Karve (carum carvi) er en krydderurt som det er lange tradisjoner for å bruke i mat og brennevin. Det er en toårig urt i skjermplantefamilien, som vokser vilt i tempererte deler av den nordlige halvkule. I Norge vokser det vill karve helt opp til 1250 meter over havet enkelte steder. Det har vært lite dyrking av karve her i landet, ettersom den er vanlig i vill tilstand i hele landet. Faktisk er den såpass utbredt at det fra 1700-tallet til omkring 1930 ble eksportert norsk karve. Etter 2000 har det blitt dyrka noe karve i Trøndelag og Vestfold, og Inderøykarve A/L driver innsamling og salg av villkarve.

Navnet

Karve har også blitt kalt kummen i Norge. I en del referanser til karve kan det være sammenblanding med spisskummen, også kalt spisskarve. Den har liknende bruksområder, og frøene likner på hverandre, men det er en helt annen art med annen smak og lukt. Denne sammenblandinga er fortsatt vanlig - for eksempel er det ikke uvanlig at man hører noen si at nøkkelost er smaksatt med karve, mens den faktisk er smaksatt med spisskummen.

Navnet karve kommer trolig via tysk karwe, som i sin tur kommer fra middelalderlatin carui. Opphavet til dette navnet er trolig arabisk karawya. Et hint om arabisk opphav sinner vi i portugisisk alcaravia og spansk alcaravea, der den arabiske forstavelsen al- er bevart.

Plantene

Karve likner på andre planter i skjermplantefamilien, og ettersom enkelte av disse er giftige er det viktig å være sikker når man sanker karve. Særlig tidlig på våren kan det være vanskelig å artsbestemme skjermplantene.

Karveplantene blir 15–50 centimeter høye og har grov, tappformet rot, findelte blad og hvite eller rødlige blomster. De øvre stengelbladene har to små, likefinnete blad ved grunnen av bladsliren. Dette er et unikt trekk blant skjermplantene og derfor et godt kjennemerke, men det vil ikke alltid være synlig på våren. Frukten er omkring fire mm lang og to mm bred. Den inneholder en tyntflytende karveolje. Frukt av viltvoksende planter inneholder mer olje enn de som er dyrket.

Karve som nytteplante

Vi vet at karve har vært brukt og dyrka i over 5000 år. I Norge har man funnet karvefrø på boplasser fra steinalderen. Vi kjenner også til at karve ble godkjent som betalingsmiddel da Skule Bårdsson krevde inn skatt i første halvdel av 1200-tallet.

I matlaging brukes karve særlig i pultost, surkål, brød, kjøttretter og blodmat. I krydderpølser er det ofte brukt karve. Den er også det vanligste krydderet i norsk akevitt. Karveolje brukes også i produksjon av parfyme.

Unge blader og røtter kan brukes som en grønnsak. De kalles da karvekål, og har omtrent samme bruksområde som spinat.

I folkemedisinen har karve særlig blitt brukt mot magesmerter, og i særdeleshet mot luft i magen. Man har da gjerne drukket te laget på karve, eller tygget på frø. Det er mulig at enkelte stoffer i karveolja har en effekt på fordøyelsen, men dette er det forsket lite på.

Eksport av karve fra Christiania på 1700-tallet

Karve ble utført fra flere steder i Norge, deriblant Trondheim og flere av de mindre Østlandshavnene, men Christiania ser ut til å ha vært den største eksportøren, og karve var en av byens store utførselsvarer. Selv om karve vokser vilt i Norge, må den på 1700-tallet også ha blitt dyrket, siden mengdene som ble utført var så store. Vi vet dessverre lite om karvedyrkingen på denne tiden, men at den var stor, viser tabellene nedenfor, som er et resultat av Tollisteprosjektet.[1]

Utført Karve fra Christiania (i pund)
1686 1731 1733 1752 1753 1754 1755 1756
17 330 68 450 58 028 168 438 93 370 81 202 101 801 220 623
1786 1788 1790 1792 1794 1835
115 218 398 716 677 324 152 354 276 296 1 440

I 1790 ble det eksportert nesten 677 000 pund, altså noe over 300 tonn. Mengdene karve som ble utført fra Christiania hadde økt gjennom hele det lange 1700-tallet. Fra i underkant av 20 000 pund (ca. 10 tonn) i 1686, økte den til mellom 100 000 og 200 000 pund fra 1750-tallet, altså mellom 100 og 200 tonn. Mengden er så stor at dette fortjener å bli undersøkt videre.

Marked

Hoveddelen av karven ble ført til Danmark. I de fleste utvalgsårene til Tollisteprosjektet gikk faktisk godt over 80 % til 90 % dit. Her ble karven dels brukt til mat, men trolig aller mest i landets store brennevinsproduksjonen, blant annet i akevitt. Den nest største mottakeren var fyrstedømmene Slesvig og Holstein, som også var del av det dansk-norske riket, men regnet som egne deler. At Danmark og fyrstedømmene var viktige på 1700-tallet, viser karveutførselen i 1835. Den var da falt til omtrent 700 kg. Nedgangen må sees i sammenheng med at båndene mellom de to broderlandene var blitt brutalt brutt i 1814.

Vi kan anta at karven kom tilbake igjen til Norge. Silje Lindebrekke har gjennom Tolllisteprosjektet sett på hvor mye brennevin som kom til Norge, og hvor denne kom fra. Hun fant at det i 1794 kom omtrent 800 000 liter brennevin til Norge. 80 % av dette kom fra hertugdømmene, resten ble fra Norge, dels fra Danmark. Det må undersøkes nærmere hvordan karvehandelen foregikk, men vi kan forvente at i hvert fall det danske brennevinet hadde Christiania-karve i seg, og antagelig også deler av det fra hertugdømmene.

Karveeksporten viser hvor tett Christiania var knyttet til Danmark gjennom handel. De to broderlandene fungerte som marked for hverandre. Karveproduksjonen i Norge dekket behov i danske næringer, som igjen produserte varer, som brennevin, som også var etterspurt i Norge.

Fotnoter

Litteratur og kilder