Karlstadkonvensjonen
Karlstadkonvensjonen, også kalt Karlstadforliket, er avtalen om unionsoppløsning som ble inngått mellom Norge og Sverige 23. september 1905. Den ble forhandlet fram i Karlstad i Värmland, midtveis mellom Oslo og Stockholm.
Forhandlingene startet 31. august. Et av de store spørsmålene var forsvarsverkene langs grensen. Spesielt var forhandlerne opptatt av fortene Ørje og Urskog og festningene Kongsvinger og Fredriksten, men de tok også opp de mindre grensebefestningene som hadde blitt opprettet i årene fram mot 1905. Fra norsk side ønsket man å beholde festningsverkene, mens svenskene ville ha dem fjernet.
7. september tok forhandlerne en pause for å rådføre seg med regjeringene, fordi man sto fast i spørsmålet om grensefestningene. Fire dager senere gikk den norske regjeringen i hemmelighet med på å rive festningene mot at det ble en demilitarisert sone på begge sider av grensen, og 13. september gjenopptok man forhandlingene. Det var på dette tidspunktet stor frykt for krig mellom landene, og på norsk side ble 23 000 mann mobilisert, mens det på svensk side sto en styrke på rundt 50 000 mann.
Krigsfaren var ikke på langt nær så stor som krigsfrykten. Fra norsk hold ser det ut til at man mobiliserte primært for å verge mot et eventuelt svensk angrep, og på svensk side fryktet man en folkeoppstand i Norge dersom det ble krig. 16. september sendte statsminister Christian Michelsen ut en melding om at alle norske tropper skulle stå minst en kilometer fra grensa. På svensk side ble det ikke foretatt noen mobilisering.
Forhandlingene ble sluttført 23. september. Grensefestningene skulle gjøres rives, og det skulle opprettes en nøytral sone på begge sider av grensa, nettopp slik den norske regjeringa hadde kommet fram til i sitt hemmelige vedtak. Den nøytrale og demilitarisert sonen var på begge sider av grensen, fra Hvaler til den 61. breddegrad, som er omtrent der hvor kommunegrensen mellom Våler og Trysil møter riksgrensen. Den fulgte ikke riksgrensen direkte, men var bestemt av de norske festningene. Kongsvinger var sonen hele 40 km bred, med 30 km av dem på norsk side av grensen. For øvrig var sonen 10–25 km.
En rekke andre spørsmål, om reinbeite, grensevassdrag og annet, hadde blitt avgjort uten særlig strid. Gjennom avtalen ble også Riksakten opphevet av partene gjennom godkjennelse av konvensjonen.
Denne ble godkjent av Stortinget 9. oktober med 101 mot 16 stemmer, mens de to kamre i den svenske riksdagen godkjente Karlstadkonvensjonen enstemmig 13. oktober. 16. oktober vedtok begge kamre også en kongelig proposisjon om opphevelse av Riksakten for Sveriges vedkommende, og bemyndiget kongen på Sveriges vegne å anerkjenne Norge adskilt fra unionen. Dermed ble opphevelsen av unionen endelige stadfestet da Oscar II 26. oktober 1905 abdiserte som Norges konge.
Mens Norge regner 7. juni som uavhengighetsdagen, ettersom det var da Stortinget ensidig oppløste unionen, regner man i Sverige den 26. oktober som det selvstendige Norges fødselsdag.
Eksterne lenker
- Befestningene og unionsoppløsningen hos Forsvarsbygg
- «Karlstadforhandlingene» på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Riksakten av 6. august 1815: Norgeshistoriens viktigste mellomstatlige avtale?, Odd Gunnar Skagestad, Fortid, studentenes historietidsskrift, 6. august 2014, sist endret 7. februar 2019.