Kjeldearkiv:Fredsvåren 1945 på Gjøvik
| Fredsvåren 1945 på Gjøvik | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Åge Willy Larsen |
| Født: | 1934 |
| Tema: | Andre verdenskrig (frigjøringa) |
| Sted: | Gjøvik |
| Tidsrom: | Mai 1945 |
| Nedtegnet: | 2016 (fortalt til Odd Martin Hesjadalen) |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Kjeldearkiv:Fredsvåren 1945 på Gjøvik.
Åge Willy Larsen (1934-2019) var 11 år da andre verdenskrig slutta, og huska maidagene på Gjøvik sett gjennom en guttunges øyne. Under krigen bodde han og familien på Gjøvik gård. Larsen fortalte om frigjøringsminnene sine til journalist Odd Martin Hesjadalen i 2016, og Gjøviks Blad publiserte da en artikkel som er bygd noe annerledes opp enn versjonen på lokalhistoriewiki.
Noe var på gang
I mai 1945 var dagen freden endelig ble bekreftet etter fem lange og ofte vonde år med okkupasjon. Det hadde lenge ligget i luften at noe skulle skje og at tyskerne endelig var overmannet og måtte gi seg. Ikke bare her i Norge, men over hele Europa. Selv om jeg bare var 11 år gammel, visste jeg i dagene forut for 8. mai at noe var på gang. Jeg merket blant annet at flere norske nazister vi visste om fikk det travelt med ulike gjøremål. Hva de hadde det «travelt» med, forsto jeg vel ikke helt. Om morgenen 8. mai gikk jeg ut og ned på utstillingsplassen (nedenfor Gjøvik kirkegård), der det norske flagget gikk til topps. Det hadde ikke skjedd siden før krigen. Både norske nazister og tyske soldater hadde det travelt med å ordne ting.
Far var også rask med å hente hjem radioen som tyskerne hadde lagret i avholdslokalet i Skolebakken gjennom nesten hele krigen. De ville jo ikke at vi skulle høre radio og hvordan det gikk med deres krigføring.
Dans og fyrverkeri
8. mai strømmet folk ut på gatene. Om noen i det hele tatt gikk på arbeid den dagen, husker jeg ikke. Men jeg husker at det ikke var noen å se på Gjøvik Støperi den dagen. Jeg bodde jo på Gjøvik gård og så godt over til støperibygningen like ved.
På kvelden var det dans på en platting i gata utenfor Victoria Hotel. Noen sendte opp en rakett som gikk gjennom taket på Gjøvik Sparebank slik at det begynte å brenne, men de klarte vel å slukke brannen kvikt, for jeg husker ikke at det ble noen stor skade.
Ungene feiret på sin måte
Rundt aviskiosken på Fahlstrøms plass, som den gang sto plassert midt i krysset, samlet folk seg ut over dagen for å lese siste nytt i osloavisene. Her ble det pratet og kommentert det de leste før de gikk eller syklet hjem.
Dagen etter skulle vi ha gymtime på skolen med lærer X, men den skulket vi. Vi visste jo at han var nazist. I stedet fant jeg fram noen «storputter» jeg hadde fått tak under krigen. De smelte vi mot steingjerdet ved hovedporten på Gjøvik gård. Det gjorde vi unga som vårt bidrag til feiringen av freden, sier Larsen.
I Hunnselva ved Hunton lå det flere slippkontainere med våpen. Det var samlet mange folk der, både hjemmevernskarer og andre. Dette var nok slipp med våpen far hadde vært med å hente mot slutten av krigen og fraktet til Hunton for å gjemmes bort og lagres. Hvordan det gikk videre med dem, vet jeg ingen ting om.
Fant håndgranater
Vi unga rotet jo mye rundt i bakgårder og andre steder det kunne være noe å finne. Blant annet husker jeg vi fant flere håndgranater i Hunnselva ved Alfstadgården. Vi gikk på kontoret til Blichfeldt Auto, der en del milorgfolk holdt til og meldte i fra. Dagen etter kom tyskerne og samlet dem inn. De bodde på Victoria Hotel og fikk beholde våpnene sine også i dagene etter frigjøringen.
Korps og kor
Det var både kor og korps som deltok da feiringen av freden fant sted. Jeg husker både Fagforeningens mannskor og Gjøvik private janitsjarkorps. Hjemmestyrkenes korps, HS-korpset, besto av musikere fra både janitsjaren og Gjøvik Musikkorps. Da paraden gikk opp Hunnsvegen fra Storgata, sto sjefene fra HS på trappa til Vardal Sparebank og så på. Det er samme trappa som er inngangstrappa til DNB i dag.
Etter hvert som dagene gikk, kom folk mer og mer tilbake til hverdagen og strevet med å få samfunnshjulene i gang igjen og livet tilbake i vanlig gjenge. Men uansett, ingen ting ble som det hadde vært før krigen. En ny tid var begynt.
Se også
- Liste over personlige minner fra andre verdenskrig