Johannes Kraabøl
Johannes Kraabøl (1770 – 1855) var en haugiansk forkynner og sangdikter fra Øyer i Gudbrandsdalen. Foreldrene var Jon og Kjersti som eide og drev garden Kråbøl der Johannes vokste opp. Oppdragelsen var preget av pietistiske verdier med vekt på arbeidsomhet, fromhet og gudsfrykt, ifølge Tor Ile, som forteller at familien på en nærmest sømløs måte kombinerte et liv i bønn og arbeid: «Heilt naturleg gjekk dette i eitt for’om, – gudsord, bønn og sang var likeså sjølsagde ting i dagleglive som arbe, mat og kvile.»[1] Dette var sikkert en av årsakene til at møtet med Hans Nielsen Hauge år 1800 ikke fikk karakter av en emosjonelt sterk omvendelsesopplevelse eller et kall om å bryte med tidligere levd liv. Møtet med Hauge ble snarere en bekreftelse på det livet Johannes allerede levde. Da Kraabøl mange år seinere ble spurt av predikanten Mads Wefring om når han var blitt vakt, svarte han at:
| […] han ikke kunde erindre, at der var skeet nogen egentlig Sindsforandring med ham; han havde, tilføiede han, fra Barndommen staaet i Bønnens og Troens Forhold til sin Frelser; men da han lærte Hauge og hans Virksomhed at kjende, sluttede han sig til ham med Liv og Sjæl.[2] | ||
Kraabøl og Hauge i Øyer
Etter et fengselsopphold i Trondheim fra desember 1799 til februar 1800 kom Hans Nielsen Hauge på sitt første besøk til Øyer i mars 1800.[3] Han holdt oppbyggelse på garden Stav i Tretten sokn. Johannes Kraabøl var til stede. Og han fant en tydelig bekreftelse på sitt eget livssyn og sin egen livsstil i Hauges forkynnelse, der han formante tilhørerne at de skulle «aflade Drukkenskab, Eeder, Banden med flere laster.»[4] Kraabøl hadde sjøl balet med konflikten mellom laster og lyster i ungdomstida, og i samsvar med folkelig pietistisk tradisjon hadde han funnet mening i å forstå pubertetens motsetningsfylte modningstid som en strid mellom «kjøt og ånd», sier Tor Ile, «kjøtets sans er fiendskap mot Gud, - kjøtslysta, døm kalla, laut vara sjølve synda det, som lokka og dro.»[5]
Johannes Kraabøl - en innadvendt natur …
Mellom Hauge og Kraabøl utviklet det seg et vennskap. Og særlig ser det ut til Kraabøls stille, alvorsfylte og innadvendte natur tiltalte Hauge. Mange sambygdinger så det imidlertid ikke på samme måte, men tolket tvert imot den tilbakeholdne ordknappheten som avvisning eller frekkhet. «Han var alder innom andre garder i bygden i otrøyngsmål», forteller bygdebokforfatter Ile, «og hende det han hadde ærend og dom bud ‘om kaffe svårå han berre: Takk, men eg er inte tyst!»[6] Alvorsmannen Kraabøl likte heller ikke uformelle samtaler om løst og fast, som bygdefolk kunne finne på å innlede seg imellom, og en spøk falt visstnok aldri i god jord. Noen bygdefolk fant ham derfor «någa stubbete og tverr», hevder Tor Ile, som oppsummerer denne siden av personligheten med følgende understatement: «Han va i det heile en någå inneslutta natur [...]»[7]
… men åndelig utadvendt?
Haugianeren Johannes Kraabøl hadde imidlertid også en annen side. Hvis folk kom til ham med åndelige eller sjelelige spørsmål, var han alltid åpen og nærmest spontan og klar til å avbryte andre arbeidsoppgaver for å gi trøst, veiledning og sjelsorg, ifølge muntlig tradisjon. Særlig kunne han framstå som nærmest meddelsom i forbindelse med andakter han tok ansvar for og regisserte etter møtet med Hauge i trettiårsalderen. Andaktene – som er interessante, ikke minst for de representerte klare og tydelige brudd på Konventikkelplakaten og derfor kunne bli gjenstand for rettsforfølgelse – fulgte et bestemt og ganske enkelt mønster: «Fyst vart det songje ei salme, anten utur salmboken ell frå ‘Troens rare Klenodie’ tå Brorson og ette ei kort bøn om Guds signing over stunda les han Jehans [Johannes] ei preke tå Luther, Arndt, Hauge ell andre, støtt med stor andakt og unde djup stillheit.» Siden fulgte en forbønn, og i denne var Kraabøl nøye med å inkludere den geistlige og verdslige øvrigheten, helt i tråd med Hans Nielsen Hauges forkynnelse. Forbønnen ble avsluttet med fadervår. Så var det mer salmesong, ett eller flere vers, før Johannes sjøl eller en annen av de som var til stede, avsluttet med enda en kort bønn eller en fri oppbyggelig tale, før andakten ble avsluttet med noen «hjertelege formaningsord» og en hilsen til alle på hjemvegen.[8]
Reisende forkynner og sangdikter
Andaktene ble stort sett holdt hjemme på Kråbøl. Men også fra andre garder i hovedsoknet eller i annekssoknet Tretten fikk han spørsmål om å lede andakter. Og sjøl om Johannes ikke hadde ry på seg for å være noen stor taler, kom det også oppfordringer utabygds fra om å arrangere oppbyggelse. Andaktene førte med seg reiser. Og arbeidsreiser var også en nødvendig del av gardsdrifta på Kråbøl, som ikke var av de enkleste gardsbruka. Kråbål lå «høgt opp mot himmela» i nordbygda i Øyer. Det var «ein litenvoren gard, bratt og solvendt», konstaterer Tor Ile.[9] En gard som lå slik til at det var nødvendig å utnytte utmarksressursene til fulle. Johannes var ofte på reiser i skogen og fjellet, ikke minst for å hente ved og høy og andre forsyninger. Under reisene «kunde han ofte fylle sitt sinn med tankene på Davids salmer», forteller Sigrid Svendsen, og mange ganger tok dette form av vers som vokste til sanger som fikk en viss populariet i haugianske kretser.[10] Det ble mange sanger etter hvert, og etter mye overtalelse fra haugianske venner lot han utgi 42 av sangene i 1840. Her er ett eksempel fra sangboka:
| O Jesu! Opløs du min Tunge, Saa jeg av din Naade kan sjunge, Din Kjærlighed rører mit Hjerte; Du kjender, som Alting kan vide, O hvo som din Kjærlighed smager, De smager den Fred af det Høie, I Synden sin Glæde at have Da derimot de, som Gud tjene, Og have i dig al vor Glæde, | ||
Johannes Jonsen Kraabøl døde i 1855.
Referanser
Litteratur
- Ile, Tor: Bygdabok for Øyer. Bind 3. Øyer bygdeboknemnd 1968.
- Kraabøl, Johannes Johnsen: Religiøse Sange. Drammen 1849.
- Molland, Einar: Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bind I. Oslo: Gyldendal norsk forlag 1979.
- Svendsen, Sigrid: Billeder fra Hauges Tid. Oslo: Indremisjonsselskapets forlag 1934.