Kjeldearkiv:Da jeg skulle gjete
| Da jeg skulle gjete | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Marianne Wiig |
| Født: | 1962 |
| Tema: | Husdyrhold |
| Sted: | Ustaoset (Hol) |
| Tidsrom: | Slutten av 1970-tallet |
| Nedtegnet: | 2013 |
| Metode for nedtegning: | Egenforfattet |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Som tenåring var jeg noen somre sauegjeter på Ustaoset, godt over 100 år etter at åtteårige Kitil måtte trå til som ”vikar” for stølsgrendas faste gjeter noen kilometer lenger vest. Gården til arbeidsgiveren min lå i Kvisla, men stølen på Ustaoset var nedlagt. Selv var jeg i slekt med bonden, men var verken fra bygda, som Kitil, eller ”neda skogen ifraa”, som Botolv. Nei, jeg var og ble byjente, og familiehytta var min base. Kanskje er det til og med en overdrivelse å kalle det jeg drev med for gjeting. Det var vel mer snakk om en hente- og bringetjeneste. Min oppgave var å jage sauene bort fra fjellets farligste rovdyr på den tiden – bilene. Opp i fjellet skulle de og helst et godt stykke ovenfor hyttebyen. En jageøkt kunne ta 3-4 timer, og noen dager kunne det bli to økter. Store deler av tiden hadde jeg hjelp av familiemedlemmer med gjetererfaring og lærevillige feriegjester.
Hver morgen dro jeg ned til Ustaoset sentrum for å sanke sammen det jeg kunne finne av søyer og lam. Som oftest hadde de tilbrakt natten ved hotellet, bak fjøset på Osestølen eller inntil hus og hytter i sentrum. Av og til hadde de søkt ly og velbehag på mer utsatte steder, som i tuneller, inntil vindskydd og i groper langs og på veiene. Det var best å starte sankingen tidlig, før sauene hadde beitet seg av gårde og før hyttefolket hadde avsluttet frokosten. De ville nemlig gjerne hjelpe gjeteren som kom forbi med sin ”hjord”, men det var sjelden var vellykket. Sauene løp skremt i alle retninger og enset verken salt eller nyplukket gress. Noen hytteeiere la ut salt, men det likte bonden dårlig. Den slags ledet jo dyrene inn i fristelse og biltrafikk. Nå var det riktignok ikke alle som syntes det var koselig med sauer rundt hyttene. Jeg glemmer ikke han som dæljet løs på de stakkars dyrene med kjepp, da de nærmet seg blomsterbedet hans. Det var visst tulipaner han prøvde å dyrke i 1100 meters høyde.
Som oftest fant jeg sauene i sentrum, men det kunne også bli mye leting og lite ull. I blant fikk jeg beskjed om sauer som var observert helt borte i Geilelien. Stort sett tok de seg dit på egen hånd, men en morgen fikk de hjelp av en fra hestestallen som hadde jagd 18-20 dyr bortover riksveien i retning Haugastøl. Jeg fant dem heldigvis i god behold nedenfor veien vest for Skaro. Men å få dem til å krysse en vei kunne være litt av en utfordring, særlig gjaldt det riksveien, som kuttet stiene grundig. Det gjorde sauene forvirret, og de skjønte selvsagt ikke at stien deres fortsatte på den andre siden. Dermed fløt de utover i alle retninger, og da gjaldt det å stagge utålmodige bilførere lenge nok til at hele flokken fant tilbake til stien eller til et fristende beite på riktig side av veien.
På gode dager kunne jeg få med meg over 40 dyr opp til Nyestølen, Mjølhaugan eller Storhallin, men ut på kvelden pekte de nese til meg med breking og bjelleklang. Og var det regn i anmarsj, kom de sausterke. Av og til virket de rent innfule. Som den ettermiddagen da de slo seg ned ved hytta vår. Etter å ha spist seg mette på nysådd gress, la de seg godt til rette i ly av kjøkkenveggen, og derfra kunne de ønske sauegjeteren velkommen tilbake fra en bomtur av en kveldsøkt.
Etter min tid som gjeter ble verstingene blant bjellesauene avlivet, mens resten tok lastebilekspressen direkte til høyfjellet ved Prestholt. De nye gjenglederne holdt stort sett flokken på plass oppunder Hallingskarvet, til glede for en og annen turist og selvsagt for bonden, som dermed fikk mindre svinn av søyer og lam.