 mål myr til dyrkingsland. Utsæd: 2 ½ tn. Bygg, ½ tn. Rug og 2 tn. Poteter. Avling: 12 tn. Bygg, 1 ½ tn. Rug, 18 tn. Potet og 16 lass høy. Buskap: 2 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer, 10 geiter og 1 svin. Havnegangen var utilstrækkelig og tungvindt. Ingen skog, men litt torvmyr til brensel. Som tilleggsfôr ble det benyttet tang og tare som det fantes nok av. Bruket ligger paa en Ø lige ved søen, men gården hadde besværlig landingsplads paa grund av søgang. Jorda ble regnet hverken som tungbrukt eller lettbrukt og var alminnelig godt dyrket.

Herredsbeskrivelsen 1863 er basert på rene anslag for hva gården kunne fø av kreatur og hvor stor en regnet med utsæden og avlinger kunne være. Mer nøyaktige tall for driftsnivået i samtida får en av folketellingen i 1865. Her blir gården skrevet Hjertø østre (søndre) og gården blir delt i de to brukene den faktisk bestod av, selv om den ikke var offisielt delt. Ifølge folketellingen holdt Elias Pedersen 1 hest, 3 kyr, 7 sauer, 6 geiter og 1 svin. Utsæden var ¼ tn. Rug, 1 tn. Bygg og 2 tn. Poteter. Naboen Elias Johannesen står oppført med de samme tallene både når det gjelder kreatur og utsæd, men han holdt ikke svin. Det later imidlertid til at dette er snakk om en dobbeltregistrering, særlig om en sammenlikner med Herredsbeskrivelsen. Det er vel heller tvilsomt at det var hele to hester på Innergården i 1865, når der verken var hest i årene før eller tiåret etterpå. Om brukene hadde felles buskap eller ikke, så var det 6 personer i husstanden til Elias Pedersen og 5 personer hos Elias Johannesen. Det bodde altså totalt 11 personer på Innergården i 1865.

Går en fram til folketellingen 1875 er gården fortsatt brukt av Elias Pedersen og Elias Johannesen. Sistnevnte hadde nå bare 2 barn boende hjemme, slik at husstanden kun utgjorde 4 personer. Hos naboen Elias Pedersen var det nå 4 barn foruten husfaren og husmora sjøl, så husstanden bestod fortsatt av 6 personer. Det totale folketallet for Innergården hadde derfor blitt redusert fra 11 til 10 personer de 10 siste årene. Når det gjelder driftsnivået på gården hadde ingen av naboene hest og kutallet var for dem begge redusert til 2, Elias Johannesen holdt imidlertid også et ungnaut. Antallet sauer var 12 hos begge naboene. Elias Pedersen holdt 6 geiter, mens Elias Johannesen kun hadde 4. Begge naboene satte fremdeles 2 tønner poteter, men Elias Pedersen sådde 1 ½ tønne bygg, mot Elias Johannesen som kun sådde 1 tønne. Drifta på Innergården haltet nok av den følgen at ingen av naboene hadde hest, noe som var et betydelig tilbakeslag. Folketallet var imidlertid nokså stabilt, men ingen av oppsitterne holdt tjenere, noe som nok skyldes at der var voksne barn i begge husstandene.

Matrikkelen av 1886 resulterte i at Indre Hjartøya fikk gårdsnummer 39 i Nordfold-Kjerringøy herred og ei skyld på 2 skyldmark 39 øre. Denne matrikkelen bygde på opplysningene i Herredsbeskrivelsen av 1863, så eventuelle endringer i driftsnivået i mellomtiden fikk ingen følger for skyldsettingen. Gården var fremdeles brukt av de to naboene Elias Johannesen og Elias Pedersen, men var fremdeles ikke skyldsatt i de to brukene gården bestod av og begge naboene stod derfor oppført under samme matrikkelnummer.

Under folketellingen 1891 hadde begge de to tidligere nevnte oppsitterne gitt opp som brukere og deres respektive sønner hadde overtatt drifta. Folketallet var på 18 for hele Innergården – opp 8 siden 1875. Folketallet hadde økt med ytterligere 4 personer i 1900 og da bodde det i alt 22 personer på Innergården – ei dobling siden 1865.

Under folketellingen 1910 bodde det i alt 15 personer på Indre Hjartøya. I den ene heimen bodde 9 personer og i den andre bodde 6.

I 1907 får den ene av oppsitterne Kongelig skjøte på hele Indre Hjartøya for 800 kr. Ved en feil ble ikke naboen nevnt i skjøtet, men dette ble imidlertid omgjort i 1912 slik at han ble tilskjøtet halve gården for 400 kr. Dise to naboene står begge som eiere av gården fram til 1918, da blir gården offisielt delt i to like store bruk. Bnr. 1 Hjertøen søndre med 1 skyldmark 20 øre og bnr. 2 Lillemoen med 1 skyldmark 19 øre. I 1934 ble det til enda ei bruksdeling på Innergården. Også denne gangen var det bnr. 1 som skulle deles i to like deler og en fikk da brukene bnr. 1 Hjertøen nordre og bnr. 3 Breivikvollen, begge med 60 øre i skyld.

Indre Hjartøya ble naturlig nok fraflyttet først av gårdene på øya. Dårlige havneforhold kombinert med nødvendigheten i å skaffe seg arbeid utenbygds var viktige faktorer i så måte. Særlig viktig var nok også barnas skolegang, med lang og strevsom vei over øya til nabogården i nord. Først ble det ene bruket fraflyttet i 1948, før det andre ble fraflyttet rundt 1950.

Ytre Hjartøya (Yttergården)

Kjerneområdet på gården er innerst i den vide bukta som kalles Heimsundet. Her ligger den største jordveien på øya med store vidder dyrkbar jord innover mot Åslunden. Det eldste tunet på gården har nok ligget der hvor det største bruket på gården – Storgården ligger i dag. Området lå i gamle dager fint til med godt utsyn utover sundet og med Gårdselva (Heimgårdselva) like ved. Et stykke lenger sør på andre sida av Vollen lå det andre av de to brukene som gården besto av utover forrige århundre og i nord og mot vest utover mot odden og Sandeidsvika ble det utgått en rekke husmannsplasser som senere for en del ble fradelt og solgt til husmennene. Som på Innergården har nok sjøen vært den viktigste næringsveien på gården, selv om jordbruksressursene er vesentlig større her. Alle husmannsplassene på gården hadde bare et lite jordstykke tilknyttet plassen, så de måtte skaffe levebrødet på andre måter.

Under skattematrikkelen 1647 er som tidligere nevnt gården taksert til 3 ½ våg, den var da odelsjord og eid av Synnøve (Søneue) Jensdotter. Hun eier også Indre Hjartøya og satt dermed som eier og bruker av hele øya på da 4 ½ våg. Under matrikkelen 1665 er gården delt i tre bruk, hvor det ene bruket utgjorde 2 våg og de to andre begge var skyldsatt til 2 pund 6 mark. Gården fødde 2 hester, 12 kyr, 3 ungnaut, 27 sauer og 2 geiter. Utsæden var 11 tønner.

Under matrikkelforarbeidet av 1723 var ½ våg av gården eid av Bodø prest og Rørstad kirke, 1 våg tilhørte Steigen kirke, mens de siste 2 våg var odelsjord eid av oppsitterne. Gården blir nevnt å ligge i baglie (på skyggesiden) og var tør og sandig, ringe til korn, letvunden ringe buemark. Et minus var at gården lider udfald af søen, det vil si at sjøen nok tærte ut i bakken nedenfor gården og at jordveien fulgte etter. Utsæden var 6 skj. Rug og 5 ½ tn. Blandkorn, mens land tilsvarende 1 tn. Lå som hvileland. Avlinga var taksert til 2 tn. 1 ½ skj. Rug, 10 tn. 7 ½ skj. Blandkorn og 14 lass høy. Gården ble taksert å kunne fø 2 hester, 9 kyr, 3 ungnaut og 24 sauer. Skylda ble foreslått redusert med hele 1 våg 12 mark eller fra 3 ½ våg til 2 våg 1 pund, men denne reduksjonen ble aldri foretatt. Bruksmessig var gården delt i tre like store bruk på 1 våg hver. En halv våg i gården lå imidlertid øde, noe som nok forteller at gården var svakt drevet og lite attraktiv, noe som nok skyldtes den forholdsvis høye skatteskylda og det begrensa næringsgrunnlaget. Når ikke oppsitterne hadde mulighet til å drive jektefart slik som i århundret før, så var nok ikke Ytre Hjartøya lenger noen attraktiv gård, ettersom den både manglet brensel og skikkelig havnegang, samt var såpass dyr skattemessig.

I tilknytning til utlikninga av jordavgifta i 1802, ble Ytre Hjartøya beskrevet slik:

Mat: Nom: 53 Yttre Hjertøen af skyld 3 vog 1 pund 12 mark har 3 oppsittere. Bruget der er af samme beskaffenhed som den oven anførte Nom 52 (Inner-Hjartøya) den ansættes til middelværdie 392 rd. Dette vil si at gården ble regnet for å ha gode vilkår for åkerbruk, mens fedrifta var heller dårlig.

I 1819 ble gården vurdert på nytt av en lokal matrikkelkommisjon, det heter da om Ytre Hjartøya:

Løbe No 42. Matr No 53. Yttre Hjertøen 3 ½ vog, Selveier, Propietair, Stegens kirke og Bodø præst tilligende bruges av to opsiddere. Udsæden er 1 ½ tønde rug og 2 tønde byg som giver 3 fold. Af potates avles 3 tønder. Kreaturholdet 1 hest, 6 køer, 2 ungnødt, 35 smaafæe. Jordbunden sandig, men dog nogenlunde frugtbar, havnegangen mager og brendsel mangler aldeles. For fiskerie til bordhold beqvem. Proportionstallet blev 9.-

Driftsnivået på Ytre Hjartøya ser altså ikke ut til å ha vært noe å skryte av de første tiårene av 1800-tallet. Det viktigste ved matrikkelvurderingen av 1819 må vel likevel være at poteten har gjort sitt inntog på Hjartøya. Det store minuset med at gården mangler brensel er fortsatt et stort problem, det samme er den «magre» havnegangen.

Som for resten av Salten ble følgene av matrikkelvurderingen i 1819 gjort gjeldene ved matrikkelen av 1838. Da blir den gamle vågsskylda endelig avskaffet, noe som nok slo godt ut for såpass dyre gårder som gårdene på Hjartøya. Skattesatsen var fastsatt flere århundrer tidligere og ble stort sett uforandret, selv om der ble nedgangstider og tilnærmingen til gårdenes ressurser hadde endret seg over tid. Ytter-Hjartøya får i 1838 betegnelsen Hjærtøen nordre og matrikkelnummeret 42 (matrikkelløpenummer 66, 67 og 68). Hver vågslei i gården blir satt i 2 ort 17 sk. Gården var delt i et bruk på 2 våg, et på 1 våg og et tredje på kun ½ våg. Bruket (eid av Steigen kirke) som fram til 1838 var satt til 1 våg ble etter 1838 skyldsatt til 2 ort 17 sk og gitt Mlnr. 66. Det desidert største bruket (odelsjordparten) som fram til 1838 hadde utgjort 2 våg ble heretter skyldsatt til 1 skyldaler 10 sk og gitt mlnr. 67. Det tredje og minste bruket (eid av Rørstad kirke) på gården med kun ½ våg skyld ble skyldsatt til 1 ort 9 sk. Begge de sistnevnte brukene ble i 1838 brukt av samme oppsitter som en driftsenhet på totalt 2 ½ våg gammel skyld. Til sammen ble Ytre Hjartøya skyldsatt til 1 skylddaler 4 ort 12 sk. Til sammenlikning hadde en gård som Laukvika på fastlandet skyldt kun 1 våg 1 pund fram til 1838, men ble nå satt til 3 skylddaler 18 sk. Den samme tendensen kan en se om en sammenlikner Ytre Hjartøya med gården Nordfold lenger inne i fjorden, som bare skyldte ½ våg mer enn Ytre Hjartøya fram til 1838, men som nå ble satt i 6 skylddaler 11 sk.  – nesten 3 ganger mer enn Ytre Hjartøya. Dette vitner om hvor «overpriset» Yttergården var og hvordan dette kan ha medvirket til hvorfor deler av gården ble liggende øde utover store deler av 17- og 1800-tallet.

I 1852 kjøper Kristian Johannessen hele mlnr. 67 fra handelsmann Anne Elizabeth Ellingsen i Kjerringøya for 150 spd. Alle bygningene på gården fulgte med i salget, bortsett fra to stuebygninger. Kristian Johannesen Vik som han skriver seg, var født på gården Vik i Verdal i Trøndelag. Foreldrene flyttet senere til husmannsplassen Øyjordvika under Storlia (Nevelsfjorden) hvor faren virket som bygdesmed (se ellers Bodin bygdebok II 7b, s. 832). Kristian og kona Marianne Dreier fra Vågan i Lofoten tok over som brukere av denne gamle odelsjordparten i Hjartøya.

I 1862 kommer det en mann til Hjartøya som skulle sette dype spor etter seg for ettertida. Dette var Edvard Schønning fra Barøya i Ofoten (nå i Narvik kommune). Året han kommer til Hjartøya kjøper han først mlnr. 67 av brukeren Kristian Johannessen Vik for hele 400 spd. Og like etter mlnr. 66 av handelsmann K. Zahl i Kjerringøya for 30 spd. Edvard får slått sammen disse to brukene i panteregistrene til et bruk med 3 våg gammel skyld. Den høye kjøpesummen av mlnr. 67 skulle tilsi at den forrige brukeren må ha gjort vesentlige bygningsmessige forbedringer i tiåret han satt med bruket. Edvard Schjønning setter uansett raskt i gang med å oppføre en ny stor hovedbygning på bruket, det huset som fortsatt står på Storgården – som en etter hvert kom til å kalle bruket. Bygningen var 8 x 13,5 meter i grunnflate og bestod av 2 fulle etasjer pluss kjeller og kvist. Nede var bygningen delt inn i forstue (gang), storstue, dagligstue, kjøkken, kammers og kjøkkengang, samt spiskammers. Fra forstua går det en vinkeltrapp opp til andreetasjen. Oppe var det flere soverom, for det meste svarende til rominndelingen nede. Bygningen var oppført i enkel empirestil med et moderat takutstikk, krysspostvinduer delt i 6 ruter og dobbel hovedinngangsdør med overlysvindu mot nord. Fasaden mot nord er relativt symmetrisk, men inngangsdøra er ikke plassert helt midt på bygningen ettersom storstua på innersida er større enn dagligstua på yttersida. Røstveggene er like i begge endene av huset, men vinduene er på disse veggene gruppert på en asymmetrisk måte. Fasaden inn mot gården mot sør hadde tidligere et bislag og her var kjøkkeninngangen. Storstua ble etter hvert tatt i bruk som skolelokale. Foruten gårdsbygningene bygde Schønning to brygger eller pakkhus på gården. Den ene brygga ble bygd litt vest for Naustberget, inn mot Heimsundet, mens den andre (og største) ble bygget på Bryggskjæret på nordsida, ut mot Nordfoldfjorden. Schønning gjorde sitt for å skape et sentrum i bygda. Han var ansatt som kaptein i Saltens Dampskipsselskap og fikk lokalbåtene til å anløpe øya. Dette skjedde fra ekspedisjonsbåt på nordsida mot Nordfoldfjorden.

I Herredsbeskrivelsen 1863 heter det følgende om brukene på Ytre Hjartøya eller betegnelsen Hjertøy nordre som en nå var begynt å bruke i de skriftlige kildene:

Mlnr. 66 og 67 (eier og bruker Edvard Schønning): 45 mål sandig og grundlendt jord. Videre 25 mål sumpig og til dels sandig naturlig eng. 10 mål myr til dyrkingsland, men som ble benyttet til havnegang. Utsæd: 4 tn. Bygg og 10 tn. Poteter. Avling: 26 tn. Bygg, 70 tn. Potet, 86 lass høy og 38 lass halm og grønnfôr. Buskap: 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer, 10 geiter og 1 svin. Havnegangen var utilstrækkelig, men nogenlunde bekvemt beliggende. Ingen skog, men litt dårlig torvmyr til brensel. Som tilleggsfôr ble det benyttet tare og til dels tang. Bruket ligger paa en Ø lige ved søen. Jorda ble regnet som lettbrukt. Det fantes litt makkfjære, eggvær og multemyrer. Bruket var alminnelig godt dyrket og innmarka var utskiftet, men ikke utmarka.

Mlnr. 68 (bruker Johannes Olsen, eier K. Zahl, Kjerringøy): 19 mål sandig og grundlendt jord. Ikke dyrkingsland. Utsæd: 1 tn. Bygg, 1/8 tn. Rug og 2 tn. Poteter. Avling: 6 tn. Bygg, ½ tn. Rug, 12 tn. Potet, 14 lass høy og 6 lass halm. Buskap: 2 kyr, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin. Havnegangen var maver og utilstrækkelig. Oppgaver ellers som for mlnr. 66 og 67, men kun ubetydelig makkfjære, eggvær og multemyr.

Herredsbeskrivelsen av 1863 er ikke ferdigstilt for distriktet før rundt 1870 og derfor kan nok tallene gjenspeile et driftsnivå lenger ut på 1860-tallet enn 1863. Folketellingen 1865 gir et godt innblikk i drifta akkurat dette året. Her får Edvard Schønnings bruk (Mlnr. 66 og 67) oppgitt følgende buskap: 2 hester, 8 kyr, 14 sauer, 5 geiter og 1 svin. Utsæden er oppgitt til 4 tn. Bygg og 10 tn. Poteter. Nabobruket (Mlnr. 68) har oppgitt en buskap på 3 kyr, 12 sauer, 8 geiter og 1 svin. Utsæden blir for dette bruket oppgitt til ¼ tn. Rug, 1 tn. Bygg og 2 ½ tn. Poteter. Folketallet er fordelt slik at det i Storgården (Mlnr. 66 og 67) bor 14 personer, hvorav 4 tjenestekarler og 3 tjenestepiker. En sønn i huset blir oppført som tjenestekarl og agronom. Foruten familien selv og folket som var knyttet til den daglige driften på land og sjø var det på gården Logerende Kredsskolelærer. På Mlnr. 68 bor det 7 personer og til sammen bodde det altså 21 personer i Ytre Hjartøya i 1865.

Går en så fram til folketellingen 1875 er det fremdeles en stor husholdning på Schønnings bruk og det er også denne gangen registrert 14 personer på gården. På nabobruket er det det nå 7 personer fordelt på to husholdninger. Det nye som har kommet til denne gangen er at det for første gang på veldig lenge er flyttet en husmann til gårds. Plassen fikk navnet Kvarvhollet eller Kvarven som den etter hvert ble hetende på folkemunne. På plassen bodde det 8 personer. Til sammen bodde det altså 29 personer i Ytre Hjartøya i 1875 – en oppgang på 8 personer på 10 år, noe som i all hovedsak skyldtes den nye husmannsplassen. Når det kommer til driftsnivået på de enkelte brukene i 1875 er det på Mlnr. 68 3 kyr og 16 sauer. Utsæden på dette bruket blir satt til 1 tn. Bygg og 3 tn. Poteter. Edvard Schønning i Storgården (Mlnr. 66 og 67) har denne gangen en buskap på: 1 voksen hest over tre år, 1 unghest under tre år, en okse, 6 kyr, 3 ungnaut, 32 sauer, 3 geiter og 2 svin. Utsæden på hovedgården var 2 ½ tn. Bygg, 1 ½ tn. Havre, 4 tn. Havre til grønnfôr, 12 skålpund gressfrø og 12 tn. Poteter. På bruket var det også anlagt en hage. I Kvarvhullet holdt husmannen ei ku og 2 sauer. Utsæden på plassen var ¼ tn. Bygg, ¼ tn. Havre til grønnfôr og 1 tn. Poteter.

I 1884 velger den da 46 år gamle Edvard Schønning å flytte fra Hjartøya med familien. De flyttet visstnok til Bodø. Hjartøya hadde kanskje i lengden vist seg å ligge for avsides for Schønnings engasjement og planer. Edvard Schønning selger Storgården i 1884 for 8200 kr til Peter Jørgen Augustinussen fra Gildeskål. Peter Jørgen var allerede ved kjøpet en aldrende mann og var i sitt andre ekteskap. Han og kona Ovidia som også var fra Gildeskål hadde egentlig hatt 14 barn, men noen av disse døde unge. Peter Jørgen Augustinussen hadde nok ikke kjøpt Storgården for den veldige summen uten å ha planer for eiendommen. Han skal ha slått seg opp på notbruk i hjemtraktene og skal ha fortsatt denne virksomheten på Hjartøya.

I matrikkelen 1886 blir Ytter-Hjartøya gitt gårdsnummer 40 i Nordfold-Kjerringøy herred og ei samlet skyld på 6 skyldmark 0 øre. Storgården (Mlnr. 66 og 67) fikk bnr. 1 og ei skyld på 4 skyldmark 67 øre, mens nabobruket (Mlnr. 68) fikk bnr. 2 og ei skyld på 1 skyldmark 33 øre. Som nevnt under Indre Hjartøya bygde tallene i denne matrikkelen på opplysningene i Herredsbeskrivelsen av 1863, så eventuelle endringer i driftsnivået i mellomtiden fikk ingen følger for skyldsettingen. Særlig forbedringene Edvard Schønning gjorde i sin brukertid blir ikke fanget opp. Det er verdt å merke seg at forholdet de to brukene imellom ble vesentlig forandret etter denne matrikkelen. Mlnr. 68 skyldte fra gammelt kun ½ våg eller en sjettedel av skylda til mlnr. 66 og 67 på 3 våg. Etter 1886 fikk bnr. 2 ei skyld som kom til å utgjøre noe over en fjerdedel av skylda til bnr. 1. Dette skyldes nok for det meste at de forbedringene som ble utført av Edvard Schønning som nevnt ovenfor ikke blir fanget tilstrekkelig opp, men kan også skyldes at det tidligere mlnr. 68 faktisk var et bedre bruk enn det matrikkelen skulle tilsi.

Under folketellingen i 1891 er det blitt 4 husmannsplasser under Storgården. På bnr. 1 bor Peter J. Augustinussen med sin familie og der bor i alt 12 personer. Plassene under hovedgården var Sandeidsvika, Naustbakken, Kvarvhollet og Sjybakken. På disse fire plassene bodde det hhv. 5, 5, 4 og 4 personer. På nabobruket bnr. 2 har sønnen Jakob Johansen overtatt bruket etter faren, men i 1891 bodde det bare 5 personer på bruket. Dette gir et folketall på i alt 35 personer for Ytre Hjartøya som helhet.

Folketellinga av 1900 regner med de samme husmannsplassene under bnr. 1 som tellinga fra 1891, men plassen Naustbakken blir nå kalt bare Bakken. På selve hovedgården bor fortsatt Peter Augustinussen med familien sin på i alt 8 personer, men en sønn var reist til Trondheim og på tur til Amerika. I Kvarhollet bodde nå 4 personer og det samme gjorde det i Sjybakken og i Naustbakken (Bakken). I Sandeidsvika bodde det så mye som 8 personer. På det andre bruket på gården – bnr. 2 var husstanden betydelig forøket siden 1891 og nå bodde det hele 11 personer på dette bruket. I 1900 er altså folketallet for hele Ytre Hjartøya på 39 personer. En oppgang på 4 de siste 9 årene.

Jordbrukstellingene fra folketellingen av 1900 eksisterer ikke lenger, men i bokverket Norges Land og Folk av Amund Helland er sporadiske deler av dette materialet bevart. Her er det opplysninger om driftsnivået på bnr. 1 i 1900. Utsæden på bruket medregnet plassene blir da satt til 0,30 hl. Rug, 5 hl. Bygg, 0,30 hl. Havre til grønnfôr og 22,50 hl. Poteter. 200 kvm var hage og av dette var 5 kvm brukt til kjøkkenhagevekster. Det samlede husdyrholdet for hovedgården og de 4 husmannsplassene var 1 hest 8 kyr, 3 ungnaut, 2 kalver, 22 sauer, 2 svin og 14 høns. På gården var det også 2 arbeidskjerrer.  Under hovedgården lå der 4 husmannsplasser. Ettersom disse tallene også inkluderer disse plassene, så er det å anta at driften på selve hovedgården hadde hatt en tilbakegang siden Schønnings dager på øya, men totalt sett for bnr. 1 som helhet var driften på sett og vis opprettholdt.

Peter Jørgen og Ovidia Augustinussen drev altså Storgården som et veldrevet gårdsbruk fram mot århundreskiftet, nok med god hjelp fra sine voksne barn. En av sønnene fikk i 1900 husmannsseddel på en liten plass kalt Elvvollen, på nordsida av Gårdselva mellom Sjybakken og Kvarhollet. Det samme året fikk en annen sønn husmannsseddel på en plass kalt Odden, og denne plassen synes å skulle utgjøre hele Odden fra Sandeidsvika og utover mot Svinøysundet. Et stort problem for den nye eierfamilien var nærheten til handelsmann K. Zahl i Kjerringøya. Familien Augustinussen ble værende i Hjartøya helt til Zahl var død. Peter Jørgen selv og Zahl døde på omtrent samme tid og boet til Peter Jørgen var da heftet med så mye gjeld til handelsmannen at det ble slått konkurs. Sønnene flyttet da til Rørstad hvor den eldste av dem hadde kjøpt en vesentlig del av den gamle prestegården på Rørstad. Med denne familien var storhetstida til Storgården på mange måter over.

Boet etter Zahl i Kjerringøya skulle ta lang tid å gjøre opp og konkursen i dødsboet etter Peter Jørgen Augustinussen ble ikke gjort opp før i 1908. Det ble da boet etter Zahl ved overrettssakfører Schjølberg i Bodø som sikret seg eiendommen for kun 3500 kroner. Før dette hadde en Th. Kjelsberg ankommet Hjartøya, han kom fra Grøtøya i Steigen. Han fikk høsten 1903 skifteskjøte fra skifteforvalteren i K. Zahls dødsbo på eiendommen Hjartøen nordre, gnr. 40, bnr. 1 for 5000 kr. Th. Kjelsberg skulle ikke komme til å bli værende i Storgården. I 1908 selger han eiendommen videre med stor fortjeneste til en Peter Olsen Verlo for den veldige summen av 10000 kr.

Under folketellingen av 1910 hadde husstanden på Storgården blitt betydelig redusert og der bor bare 4 personer på bruket. På Sjybakken bor det nå 5 personer. I Naustbakken bor det nå 4 personer.  I Sandeidsvika bor det nå 7 personer, husbonden, kona og deres 5 hjemmeværende barn. Plassen Kvarvhollet er fraflyttet etter at husmannen døde året før og enka hadde flyttet bort. På bnr. 2 bor det så 10 personer og familien består av husbonden, kona og deres 8 hjemmeværende barn. I alt bor det i 1910 altså 30 personer i Ytre Hjartøya, en tilbakegang på 9 personer de siste 10 årene.

Peter Olsen Varlo ble ikke værende lenge i Storgården. De hadde nok kjøpt eiendommen for dyrt, 10000 kr var en veldig sum først på 1900-tallet. Kreditoren Steigen sparebank overtok eiendommen allerede i 1911 for en gjeld på 7000 kr. Steigen sparebank selger så eiendommen med tap i 1915 til en ny eier for 6750 kr. Det er nå den første husmannsplassen under Storgården ble solgt til sjøleie. Det var da snakk om plassen Sjybakken, som blir fradelt og solgt i 1916 til familien på plassen. Bruket fikk bnr. 3, navnet Sjøbakken og 47 øre i skyld. Hovedbruket beholdt navnet Hjartøen nordre og fikk heretter en skyld på 4 skyldmark 20 øre, noe som skulle tilsi at parsellen ble gitt rundt en tiendedel av skylda til hovedbruket. Bnr. 3 kom til å bestå av plassen Sjybakken, men også av plassen Naustbakken litt lenger vest.

De økonomiske problemene til oppsitteren på Storgården ser ut til å bygge seg opp utover 1920-årene. Det er nok dette som medfører at han ser seg nødt til å dele opp eiendommen ytterligere. Først blir det fradelt ei lita hustomt rundt stua til husmannen i Sandeidsvika. Denne tomta fikk bnr. 4, navnet Stutomten og kun 1 øre i skyld. Senere samme år ble så den gamle plassen i Kvarvhullet fradelt til brukeren av plassen. Plassen kom til å utgjøre både den gamle plassen Kvarvhullet, men også den nedlagte plassen Elvvolden lenger vest. Den gamle plassen Kvarvhullet fikk nå bnr. 5, navnet Kvarven og ei skyld på 44 øre. Hovedbruket beholdt det gamle navnet, men fikk etter de to fradelingene ei skyld på 3 skyldmark 75 øre.

Om det var krakket i 1929 som gjorde utslaget eller ikke, så ble eiendommen overtatt av Sulitjelma Aktiebolags Grubers garantifond for 7000 kr. Allerede i 1930 blir eiendommen solgt videre enda en gang for 10000 kr, men igjen var nok eiendommen kjøpt alt for dyrt og de økonomiske problemene tårnet seg raskt opp. Eiendommen blir så tatt tilbake av garantifondet for gjeld i 1934. Denne gangen ble prisen på Storgården dumpet ved salget til væreier G. Gabrielsen. Væreieren fra Ånstad i Moskenes fikk skjøte på eiendommen for bare 4100 kr og skjøtet ble utstedt i 1937. I eiertida til familien Gabrielsen ble Storgården brukt av forpaktere. Væreierfamilien selger allerede i 1941 eiendommen videre for 8000 kr.

I 1945 får den nye oppsitteren fradelt det siste bruket fra Storgården. Denne gangen var det en eiendom som blant annet omfattet plassen i Sandeidsvika. Eiendommen kom til å omfatte et relativt stort stykke land fra Sandeidsvika og innover til Inner-Kråkvika. Parsellen fikk bnr. 6, navnet Sandeidsviken og 35 øre i skyld. Hovedbruket Hjartøen nordre, bnr. 1 endte da opp med ei skyld på 3 skyldmark 40 øre. Eiendommen i Sandeidsvika ble aldri solgt til plassfolket. Denne eieren står som eier av Storgården fram til 1951 og selger da eiendommene bnr. 1 og bnr. 6 for hhv. 8000 kr og 1200 kr til en ny eier.

Den gamle fjøsbygningen på Storgården (bnr. 1) brant ned, men en ny og mer tidsriktig driftsbygning ble reist av den nye eierfamilien. Etter at husbonden døde i 1962, flyttet resten av familien bort fra Hjartøya i 1963 og ettersom de andre brukene på øya allerede var fraflyttet var dermed hele Hjartøya avfolket.

Storgården (gnr. 125/1) ble etter fraflyttingen solgt til Staten i 1973 som Statlig sikret friluftsområde. Statens eiendom omfatter i grove trekk strekningen fra bebyggelsen på Storgården og i nordøst mot Åslunden til grensen mot Indre Hjartøya, det meste av Hjartøyodden ut mot Svinøysundet, samt holmene Måsøya og Svinøya. Den store hovedbygningen på eiendommen stod i en årrekke til nedfalls, men har de siste årene vært gjennom en ganske omfattende restaurering utvendig i regi av foreningen "Hjartøyas venner". Bygningen er det eneste som er igjen av bebyggelsen på Storgården, mens den øvrige bebyggelsen er revet eller har falt ned. Den siste driftsbygningen på Storgården ble revet og materialene brukt i skytterhuset til Ytterstranda skytterlag i Laukvika på fastlandet.

Litteratur

• Panteregistre for Nordfold
• Skattelistene for Salten/Folda