Bygdefar, i Nordland og Troms et distrikt (skipperdistrikt), der bøndene i fellesskap befraktet ei bygdefarjekt. Den hørte hjemme ved et fast skipperleie og hadde fortrinnsrett (og plikt) til å frakte bøndenes varer til og fra Bergen (se bergenssegling) og til og fra fiskeværa (især lofotværa). Eieren av bygdefarjekta var gjerne en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og hadde sin juridiske basis i de såkalte jekteartikler, satt opp av et allmuemøte i Vågan og godkjent ved reskript 6. mars 1739. Antagelig var dette bare en kodifisering av eldre sedvanerett, for allerede forordning av 7. august 1697 bestemte at «kremmerne» ikke skulle ta last til fortrengsel for bygdefarjektene. Etter jekteartiklene skulle det være kontrakter om føring mellom skipper (se dette) og bønder, og disse hadde plikt til å yte hjelp ved jektesett (se båtsett) og til å stille mannskap (se håsete) på turene. Til Lofoten gikk 20–30 båtlag (oftest à 2 båter) sammen om ei jekt, og hvert båtlag avga 1 mann til jekta. For bergensturen ble hver av mannskapet tildelt ansvar for last fra et visst antall bønder, likesom han var ansvarlig for salg, innkjøp og oppgjør i Bergen. Det var vanlig at skipperen selv hadde en god del av lasten som sin egen føring, og bare dette hadde han ansvaret for. Føringsgodset var bøndenes risiko. Hvis bygdefarjekta ikke klarte å frakte all lasten fra bøndene i bygdefaret, fikk andre jekteeiere overta, og etter hvert ble en god del bygdefar overtatt av gjestgiverne (se dette), eller jekteskipperne gikk over i gjestgiverstanden. Færre og færre bygdefarjekter fortsatte derfor utover 1800-tallet som rene bondejekter. Til Lofoten kom de siste cirka 1890. H.D.B.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
